Folk som behandler dyr som barn

[AnonymBruker]

Jeg har ikke  hund, Men når jeg er på besøk hos venner, bekjente så behandler de disse dyrene som små barn. Hunder som for sitte oppe i sofaen, Slikke av i skåler på bordet med mat, sitte/sove i sengen Og ta mat i fra bordet (skåler osv) Når de har besøk. Helt ærlig så synes jeg det er sykt ekkelt Og spise hos folk med hunder som blir behandlet som barn. Og liker ikke tanken en gang av at en hund skal slikke barnet mitt i fjese osv.. Nå høres jeg nokk helt fisefin men for meg så er hund et dyr som ikke skal behandles som små barn. Hadde jeg hatt hund, ikke søren om den får sitte på sofaen eller ta seg til rette i sengen min eller barnets mitt, eller ta mat i fra bordet.. fordi en hund er ikke et lite barn men et dyr. Håper jeg ikke er den eneste med slike tanket heh

Anonymkode: e51e6...b6a

[AnonymBruker]

Enig. Og i tillegg blir det for dumt når de sammenligner dyrene med barn. F eks at noen snakker om at barnet deres er alvorlig syk, og de ekstreme dyreeierne kommer med kommentarer som at " jeg skjønner akkurat hvor ille det er, sånn følte jeg også da Bisken var syk i fjor" eller noen har mistet et barn og de har mistet et dyr. Og det er liksom det samme. 

Forstår at man blir knyttet til dyr, men...

Anonymkode: 97025...e0d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Og i tillegg blir det for dumt når de sammenligner dyrene med barn. F eks at noen snakker om at barnet deres er alvorlig syk, og de ekstreme dyreeierne kommer med kommentarer som at " jeg skjønner akkurat hvor ille det er, sånn følte jeg også da Bisken var syk i fjor" eller noen har mistet et barn og de har mistet et dyr. Og det er liksom det samme. 

Forstår at man blir knyttet til dyr, men...

Anonymkode: 97025...e0d

off ja.. Jeg mener å miste et dyr er langt i fra det samme som å miste et barn som man har bært i 9 måneder og blitt veldig knyttet til.. man kan langt i fra sammenligne det der. ja det er trist og miste dyre vennen sin men et barn som hadde hele livet til og vokse opp og få barn selv osv. Er det mest sårende.

Hadde blitt temmelig  irritert om noen kom opp med hunden sin i slike samtaler. 

Anonymkode: e51e6...b6a

[AnonymBruker]

Dyr har lignende bevissthet som barn, og reagerer og føler tilnærmet likt som barn. Når det er sagt, så betyr ikke det at man skal slutte være hygenisk. Å la hår, skitt og spytt komme overalt er en uting, både når det gjelder barn og dyr. Og selv om dyr har en bevissthet, så forstår de ikke verden på samme måte som oss, og kan ikke behandles som oss. Akkurat slik barn har en barneforståelse av verden, så har dyr en dyreforståelse av verden. 

https://www.newscientist.com/article/mg21528836-200-animals-are-conscious-and-should-be-treated-as-such/

Anonymkode: d536c...ae0

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

off ja.. Jeg mener å miste et dyr er langt i fra det samme som å miste et barn som man har bært i 9 måneder og blitt veldig knyttet til.. man kan langt i fra sammenligne det der. ja det er trist og miste dyre vennen sin men et barn som hadde hele livet til og vokse opp og få barn selv osv. Er det mest sårende.

Hadde blitt temmelig  irritert om noen kom opp med hunden sin i slike samtaler. 

Anonymkode: e51e6...b6a

Dersom man har god empati med dyr og forstår dem, så knytter man lett et sterkt forhold til det. Det kan være like sterkt som det mellom mennesker som forstod hverandre kun delvis. At du hadde blitt irritert sier mer om deg og hvordan du forventer at din sorg skal være hovedfokuset og hvordan dine følelser er de eneste riktige. 

Når det er sagt, så har jeg aldri opplevd at folk drar opp tema om sorg av tap av barn overalt, eller at andre snakker om sin sorg etter de har gjort det. Så den situasjonen har ganske lav sannsynlighet for å faktisk skje, og jeg har aldri opplevd den selv. 

Anonymkode: d536c...ae0

[AnonymBruker]

Men der viktigste er: 

1.Hunden har det godt og trygt. Får det den trenger av bring og mosjon.

2. Eier trives med sitt dyr og kommer til å fortsette å behandle dyret godt. 

Hbus begge kriterier er oppfylt så må jo samspillet mellom dem være deres sak. 

Anonymkode: 0d72a...77b

[AnonymBruker]

Å irritere seg over kjærligheten andre har til hunden sin må jeg nesten si er noe av det mest uempatisk jeg har hørt.....

Anonymkode: 15f2a...7a3

[AnonymBruker]

Jeg behandler nok hunden min som et barn i dine øyne, men skjønner jo selfølgelig forskjell på en hund og på et barn. Jeg er gravid nå, men hunden kommer fortsatt til å være "babyen" vår etter fødsel også. Kommer ikke til å være mindre glad i han, selv om jeg kommer til å elske barnet på en helt annen måte.

Hunden er min beste venn. Han er alltid glad, viser masse kjærlighet, får meg til å le og trøster meg når jeg er lei. Han tvinger meg på tur i all slags vær, og jeg har aldri hatt så god helse som etter vi fikk hund. For meg er han er fullverdig familiemedlem, og jeg hadde ikke byttet han bort mot en milliard! Familie og venner vet hvor glad jeg er i hunden, og (heldigvis) har de fleste i min nære omgangskrets samme tankemåte og kjærlighet til dyr som meg. Om noen har problemer med at jeg lar hunden smake litt middagsrester (på gulvet når alle er ferdige å spise) så er det helt valgfritt å ikke komme på besøk!

Til tross for hund har jeg faktisk et ryddig, rent og hygienisk hjem. Hunden får ikke komme oppi sofaen i stua, men får ligge i senga vår og sofaen i på loftstuen.

Anonymkode: fe860...fa2

[AnonymBruker]

Ingenting av det TS beskriver er jo å behandle hunden som et barn?? 😂 "la den slikke skåler og unger i fjeset". Ermm...håper ikke ungene dine må leve av å slikke skåler og sove i enden av foreldrenes seng.

Det er vel de aller færreste som sier at å miste en hund er det samme som å miste et barn - men man kan virkelig ikke "gatekeep-e" sorg heller. Skal du bestemme hvor mye sorg en skal bære om em mister et dyr man hadde et tett bånd med? 

Det var forøvrig en artikkel for en tid siden om dette med at folk som sørger over kjæledyr (som har gått bort), får for kort tid å gå gjennom sorgprosessen. 

Mister du et kjæledyr er det nesten forventet at du stiller opp i full vigør på jobb dagen etterpå. Ingen hensyn. Ingen å snakke ut om. Ingen bearbeidning. Mister du er barn er det full pakke (som seg hør og bør).

Går hunden din bort forventes det at du rydder bort leker og skåler osv osv med det samme. Foreldre som mister barn lar gjerne rommene stå urørt.

Men sorgen er der uansett. Bare spør noen som har mistet husdyr de var svært knyttet til. Eller se hvordan folk som har kjent på denne sorgen snakker med hverandre - selv på internett.

 

Anonymkode: 1b38a...eeb

[AnonymBruker]

Ts, eg foreslår at du først skaffar deg hund, deretter uttaler deg bombastisk om at hunden ikkje får sitte i sofaen eller ligge i senga. 

Men fullstendig einig i at det virker uhygienisk å la hunden sleike skåler på bordet ja!

Eg har katt, som har fri tilgang til møblane (bruker også sofaen som klorebrett når pusen trur at eg ikkje ser på hehe), men katten får ikkje hoppe opp på bord og kjøkenbenk. 

Anonymkode: fcfea...79c

[AnonymBruker]

Min hund får sitte og ligge i sofaen, hvorfor skulle den ikke det?

Anonymkode: 735fa...135

[AnonymBruker]

Også de som kaller seg mamma og pappa til dyrene sine😂 Ingenting får meg til å himle mer enn noen som feks roper på hunden sin: "kom til mamma da!"  Det høres så utrolig teit ut!!!

Anonymkode: 47af3...a42

[Kaffefrøken]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å irritere seg over kjærligheten andre har til hunden sin må jeg nesten si er noe av det mest uempatisk jeg har hørt.....

Anonymkode: 15f2a...7a3

Enig. Hva spiller det for noen rolle hva andre føler. Veldig rart å henge seg opp i kjærlighet, og se på det som fælt. Jeg elsker selvfølgelig dyret mitt og verdsetter det høyere enn random kids, eller barn jeg kjenner. Det er faktisk ikke så rart. Dyret er det som gir meg glede, som jeg ser hver dag, som er en del av min familie. Ubetinget kjærlighet rett og slett. 

[AnonymBruker]

Hvis noen hadde kommet å sagt til meg at min hjerteskjærende sorg over tapet av min elskede hund ikke er ok, fordi folk som har mistet et barn har det verre så hadde jeg ikke lengre hatt kontakt med det mennesket.

Å være raus med medmennesker og se at sorg er personlig, at man ikke kan og skal sammenligne sorg men vise respekt over at noen sørger det er det som betyr noe. 

At jeg har et nært forhold til mine dyr er mitt forhold, og syntes du mine dyr er ekkel så er det bare å droppe å komme på besøk til meg. 

Jeg, personlig har aldri hatt et problem med å komme hjem til folk med barn der det er gris etter mat, masse støy, hyling og grining, plutselig forsvinning fordi det er en bleie som må skiftes eller andre ting som skjer i et familiehjem. Hvorfor er det ikke et problem, fordi jeg forstår at dette er livet til vedkommende jeg besøker. Fordi jeg veldiger å være raus, fordi jeg tenker at det er en periode vedkommende har behov for å snakke mye om barna sine. Så da tåler jeg å høre om våkenetter og bæsjebleier. Til gjengjeld håper jeg at jeg blir møtt med respekt i at jeg også har hatt våkennetter med hund som må ut på do på grunn av alvorlig sykdom 7 ganger i løpet av natten i flere måneder. At jeg også har erfaring med sorg og frustrasjon over å ikke få sove, over sykdom og alt annet.

Det handler om respekt ovenfor medmenneskene, og har man ikke det bør man gå i seg selv. For det sier mer om deg som menneske enn noe annet.

Og kanskje burde man tenke seg litt om, for vil man ikke oppdra barna sine sånn at de lærer om respekt og forståelse ovenfor andre mennesker som har det anderledes?

Anonymkode: b6012...18d

[Lisaaaaa]

Folk må selvsagt få være glad i dyrene sine, det forstår jeg godt. Og det er selvsagt lov å sørge ved tap av et kjæledyr.

Men å sammenlikne det med å miste et barn er helt absurd. 

[AnonymBruker]

Vi har hund, men hun får ikke ligge i senga eller sofaen, for hun er en hund. Hun har 2 hundesenger og ett mykt teppe tilgjengelig. Hun er ikke mindre elsket bare for hun ikke får ligge i senga eller sofaen. Og det å slikke skåler eller i ansiktet er veldig uhygienisk og ikke lov da jeg har sett henne spise bæsj.😆

Anonymkode: 3edec...3a7

[AnonymBruker]

Kattene får ligge i sofaen. Jeg kaller meg for mamma (og mannen kaller seg for pappa). De får ofte smake litt på mat. Mat- og vannskåler går i oppvaskmaskin. Tar de en slurk av vannglasset mitt så drikker jeg videre. At dette irriterer andre kan jeg virkelig ikke fatte. 

De har ikke tilgang til soverom eller kjøkkenbenk. De får ikke slikke av skåler når vi har gjester. Og jeg spør gjester om de er komfortable med katter, eller om pus skal bo på vaskerommet noen timer. 

Jeg kommer ikke med ufine kommentarer når andre opplever smerte. Selv når noen sier at bestemoren er død, så er jeg opptatt av å lytte og trøste, ikke komme med den selvsentrerte "jeg vet hvordan det er for jeg har også mistet bestemor..." 

 

Anonymkode: ab3e9...ad9

[AnonymBruker]

Synes skikkelig synd på slike hunder. Noen eiere er jo helt tullete, bærer hundene,  lar hundene bestemme osv.

Anonymkode: d29c0...be9

[AnonymBruker]

Du kan trøste deg med at det er veldig sunt for barn å være rundt dyr. Faktisk så var det en studie der de kom frem til at barn som vokser opp med dyr, særlig hund, har minimal sannsynlighet for å få allergier og astma (ref dokumentar barnets første leveår). 

Jeg har også dyr, og elsker de som bare det. Men de er dyr, ikke små babyer. Har en venninne som behandler hunden sin som en baby. Når hunden er trøtt på kvelden må venninna mi gå å legge seg sammen med hunden. Hun kler på hunden i div klær, snakker babyspråk, hunden sitter på fanget mens den blir matet etc og hele livet hennes handler om denne hunden. Hun sammenligner det å ha hund med baby som "ja, jeg forstår godt det med lite søvn, hunden min vekker meg flere ganger iløpet av natten" osv. 

Hun er barneløs og uten mann så tror at det kan være derfor. Det blir liksom hennes lille baby 😅

Anonymkode: 02468...cad

[Diamant20]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Og i tillegg blir det for dumt når de sammenligner dyrene med barn. F eks at noen snakker om at barnet deres er alvorlig syk, og de ekstreme dyreeierne kommer med kommentarer som at " jeg skjønner akkurat hvor ille det er, sånn følte jeg også da Bisken var syk i fjor" eller noen har mistet et barn og de har mistet et dyr. Og det er liksom det samme. 

Forstår at man blir knyttet til dyr, men...

Anonymkode: 97025...e0d

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

off ja.. Jeg mener å miste et dyr er langt i fra det samme som å miste et barn som man har bært i 9 måneder og blitt veldig knyttet til.. man kan langt i fra sammenligne det der. ja det er trist og miste dyre vennen sin men et barn som hadde hele livet til og vokse opp og få barn selv osv. Er det mest sårende.

Hadde blitt temmelig  irritert om noen kom opp med hunden sin i slike samtaler. 

Anonymkode: e51e6...b6a

 

Dere virker å ha svært lite empati for andre mennesker.