Blir du misunnelig av...

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ett sånt barn. Det er fint for foreldrene, men ikke for barnet. Jeg ble opplært til at å vise følelser var negativt, og viste derfor hverken sinne eller frustrasjon til foreldrene mine. Om jeg ble sint, ble jeg egentlig bare ledd av. Ble jeg skuffet, skjønte de det ikke, ergo ingen trøst. Ble jeg såret, skjulte jeg det det godt, for å slippe å snakke om det. Mine foreldre er faktisk veldig bra folk, men de bommet seriøst på å møte meg følelsesmessig i oppveksten min.

Derfor er jeg opptatt av at mine barn skal få være både sinte, sure, leie, skuffet og vanskelige, uten at jeg liker de mindre av den grunn. Sett pris på konfliktene, det trener barna på å få ut følelsene sine  

 

Anonymkode: 75f5e...abb

Dette.

Anonymkode: 0b61d...53e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er din psykisk helse i voksen alder? Har du tatt skade av det foreldrene dine gjorde?

Anonymkode: 7dafd...772

Jeg har nok en sterk psykisk helse, men jeg har alltid hatt vanskelig for å snakke om følelser. Begynner fort å grine når jeg må gå inn i mine innerste følelser. Jeg tenker alltid at hva jeg føler ikke betyr så mye uansett... Jeg lever greit med det, men er helt klart ikke flink til å få andre til å prioritere mine følelser. Meningene mine er jeg flink å få frem, og får som regel alltid viljen min, men følelsene mine holder jeg for meg selv.

Jeg føler jeg har tatt skade, for det å føle at mitt sinne, min skuffelse eller min frustrasjon ikke betyr noe, setter en sperre mellom meg og foreldrene mine. Jeg kan aldri åpne meg 100% for min mor, for hun vil alltid dømme meg for mine negative følelser, tror jeg, selv om det kanskje ikke stemmer lenger. Jeg gidder ikke teste det, og det er der skaden kommer frem.

Jeg er opplært til å være glad, alle negative følelser er et tegn på svakhet.

Anonymkode: 75f5e...abb

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nok en sterk psykisk helse, men jeg har alltid hatt vanskelig for å snakke om følelser. Begynner fort å grine når jeg må gå inn i mine innerste følelser. Jeg tenker alltid at hva jeg føler ikke betyr så mye uansett... Jeg lever greit med det, men er helt klart ikke flink til å få andre til å prioritere mine følelser. Meningene mine er jeg flink å få frem, og får som regel alltid viljen min, men følelsene mine holder jeg for meg selv.

Jeg føler jeg har tatt skade, for det å føle at mitt sinne, min skuffelse eller min frustrasjon ikke betyr noe, setter en sperre mellom meg og foreldrene mine. Jeg kan aldri åpne meg 100% for min mor, for hun vil alltid dømme meg for mine negative følelser, tror jeg, selv om det kanskje ikke stemmer lenger. Jeg gidder ikke teste det, og det er der skaden kommer frem.

Jeg er opplært til å være glad, alle negative følelser er et tegn på svakhet.

Anonymkode: 75f5e...abb

Interessant. Hatt det litt slik jeg også.  Jeg har kommet meg og funnet styrke annetsteds. den vokter jeg som gull.Et tankekors at når jeg ikke kan vise svakhet og følelser overfor min mor - blitt latterliggjort og nedsablet nok gjennom årenes løp- så kan ikke hun komme til meg med sitt heller. Hun kan ikke nære seg på meg når hun blir gammel syk og ensom. Joda jeg kan hjelpe henne med div praktiske ting og sånt men holde henne på en armlengdes avstand mentalt. Det hun møysommelig har revet ned fra min fødsel av kan hun ikke forvente å få gevinst utav- jeg har prøvd- men hun suger meg bare tom. Så nei. Hun må finne sin egen vei og jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for å sette meg selv først. Jamen på tide at jeg etter 30 år begynte å gjøre det. Det kalles å leve.

Anonymkode: 0b61d...53e

[Gjest O.G.]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, absolutt. Har to sønner og jeg har slitt med oppdragelsen 🙈 De er nå 7,5 og 5 år. Begge er viljesterke, tar mye plass og liker action og herjing. Veldig guttegutter begge to. 

Anonymkode: b1c0e...d72

Synes det høres mer stas ut enn sånne som foreldre skremmer til pliktoppfyllelse.