Hvordan så 20 årene dine ut?

[AnonymBruker]

Frem til jeg var 18, var jeg i et trygt og stabilt forhold og hadde fremtidsplanene klare. Jeg var selvsikker og målbevisst. 
 

fra det ble slutt da jeg var 18-19 og frem til nå (23) har jeg en ekkel følelse av at de siste årene bare har vært kaos og tilfeldigheter. Nå skal det sies at jeg er en overtenker, men jeg føler mye «skam» over at ingenting er blitt som jeg tenkte, på en måte. Altså, jeg sitter nå med utdanning, egen leilighet, bil, fast jobb, enebolig og samboer (på plassen som jeg i alle år ønsket og bo, og med mannen jeg fra tidlig i tenårene aller helst ønsket) så sånn sett har jo alle disse tilfeldighetene ført meg dit jeg ville, men samtidig klarer jeg ikke akseptere veien dit. 
 

veien hit har vært full av opplevelser jeg ikke identifiserer meg selv med, planer som ble endret eller påvirket av omstendigheter og følelsesliv, kaos, og en rekke ubehagelige forhold og situasjoner med menn, kan man vel si. Mye utilsiktede avstikkere, altså.. har ikke hatt noe utsvevende ungdomstid, men er svært lettpåvirkelig følelsesmessig og det har ført til mange dumme situasjoner, og alt dette har ført til andre karrierevalg, bosteder, arbeidssteder, skyldfølelse, skam, lav sekvtillit, følelse av kaos. 
 

Det sies jo at veien blir til mens man går, og livet er fullt av tilfeldigheter, bumps in the road og alt det der. Men, hvordan føler du 20 åra dine var, eller hvordan var veien din mot der du er idag? 

Anonymkode: 7a16b...a8e

[Aragorn ll Elessar]

Jeg vil beskrive 20 årene mine som et ti år som å gå opp en ekstremt bratt bakke dekket av 100 cm med snø og med ekstremt kraftig motvind med både snø og regn piskende i ansiktet.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Jeg vil beskrive 20 årene mine som et ti år som å gå opp en ekstremt bratt bakke dekket av 100 cm med snø og med ekstremt kraftig motvind med både snø og regn piskende i ansiktet.

Tolker det som at du har samme opplevelse som meg😂🙈

ts

Anonymkode: 7a16b...a8e

[AnonymBruker]

Tyveårene mine var innholdsrike. Var med i en realityserie, tok en bachelor, fikk kjæreste jeg kjapt giftet meg med, kjøpte hus, fikk to barn på rappen, bygde nytt hus, og... Det skjedde noe stort hvert år. Så kom trettiårene, og jeg følte at alt var mer på plass. Ikke masse som har skjedd etter jeg fylte tretti, for det meste kun ro til å nyte livet. Noen ganger tar jeg meg inå kjede meg, men det går kjapt over. Er glad tyveårenes uro har lagt seg.

Anonymkode: 4d47e...a19

[AnonymBruker]

Hjelp, du er 23 og føler det har vært mye frem og tilbake i livet ditt... 
Da jeg var 23 var jeg student, bodde i kollektiv og var på fylla hver helg. Ante ikke hva jeg drev med. 

Jeg er 31 og har ikke «landa» enda. Fått tilbud om fast jobb fra høsten. Aldri hatt fast jobb før. Jeg og samboer håper å få kjøpt hus/leilighet neste år. Vi har ikke barn, men håper på det snart.
 

Da jeg var 20, flyttet jeg på folkehøgskole. Så tok jeg et friår hvor jeg jobbet veldig lite, hadde lite penger, bodde i kollektiv. Bare festet og gamet hele året. Flyttet så et nytt sted, tok bachelor. Flyttet et nytt sted, videreutdanning. Flyttet igjen. Jobbet 100% i vikariater i tre år. Flyttet igjen. Tok videreutdanning. Hadde et vikariat ett år i samme by. Ble ENDELIG tilbudt fast jobb i en annen by, og flytter om noen uker. 
 

Hadde fire forskjellige kjærester fra jeg var 19-26. Tror egentlig bare jeg var sammen med tre av de for moroskyld. Nå er jeg sammen med en jeg virkelig elsker, da. 
 

Brukte mye av tida mi på fyll, venner og studier. Likte å studere. Da jeg jobbet, ble det også noen fester, men jeg brukte mest tid på hobby. 
 

Angrer ikke på veien hit, eneste er at jeg kanskje har brukt litt lang tid på å «lande». Jeg har alltid vært på flyttefot. Men så syns jeg det har vært gøy å reise rundt i landet og se nye steder og treffe nye mennesker. Har mange gode minner! Også noen dårlige selvfølgelig, men mest gode. 
 

Spent på hvordan det kommer til å bli nå med fast jobb. Og mest sannsynlig kjøpe bolig. Det blir nok en del reising i helger og ferier. Men jeg kan ikke være så spontan lenger. Ikke gidder jeg det heller. Nå vil jeg ha forutsigbarhet og ro en stund. 

Anonymkode: 93624...ea6

[Gjest Warrior]

20-26 år. Helt greit. Mye moro og lite problemer. Tok noen fag på skolen som 21/22 åring. Det gikk ikke så særlig bra. Var så dårlig og likte ikke skole. Ble bare sur av det. Etter det gikk jeg aldri mer på skole, men hadde det fint. Ikke noe kjærlighetsproblemer eller vennskapsproblemer eller noe.

Fra 27 år - til nå (30) kaos, og mye helvete. Enda verre i år da, men ja det har vært noen tøffe år i slutten av 20 årene. 

[AnonymBruker]

Mine 20 år føles som kaos også. Det skjedde masse. Begynte som samboer og studier. sluttet på studier, flyttet til nytt land, jobbet og festet masser og reiste masser. brukte alle pengene mine på moro. dårlige forhold og menn. sløset bort tiden min fordi jeg ikke helt visste hva jeg ville. hadde ingen mål med livet annet enn å ha gøy. først i 30 årene begynte jeg å tenke på hva jeg ville. men alt forandrer seg hele tiden. tok en bachelor i noe ubrukelig men følte jeg var på riktig spår, fikk meg en bra mann og er nå i slutten av 30 årene og prøver å få meg en ordentlig jobb og barn. er glad jeg har hatt det gøy og levd livet og føler meg nå mer rolig og fokusert, men samtidig så angrer jeg på alle penger som har gått til dritt i stedet for til bolig og fremtid. og alle år som har gått til dårlige forhold. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg hadde ikke vært den jeg er idag uten alle disse erfaringer og at jeg er meget sterk i dag.  

Anonymkode: c752e...cfb

[AnonymBruker]

Helt grusomme, som et levende mareritt. Kastet vekk de beste årene mine på utro, voldelige menn som brøt meg ned, banka meg daglig og fikk meg opp i forferdelige situasjoner.

((Han ene beholdt kontakten med meg inntil nylig. Han er gift, to barn, lederstilling og soss så det ljomer etter, og hadde kontakt med meg kun for å gni det inn at de hadde så mye mer penger og eiendommer etc etc mens jeg sitter her ufør og fattig. Tok igjen ved å svare at velvel, jeg har et utseende og kropp som ingen revisorlønn kan veie opp for (kona ser ut som et troll) ))

Tok tre utdannelser og jobbet 60 timer i uka. 

Fikk til slutt barn, alene. Det var det positive som skjedde. Tyveårene mine var et endeløst mareritt, og syns de som er tyve år i dag og har gode forhold og venninner og som går ut og har det gøy og opplever ting, er heldige. De aner ikke hvor heldige de er.

Anonymkode: 7c07a...00c

[AnonymBruker]

Tjueårene mine har vært veldig fine. Har hatt et veldig turbulent liv som barn med overgrep og mishandling, så det er først nå i 20 årene ting har begynt å bli bra. 

19-20 år: Startet dårlig med en utdannelse som jeg ikke likte, ble gravid og droppet ut.

21-22 år: Kjøpte leilighet og bil. Fikk første barn, startet på nytt studie. Tilfreds med livet. 

23-24 år: får baby nummer to, bygger hus og gifter meg. 

25-27 år: fullfører mastergrad, får jobb og selger huset. Flytter nærmere familie og venner siden studietiden er over. 

28-29 år: bygger nok et nytt hus og trives i jobb og familieliv. Alle brikkene faller på plass. 

Fyller 30 år nå til helgen, og kan trygt si at 20 årene har vært min lykkeligste periode til nå i livet. Har en veldig snill mann og barn som jeg er veldig takknemlig for. Ønsker oss et barn til nå om ikke lenge 🙂

 

Anonymkode: e695b...e5a

[AnonymBruker]

Mitt mest spennende tiår samtidig som det var mitt værste. 

Anonymkode: 46699...9e4

[AnonymBruker]

20-årene var fantastiske, den beste tiden i livet mitt. Tredveårene har vært beintøffe.

Anonymkode: 682f4...796

[AnonymBruker]

Har knapt lyst til å huske 20 åra. Men jeg har vokst, jeg har lært. Fyller 30 sent i sommer. Skal bli godt å snu arket og begynne å leve livet, med 3 flotte barn på slep. Jeg skal gjøre mitt beste for å gjøre alt godt for dem og gi de den barndommen videre de fortjener. 

Anonymkode: 9fde0...531

[AnonymBruker]

Brukte 20åra på å reise mye alene, da vokser du som menneske. Bodde 3 år i utlandet. 
Ellers mye fest og heartbreak, 20åra er til for å finne seg SELV. 

Anonymkode: 42d15...aad

[AnonymBruker]

Innholdsrikt, for å si det mildt!

20-25: Bachelor og mastergrad i en annen by enn hjembyen. Forlovet meg og giftet meg. Syns livet var ganske greit.

25-29: Fikk en jobb jeg hatet. Oppdaget at det var mye feil i livet mitt, ektefellen drev med psykisk vold. Ble skilt. Flyttet for meg selv for første gang, og fant kjærligheten igjen. Begynte på min andre bachelorgrad som 30-åring.

Anonymkode: 7e604...d92

[Anonymburker]

20 timer siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Jeg vil beskrive 20 årene mine som et ti år som å gå opp en ekstremt bratt bakke dekket av 100 cm med snø og med ekstremt kraftig motvind med både snø og regn piskende i ansiktet.

Og det har bare fortsatt utover i 30-åra😔

[AnonymBruker]

Er bare 22, så vet ikke om jeg får lov til å svare.. Men jeg er også veldig usikker på veien videre. Har et barn (ble gravid på VGs) og er fremdeles sammen med barnefar. Men jeg har byttet studie 2x og er fremdeles usikker på hva "jeg skal bli". Føler at barnet gjorde at jeg mistet fokuset på hva jeg ønsket å jobbe med, og nå aner jeg ikke... Ønsker oss flere barn før aldersforskjellen blir for stor, men ønsker også å få til en utdanning.. Og finne ut hvor vi skal bo (kjøpe leilighet/hus) Hjelp.

Anonymkode: 2dae8...6bb

[AOC_M84]

19-24 år: Ekstremt lite konstruktive år, bodde med kompiser i kollektiv som var mer interessert i å røyke hasj og game enn å gjøre noe særlig fremtidsrettet, ble nok mye dratt ned selv på grunn av de (ikke at jeg skal legge all skyld på de, men da jeg gikk på skole før dette var jeg veldig fokusert og så for meg noe seriøst etterpå). Tok lappen først da jeg fyllte 21 år, selv om jeg startet da jeg var 18 (strøyk 4 ganger pga nervøsitet på oppkjøring, byttet flere kjøreskoler). Droppet ut av to studier uten å fullføre, jobbet deltid. Takket være lave boutgifter skaffet jeg meg ikke gjeld på denne tiden, ting gikk greit rundt sånn sett. Men ingen utdanning, ingen kjæreste (ikke en gang dating), lav selvtillit og sett i ettertid, jeg hadde nok til tider depresjon uten at jeg ville innrømme det selv. 

25-29 år: Fikk meg første kjæreste, flyttet sammen med hun tidlig, fikk tilbud om fast jobb der jeg før hadde jobbet deltid. Fortsatt ingen utdanning utover videregående, men så lysere på livet generelt. God inntekt, helt grei tilværelse.

Etter 30: Giftet meg, kjøpt hus, fått barn. Fortsatt samme jobb, god inntekt men lite med selvutvikling. Tungt å begynne med studier nå føler jeg, så angrer på at jeg ikke satset mer på dette tidligere,

Endret 25. juni 2020 av AOC_M84

[Gjest Alkoholist]

20 årene mine var ikke bra, ikke så mange av årene før de heller. Det er først nå i 30 årene at ting begynner å ordne seg. 

[AmandaVI]

Var et helvete. Alvorlige psykiske lidelser, fattigdom, ensomhet, sykdom og dyp sorg. Det begynte ikke å lette før i slutten/begynnelsen av 30-årene, og fremdeles sliter jeg veldig. Men nå vet jeg ihvertfall hva jeg vil her i verden. Det tok lang tid og mye selvransakelse for å finne ut og det er kanskje ikke allverden, men det gir livet mening. 

[Slitenmamma]

20 årene var ikke så aller verst, to studier som storsett tok opp hele tiåret. Ett av dem i utlandet, hvor jeg traff folk som jeg ennå har kontakt med. Og fikk virkelig kjenne på det såkalte studentlivet som jeg føler jeg ikke hadde under min første utdannelse. Traff nåværende samboer i slutten av tyveårene. Hus, barn og god økonomi kom i midten av 30 årene. Og ett mål som jeg har jobbet mot i over 30 år ble oppfylt ifjor, så 40 årene ser jeg for meg også blir en sann fryd. Nå er nesten alt på plass.