Blir du misunnelig av...

[AnonymBruker]

av andre foreldre som har flinke og pliktoppfyllende barn? Dette er nesten tabu fordi man skal aldri være misunnelig av hva andre har, men tenkte at slike følelser kan innimellom oppstå når man er i en tøff periode med bekymringer om egne barn.

Jeg ønsker helst ærlige tanker. Takk!

Anonymkode: 7dafd...772

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Har to sønner og jeg har slitt med oppdragelsen 🙈 De er nå 7,5 og 5 år. Begge er viljesterke, tar mye plass og liker action og herjing. Veldig guttegutter begge to. 

Anonymkode: b1c0e...d72

[AnonymBruker]

Ja det blir jeg. Ønsker meg ikke barna deres, men oppdragerevnene deres. 😛

Men en venninne av datteren min som er sånn er nesten panisk redd for å gjøre noe galt. Om hun kommer i skade for å gjøre noe galt (noe hun aldri gjør med vilje), så er hun rask til å skylde på andre fordi hun er så redd for å få kjeft. Jeg ønsker jo ikke at barna mine skal ha det sånn heller...

Men litt mer pliktoppfyllende og lydige kunne de godt ha vært.

Anonymkode: dc550...1bf

[GammelKaktus]

Nei, barnet mitt er så grei et barn kan være så jeg for bare nyte det så lenge det varer.  

Misunnelse er ikke noe som er produktivt for noen, ens egen situasjon blir ikke bedre av å ønske seg noe annet, man må jobbe med det man har.

[AnonymBruker]

Tja. Tror man bør huske på at man ikke ser alt. At venninnen din tilsynelatende har flinke og flinke barn betyr ikke at foreldrene faktisk har en lett jobb. Det kan jo være mye man ikke ser. Jeg har en bror som var var svært pliktoppfyllende da han var barn, han var godt likt av alle. Men han slet også tungt psykisk og foreldrene mine hadde mye bekymringer. 

 

Anonymkode: 3407f...774

[AnonymBruker]

Nei - for jeg tror barn som er for lydige og pliktoppfyllende ofte får problemer på et senere tidspunkt i livet- fordi de er opplært til å aldri gjøre motstand- å ikke finne sin egen vei- men blindt følge foreldrene i ett og alt. De er ofte ikke opplært til å tenke selv.

 

Jeg synes synd på slike barn.

Anonymkode: 0b61d...53e

[AnonymBruker]

Min erfaring (har ikke barn selv, men har kjæreste og venner med barn) er at man ofte rasjonaliserer det bort med at alle andre har enklere barn 😛 At de simpelthen har vært veldig heldige. 

 

 

Anonymkode: 9a0d7...b3e

[AnonymBruker]

Nei. Vet at ingen andre enn foreldrene vet hele historien og ingen barn oppfører seg perfekt 100% av tiden 

Anonymkode: 6a41d...856

[AnonymBruker]

Nei, min er den greie ungen venninnene mine er litt misunnelige på. 

Anonymkode: b20db...7f2

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke misunnelig om noen er mer veloppdragne enn mine (de er nå ganske greie mine òg da!). Jeg vet at alle har sitt å stri med og at det er helt normalt. Og at man gjerne viser den beste siden utad 😊

Anonymkode: 4fd96...b6f

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som har veloppdragne barn og som aldri har skapt seg ute blant folk. Får gode tilbakemelding fra skole og andre foreldere på barna våre. 
men har kjent på misunnelse når andre foreldre skryter barnas karakterer opp i skyene da vi har et barn med dysleksi som sliter faglig på skolen. Noen glir gjennom skolegangen, mens andre sliter seg gjennom.. 

Anonymkode: 1416f...24f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei - for jeg tror barn som er for lydige og pliktoppfyllende ofte får problemer på et senere tidspunkt i livet- fordi de er opplært til å aldri gjøre motstand- å ikke finne sin egen vei- men blindt følge foreldrene i ett og alt. De er ofte ikke opplært til å tenke selv.

 

Jeg synes synd på slike barn.

Anonymkode: 0b61d...53e

Dette.

En pedagog i familien har slike barn. Den yngste ser helt miserabel ut på julaften..vi passer på ungene våre slik at hun ikke får påvirke dem. 

Anonymkode: bac4a...50d

[Gjest WhisperingWind]

Jeg har en ekstremt sta og viljesterk unge. Han er min sønn så noe annet var vel ikke å forvente. Han har temperament og tester grenser. 

Men han oppfører seg. Blir han frustrert og blir trass varer det i noen knappe minutter. 

Det har vært scener, og da mener hyling, skriking, kasting og dutting, i butikker, på gaten, på bussen og på lekeplasser. Men jeg er superkonsekvent, lar meg ikke vippe av pinnen og forholder meg alltid rolig. Jeg maser ikke, jeg gir beskjed, advarsel og gjennomfører uten å blinke. 

Han vet at han ikke kommer noen vei med skrik, hyl eller trass. Og han har med det lært seg å selvregulere følelsene sine, roe seg ned og puste. Og så kan vi diskutere og prate om hva nå det enn var som tippet han over. 

Jeg er ganske sikker på at en annen som ikke var like streng, bestemt og konsekvent ville slitt med han. 

Det handler om å finne balansen mellom det å være sjefen, men også en veileder, møte barnet på barnets nivå og velge sine kamper med omhu. Å holde hodet kaldt og ikke bli stresset og frustrert for den reaksjonen speiler ungen og blir dermed mer utagerende. 

Misunnelig har jeg aldri vært i voksen alder. Ønsker jeg noe så må jeg selv ta tak i det. Jeg unner andre mennesker gode ting her i livet. Og jeg forfølger mine egne drømmer og skaper min egen lykke. 

[AnonymBruker]

Nei, jeg har vel egentlig aldri tenkt tanken på at jeg skulle ønske barna mine var annerledes. Men det er nok mest fordi de alle er helt på gjennomsnittet på det meste. Hadde de vært langt under, kunne det kanskje ha plaget meg, og gitt meg litt tanker.

Men jeg registrerer at andre foreldre er misunnelig på ett av våre barn.Vi har veldig sosiale barn, og de oppfører seg stort sett fint. Disse foreldrene har ett barn i samme klasse som vårt, og dette barnet har adferdsvansker. Lenge prøvde de å få vårt barn til å henge med sitt barn. Og alltid snakket de vårt barn opp i skyene etterpå, men aldri deres eget... Dette ble nok observert av deres eget barn, som igjen begynte å lage problemer for vårt barn.... Disse observasjonene har lært meg at mine barn er gode nok for meg, uansett.

Anonymkode: 75f5e...abb

[AnonymBruker]

Nei, jeg hadde overhodet ikke trivdes med å oppdra et barn som ikke gav meg litt motstand. 

Jeg har ei viljesterk jente med ADHD som reagerer på motstand/uenighet med sinne, som viser frustrasjon med sinne. Hun holder meg på tå hev, og gir meg masse gode utfordringer i kommunikasjon og mentalisering.

Hun har ei venninne som er viljesterk med ADHD som reagerer på motstand med grining. Jeg hadde blitt gal om min hadde vært likens. 

Jeg har vært så heldig å få akkurat den ungen som passer sammen med meg, hva mer kan man be om? 😍

Anonymkode: e727c...c10

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg hadde overhodet ikke trivdes med å oppdra et barn som ikke gav meg litt motstand. 

Jeg har ei viljesterk jente med ADHD som reagerer på motstand/uenighet med sinne, som viser frustrasjon med sinne. Hun holder meg på tå hev, og gir meg masse gode utfordringer i kommunikasjon og mentalisering.

Hun har ei venninne som er viljesterk med ADHD som reagerer på motstand med grining. Jeg hadde blitt gal om min hadde vært likens. 

Jeg har vært så heldig å få akkurat den ungen som passer sammen med meg, hva mer kan man be om? 😍

Anonymkode: e727c...c10

🙄

Anonymkode: 7dafd...772

[AnonymBruker]

Alfahunnen som forøvrig er sine foreldres gullunge utbryter med prektig røst: " Sønnen min er bare snill han- jegtrenger aldri irettesette  han siden han oppfører seg alltid eksemplarisk. Hva mer trenger jeg be om liksom.

 

Ja gullunge du  har gjort han sånn og aldri latt han utvikle  noen egentlig personlighet - fordi du har tatt for mye plass - du ser det bare ikke. 

En dag vil glansbildet sprekke og utfordringene stå i kø for deg.Foreldrene dine  som ødela for deg ved å gjøre deg til gullunge har du ikke lenger i ryggen . Da. Ingen til å krype for deg lenger.

 

Anonymkode: 5e5c8...824

[AnonymBruker]

Ja og nei! Det hender innimellom. Jeg har barn som er mye! De er snille og greie, men kan fint starte en diskusjon og gjøre ting som kanskje ikke er gjennomtenkt. Det kan gå en kule varmt inninellom. En av dem er av og til i konflikter med andre barn og. (Har slitt med sosiale koder). 

Det hender jeg ser misunnelig bort på naboen der de har ett barn som aldri gjør noe galt. Aldri er i konflikter med noen, aldri krangler med foreldrene. Gjør det han blir bedt om uten å klage. Her kan det være reneste armageddon om ungene må rydde (de gjør det da). Samtidig så tenker jeg (klamrer meg) til håpet om at mine barn lærer noe av dette. Kanskje de blir mer rustet for ett voksenliv. 

Man er forskjellige, med forskjellig oppdragelse. Vi er strenge, med klare grenser, allikevel har vi barn som kan utfordre grensene. 

Anonymkode: ce89d...9ec

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja og nei! Det hender innimellom. Jeg har barn som er mye! De er snille og greie, men kan fint starte en diskusjon og gjøre ting som kanskje ikke er gjennomtenkt. Det kan gå en kule varmt inninellom. En av dem er av og til i konflikter med andre barn og. (Har slitt med sosiale koder). 

Det hender jeg ser misunnelig bort på naboen der de har ett barn som aldri gjør noe galt. Aldri er i konflikter med noen, aldri krangler med foreldrene. Gjør det han blir bedt om uten å klage. Her kan det være reneste armageddon om ungene må rydde (de gjør det da). Samtidig så tenker jeg (klamrer meg) til håpet om at mine barn lærer noe av dette. Kanskje de blir mer rustet for ett voksenliv. 

Man er forskjellige, med forskjellig oppdragelse. Vi er strenge, med klare grenser, allikevel har vi barn som kan utfordre grensene. 

Anonymkode: ce89d...9ec

Jeg var ett sånt barn. Det er fint for foreldrene, men ikke for barnet. Jeg ble opplært til at å vise følelser var negativt, og viste derfor hverken sinne eller frustrasjon til foreldrene mine. Om jeg ble sint, ble jeg egentlig bare ledd av. Ble jeg skuffet, skjønte de det ikke, ergo ingen trøst. Ble jeg såret, skjulte jeg det det godt, for å slippe å snakke om det. Mine foreldre er faktisk veldig bra folk, men de bommet seriøst på å møte meg følelsesmessig i oppveksten min.

Derfor er jeg opptatt av at mine barn skal få være både sinte, sure, leie, skuffet og vanskelige, uten at jeg liker de mindre av den grunn. Sett pris på konfliktene, det trener barna på å få ut følelsene sine  

 

Anonymkode: 75f5e...abb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ett sånt barn. Det er fint for foreldrene, men ikke for barnet. Jeg ble opplært til at å vise følelser var negativt, og viste derfor hverken sinne eller frustrasjon til foreldrene mine. Om jeg ble sint, ble jeg egentlig bare ledd av. Ble jeg skuffet, skjønte de det ikke, ergo ingen trøst. Ble jeg såret, skjulte jeg det det godt, for å slippe å snakke om det. Mine foreldre er faktisk veldig bra folk, men de bommet seriøst på å møte meg følelsesmessig i oppveksten min.

Derfor er jeg opptatt av at mine barn skal få være både sinte, sure, leie, skuffet og vanskelige, uten at jeg liker de mindre av den grunn. Sett pris på konfliktene, det trener barna på å få ut følelsene sine  

 

Anonymkode: 75f5e...abb

Hvordan er din psykisk helse i voksen alder? Har du tatt skade av det foreldrene dine gjorde?

Anonymkode: 7dafd...772