Jeg skammer meg over seksuelle overgrep

[Silva Pluvialis]

 

Noen som kjenner seg igjen? Som tier og ikke klarer å snakke om sånne minner pga skam og frykt?

 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Ja. Det verste er de fysiske endringene. Skammen og skrekken sitter i kroppen. Hele tida. Er totalt ødelagt. Kronisk utmattet.

Anonymkode: 3e4fe...eeb

[AnonymBruker]

Ja jeg kjenner meg igjen, og det er egentlig helt for jævlig at det skal være sånn. Vi burde føle skam for ting vi velger å gjøre, og ikke for ting som blir påført oss. Jeg føler meg som søppel pga overgrepene, fordi jeg tenker at overgriperen kun så på meg som søppel og behandlet meg deretter.

Anonymkode: e5eb9...0f3

[AnonymBruker]

Så fælt. Har aldri opplevd det selv heldigvis, så kjenner meg ikke igjen. Men jeg har opplevd spesifikke noen ting som for meg har vært litt traumatiske. Å tenke på disse tingene rett etter har vært veldig vondt, men det går fint nå som det har gått noen år etter. Vet ikke om det kan sammenlignes. 

Men, det er lov å føle det du gjør. Å føle på skam er ingen skam. Høres litt ironisk ut, men du trenger ikke skamme deg over selve skammen. Det er din naturlige reaksjon.

Anonymkode: 983a9...be0

[Gjest Warrior]

Fælt at du har opplevd det❤️

Er nok ganske normalt å føle skam og ikke klare å snakke om det pga det.

[AnonymBruker]

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som lite barn. Fortalte det vel ikke til noen før jeg var 30 år, var ikke klar for behandling før jeg var 39 år, men da klarte jeg traumebehandling. Men gikk til psykologen i 6 mnd, før jeg klarte å virkelig prate om det. 

Har du gått lenge i behandling? Og stoler du på psykologen? Jeg var virkelig heldig, for tror ikke jeg kunne kommet til en bedre psykolog, og det hjelper jo mye.

Anonymkode: 7c326...c68

[Silva Pluvialis]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det verste er de fysiske endringene. Skammen og skrekken sitter i kroppen. Hele tida. Er totalt ødelagt. Kronisk utmattet.

Anonymkode: 3e4fe...eeb

Huff, så trist at du også har det sånn. Har du klart å snakke med noen om det? 

 

[Silva Pluvialis]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg kjenner meg igjen, og det er egentlig helt for jævlig at det skal være sånn. Vi burde føle skam for ting vi velger å gjøre, og ikke for ting som blir påført oss. Jeg føler meg som søppel pga overgrepene, fordi jeg tenker at overgriperen kun så på meg som søppel og behandlet meg deretter.

Anonymkode: e5eb9...0f3

Det er grusomt å gå rundt med så mye skam og frykt. ❤️

Vet ikke om det hjelper at jeg sier det, men du er ikke søppel. 

 

[Gjest AthenaRavenLuna]

Det er grusomt det du har opplevd, men skamme deg skal du ikke gjøre, det var på ingen måter din skyld. Håper du har noen å prate med.

[Silva Pluvialis]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så fælt. Har aldri opplevd det selv heldigvis, så kjenner meg ikke igjen. Men jeg har opplevd spesifikke noen ting som for meg har vært litt traumatiske. Å tenke på disse tingene rett etter har vært veldig vondt, men det går fint nå som det har gått noen år etter. Vet ikke om det kan sammenlignes. 

Men, det er lov å føle det du gjør. Å føle på skam er ingen skam. Høres litt ironisk ut, men du trenger ikke skamme deg over selve skammen. Det er din naturlige reaksjon.

Anonymkode: 983a9...be0

Bra det går bedre med deg nå. 💗

Godt sagt, at det ikke er noe skam i å føle skam.

 

[AnonymBruker]

Det er ikke du som har gjort noe galt. Det er drittsekken som gjorde det som skal skamme seg. Ikke du. 

Anonymkode: ee27d...34a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Bra det går bedre med deg nå. 💗

Godt sagt, at det ikke er noe skam i å føle skam.

 

Føler virkelig med deg og de andre her som har opplevd seksuelle overgrep. Kan jo bare tenke meg til hvordan det må være. Men kjærligheten er sterkest. Veldig klisje å si, men jeg tror virkelig det er sant. Jeg sender hvert fall masse kjærlighet til dere og håper dere finner styrke til å takle de vonde følelsene knyttet til dette. ❤️

Anonymkode: 983a9...be0

[AnonymBruker]

Jeg er overhode ingen psykolog, men tror jeg mener å ha hørt at det er ulike meninger om dette å måtte dra opp disse hendelsene på ny. Altså jeg veit ikke om du på død og liv MÅ snakke om akkurat hva som hendte.. du kan du forhøre deg litt om det med psykologen kanskje. Det virker som at noen kan oppleve at man ripper opp i det og at det egentlig ikke hjelper- at man trenger andre metoder for å behandle det. Og andre føler kanskje at det hjelper å få det ut av verden..

Vanskelig tema det her. 

Anonymkode: 8bd14...ac5

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn. Klarte ikke snakke hos psykologen. Noe av det klarte jeg å skrive ned på et papir (brukte flere uker, og skrev bittelitt hver gang jeg orket). Ga papiret til psykologen.

Men virkelig hjelp fikk jeg hos en traumespesialist. Vi brukte emdr. Da kan man jobbe med traumene uten å nødvendigvis si så mye med ord. Mer stikkord når man er klar for det. For meg hjalp det nemlig ikke å snakke om det traumatiske med en psykolog. Det føltes nesten retraumatisetende. Så emdr ble min redning. Men var jo beintøff behandling.

Vi står sammen kjære deg, skammen og skylden er ikke vår, og skal plasseres der den hører hjemme.

Anonymkode: c4708...dc2

[addict]

Kjenner meg veldig igjen. 

 

Jeg fortalte ingen detaljer før jeg satt i politiavhør og rettsakene. Da handlet det liksom ikke om meg og min sårbarhet lengre, men om å samle tekniske fakta, hvis du skjønner? 

 

Har lagt det bak meg, men hvis noen bare nevner det uten at jeg har tatt initiativ selv så eksploderer jeg. Mamma kan feks si "mtp hva du har opplevd" og jeg føler at bare en sånn liten kommentar får meg til å eksplodere. Føler det som et skikkelig overtramp.

Klarer ikke å snakke om det, føler mye skam og ubehag. Er 22 år siden. 

Endret 12. juli 2020 av addict

[AnonymBruker]

2 minutter siden, addict skrev:

Kjenner meg veldig igjen. 

 

Jeg fortalte ingen detaljer før jeg satt i politiavhør og rettsakene. Da handlet det liksom ikke om meg og min sårbarhet lengre, men om å samle tekniske fakta, hvis du skjønner? 

Veldig tøft gjort å ta det til politiet. 

Anonymkode: 8bd14...ac5

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2020 den 21.02):

Føler virkelig med deg og de andre her som har opplevd seksuelle overgrep. Kan jo bare tenke meg til hvordan det må være. Men kjærligheten er sterkest. Veldig klisje å si, men jeg tror virkelig det er sant. Jeg sender hvert fall masse kjærlighet til dere og håper dere finner styrke til å takle de vonde følelsene knyttet til dette. ❤️

Anonymkode: 983a9...be0

Takk 💗

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2020 den 20.42):

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som lite barn. Fortalte det vel ikke til noen før jeg var 30 år, var ikke klar for behandling før jeg var 39 år, men da klarte jeg traumebehandling. Men gikk til psykologen i 6 mnd, før jeg klarte å virkelig prate om det. 

Har du gått lenge i behandling? Og stoler du på psykologen? Jeg var virkelig heldig, for tror ikke jeg kunne kommet til en bedre psykolog, og det hjelper jo mye.

Anonymkode: 7c326...c68

Så grusomt å høre😢 Føler virkelig med deg. Håper du har bedre dager nå. Godt å høre at du kom til en god psykolog. ❤️

 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Så grusomt å høre😢 Føler virkelig med deg. Håper du har bedre dager nå. Godt å høre at du kom til en god psykolog. ❤️

Jeg ble avsluttet av dps, og har nettopp startet hos ny psykolog, men psykologen virker veldig dyktig, så jeg håper at det utgjør en forskjell. 

Jeg stoler vel egentlig ikke på et eneste menneske, nei. Jeg er ikke trygg på noen, ikke trygg på meg selv, ikke trygg noe sted. 

Jeg har det bedre nå. Og det er jo utrolig tøft å være i traume behandling, da er livet ganske grusomt. Og det ble først bedre enn stund etter jeg sluttet å gå til psykologen. Men den beste endringen for meg, er at jeg fikk ofte flash backs, og gjerne på bussen i rushen. Og det er jo bare grusomt, for du klarer jo ikke å skjule det. Og etter behandling har jeg ikke hatt noen flash backs. 

Jeg og brukte lang tid på å huske det som hadde skjedd. Nye minner kom jo mens jeg gikk i behandling og. 

Men ønsker deg alt godt, og håper du med tiden vil klare å prate med psykologen om det. 

Anonymkode: 7c326...c68

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Takk 💗

Det som kompliserer saken enda mer er at jeg ikke har bevis, i tillegg til at minner har vært borte i mange år. Jeg forstod det på en måte ikke før jeg ble voksen, selv om jeg hadde mistanker da jeg var yngre. Minnet kom opp i voksen alder. Hjelpeapparatet virker å tro at det har skjedd, og symptombildet kan stemme i følge tidligere behandler, men det kan ikke verifiseres siden det er så lenge siden og det ikke ble dokumentert skriftlig. Å forsone meg med å ikke kunne få svar er også fortvilende. Grusomt å ikke vite hva som har skjedd med meg, og å samtidig ikke klare å snakke om det som dukker opp i bevisstheten. Selv om behandlingsapparatet tror meg, så klarer jeg ikke å stole på meg selv.


 

Dette er kjempevanlig. Dette kan en traumespesialist hjelpe deg med. For små barn husker på en annen måte. Og det er ikke noe du må bevise for noen heller. Det trenger ikke å komme fram en fasit, det er følelsene dine og minnene dine som skal jobbes med. For følelser er uansett ekte.

Anonymkode: c4708...dc2