Gå til innhold

Psykisk vold hos far


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er nå 20 år og det har begynt å gå litt opp for meg at sånn som min far har oppdratt meg og mine søstre har ikke vært greit i det hele tatt. jeg har slitt mye og lenge med egen psykiske helse, og når jeg ser tilbake på hvor det har gått galt er det stort sett pga min far. De som jeg har vokst opp med og min mor som har skilt seg fra han for mange år siden mener han har mange narsissistiske og sosiopatiske trekk.
korte stikkord: ting er aldri hans feil, det er alltid synd i han, barna er "bortskjemte drittunger" og mange andre nedlatende skjellsord, snakker nedlatende om barna til resten av familien sånn at de får dårlig syn på barna (familien er ikke noe bedre som dere leser), truer med å kaste ting for å straffe, gjør alt om til en kamp han absolutt skal vinne. Kjærlighet er noe man må gjøre seg fortjent til, så dersom han er misfornøyd med deg så møter du avvisning og skjellsord, men dersom han er fornøyd så er det bare rosa skyer. Kjeft for alt og ingenting, alt er barnet sin feil og han kan si hva han vil, men snakker du tilbake eller prøver å stå opp for deg selv er du en "utspekulert og respektløs drittunge". Kunne skrevet flere eksempler i timesvis, men dere skjønner tegningen. 
Vi har ikke hatt noe særlig kontakt det siste året og han har "byttet meg ut" med kjæresten om jeg kan si det på den måten. Han har hatt mange kjærester opp gjennom årene og han klarer ikke helt det å vise omsorg for barn og kjæreste samtidig. og han har en tendens til å alltid velge kjærester over barnet. For eksempel fremstille seg selv som blakk til barna da de trenger nye klær eller trenger penger til noe, da han egentlig har brukt pengene sine på utenlandsreiser flere ganger i året med kjærestene. (jeg gikk med klær fra 6.klasse i 10.ende klasse fordi han mente at det var ikke vits å kjøpe nye klær om de gamle fremdeles passet). Men han bruker gjerne penger på barnet når han har dårlig samvittighet for noe. Altså han forsøker å kjøpe seg inn istedenfor en unnskyldning. 
Jeg er nå flyttet for meg selv, men får en del meldinger av en fortvilet lillesøster som snart begynner på ungdomsskolen. Hun bor nå alene annenhver uke hos mor og far. hun gruer seg hver gang hun skal til far, og ringer ofte gråtende til mor de ukene hun er hos far pga mye kjefting. Hun tør ikke å fortelle far at hun ønsker å bo mer hos mor, fordi hun er redd, Mor har prøvd å si det for henne, men da har far bare svart at han ønsker henne mer hos han. (som sagt, alt blir en kamp han absolutt skal vinne). 


Ser nå at jeg rører en del i grøten her, men for å komme til poenget: 
Hva kan jeg som storesøster gjøre for lillesøster da jeg vet hva hun går gjennom og ønsker å forhindre at hun sliter psykisk i senere tid?
Det å snakke med far om det går ikke. Har du prøvd å fortelle en narsissist før at han er problemet? det går ikke.
Det å snakke med resten av familien på den siden går heller ikke, da min far en "gullgutten" i familien. - Forsøkte en gang å snakke med et familiemedlem om at det var så ekstremt mye kjefting og smelling, men fikk da bare beskjed om at det var synd i far da det hadde blitt slutt mellom han og kjæreste nr. god knows what.

beklager langt innlegg, men takk for svar!
 

Anonymkode: 829ea...3ad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...