Når elsker man seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg får snart noia og har ikke noen å ta dette opp med så jeg spør dere. Lette lenge etter en kategori å putte dette under, men kom ikke frem til noe så vi får kalle det psykisk helse da. 

Jeg har hatt en dritt oppveks, og jeg innså for noen år siden at jeg måtte endre meg som person hvis jeg skulle klare å legge det bak meg. Oppveksten min drev meg inn i voldelige forhold og veldig dårlige vennskap som bare utnyttet eller brukte meg. Jeg har veldig liten kontakt med min mor i dag, som hater meg for alt gravidteten med meg gjorde med kroppen hennes,  til at jeg ikke vil ta meg av henne i dag. Hun forteller meg fortsatt ved hver mulighet hva slags taper jeg er, så vi har minimal kontakt. Jeg sørger for  at hun er ivaretatt og har alt hun trenger, men jeg har ikke mer å hente der. 

Så ja, jeg begynte å endre meg, jeg begynte å si nei til dårlig behandling, jrg utviklet meg forbi de behovene jeg hadde for å forbli i et dårlig forhold, og kjenner jeg har gått videre på mange punkt. Jeg har lest masse om å sette grenser, elske seg selv, sette seg selv først, osv. Det er ikke det samme som å være egoist, jeg prøver å sette mitt beste først og dermed yter jeg mye mer for de rundt meg også, når jeg kan si Ja når jeg mener Ja, og nei når det ikke passer. Det tok veldig lang tid å bli komfortabel med det fordi jeg ble både slått og ignorert, og straffet på andre måter hele oppveksten min om jeg gjorde noe foreldrene mine ikke likte.

 

Min far ba meg faktisk om unnskyldning på dødsleiet sitt, og det løste opp mye vondt hos meg. Min mor bare gryntet og sa at han var ikke klar over hva han sa. 

Jeg har en veldig flink psykolog som har fulgt meg opp, hun støtter meg i alt jeg gjør, men jeg sliter med det der.. når er man der man bør være, når når man det punktet at det er bra? Når elsker man seg selv nok?

Jeg leser og ser mye på YouTube om det der, elsk deg selv, vær positiv, vær glad, gi slipp, gå videre, føl deg over det osv. Og det er jo bra råd og greier, men når føler man det? 

Jeg skjønner nesten ikke hva jeg selv spør om, jeg vet hvor ille livet mitt var før, så jeg lurer liksom på om jeg snart er kommet bort fra det og "fått orden" på meg selv.. 

Noen som kjenner seg igjen i situasjonen min og kan dele noen tanker?

Anonymkode: 368b5...5c4

[Purple_Pixiedust]

Vi har ikke hatt lik oppvekst, men det har vært tøft for meg også, og å elske meg selv har jeg aldri vært i stand til å gjøre. Jeg er ikke i stand til det nå heller. Dette er en egenskap jeg bare ikke har. Jeg er veldig psykisk syk og selv om jeg skulle ønske jeg var glad i meg selv, så er jeg altså ikke det.

Så når er det bra nok, tenker du. Jeg tenker det er bra nok når du aksepterer deg selv med både dine feil og dine gode sider. Når du ikke hele tiden jager etter å endre den du er. Så klart, har du noen veldig negative sider så er det en fordel å jobbe med disse, det er ikke det jeg mener med å slutte å ville endre seg selv. Det går bare ut på å akseptere at du ikke kan bli perfekt. Det gjelder jo oss alle. 

Jeg vet ikke selv hvordan man kommer til dette punktet, men å akseptere seg selv tror jeg i alle fall er det viktigste tegnet på at man har klart å bli glad i seg selv. På godt og vondt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Purple_Pixiedust skrev:

Vi har ikke hatt lik oppvekst, men det har vært tøft for meg også, og å elske meg selv har jeg aldri vært i stand til å gjøre. Jeg er ikke i stand til det nå heller. Dette er en egenskap jeg bare ikke har. Jeg er veldig psykisk syk og selv om jeg skulle ønske jeg var glad i meg selv, så er jeg altså ikke det.

Så når er det bra nok, tenker du. Jeg tenker det er bra nok når du aksepterer deg selv med både dine feil og dine gode sider. Når du ikke hele tiden jager etter å endre den du er. Så klart, har du noen veldig negative sider så er det en fordel å jobbe med disse, det er ikke det jeg mener med å slutte å ville endre seg selv. Det går bare ut på å akseptere at du ikke kan bli perfekt. Det gjelder jo oss alle. 

Jeg vet ikke selv hvordan man kommer til dette punktet, men å akseptere seg selv tror jeg i alle fall er det viktigste tegnet på at man har klart å bli glad i seg selv. På godt og vondt. 

Jeg hadde mange dårlige sider som sprang utfra oppveksten min, jeg jobbet med de og forbedret meg der, jeg la av meg usikkerhet, sjalusi, drama, krangling osv. Jeg jobbet skikkelig hardt for å bli en bedre versjon av meg selv.. så kanskje vi bare skal slå oss til ro med at vi er helt ok personer, begge to? Klem ❤

Anonymkode: 368b5...5c4

[Hjertefisk]

For meg høres det ut som at du er godt i gang med å elske deg selv. Men det er kanskje uvant. Du forventer kanskje at det skal nå et punkt der du vet det inni deg. Som en slags konkret eksistensiell trygghet? Jeg tror ikke du noen gang vil vite det. For vi mennesker går stadig igjennom faser der vi både elsker og hater oss selv. Vi kan elske enkelte sider av oss selv og hate andre sider. Noe varer livet ut. Vi er komplekse. Så snart vi har slått oss til ro og bearbeidet en ting, så dukker det opp noe annet vi må forholde oss til. En del av det å elske seg selv innebærer å akseptere seg selv og sine mangler også.

Å elske seg selv handler også om å gjøre akkurat det du har gjort til nå. Du tar gode valg for deg selv og unngår situasjoner som er destruktive. Du lar heller ikke negative tanker slippe for langt inn og du tillater deg selv å både rose og skryte av deg selv.

Jeg slet med depresjon før, men kom meg ut av det. Da jeg begynte til behandling gikk jeg ofte og lurte på når det kom til å bli bedre, hva jeg burde gjøre, om jeg for alltid kom til å være "ødelagt" osv. Følte og tenkte mye. Lenge. Helt til jeg vistnok sluttet med det og andre ting i livet mitt fikk mer fokus. Jeg hadde gradvis fått det bedre uten at jeg tenkte like mye på det. Plutselig en dag tenkte jeg for meg selv "hey, i dag har jeg det jo bare bra!"

Derfor tenker jeg at hvis man tar seg selv i å gruble mindre, og har begynt å vende energi og fokus utover og ikke like mye innover (i sitt eget mørke) da har man det ganske bra. Når man ikke lenger tenker like mye på det vonde, det er da det vonde ikke lenger betyr noe.  

Det er mine tanker ihvertfall.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hjertefisk skrev:

For meg høres det ut som at du er godt i gang med å elske deg selv. Men det er kanskje uvant. Du forventer kanskje at det skal nå et punkt der du vet det inni deg. Som en slags konkret eksistensiell trygghet? Jeg tror ikke du noen gang vil vite det. For vi mennesker går stadig igjennom faser der vi både elsker og hater oss selv. Vi kan elske enkelte sider av oss selv og hate andre sider. Noe varer livet ut. Vi er komplekse. Så snart vi har slått oss til ro og bearbeidet en ting, så dukker det opp noe annet vi må forholde oss til. En del av det å elske seg selv innebærer å akseptere seg selv og sine mangler også.

Å elske seg selv handler også om å gjøre akkurat det du har gjort til nå. Du tar gode valg for deg selv og unngår situasjoner som er destruktive. Du lar heller ikke negative tanker slippe for langt inn og du tillater deg selv å både rose og skryte av deg selv.

Jeg slet med depresjon før, men kom meg ut av det. Da jeg begynte til behandling gikk jeg ofte og lurte på når det kom til å bli bedre, hva jeg burde gjøre, om jeg for alltid kom til å være "ødelagt" osv. Følte og tenkte mye. Lenge. Helt til jeg vistnok sluttet med det og andre ting i livet mitt fikk mer fokus. Jeg hadde gradvis fått det bedre uten at jeg tenkte like mye på det. Plutselig en dag tenkte jeg for meg selv "hey, i dag har jeg det jo bare bra!"

Derfor tenker jeg at hvis man tar seg selv i å gruble mindre, og har begynt å vende energi og fokus utover og ikke like mye innover (i sitt eget mørke) da har man det ganske bra. Når man ikke lenger tenker like mye på det vonde, det er da det vonde ikke lenger betyr noe.  

Det er mine tanker ihvertfall.

Takk for fine ord og tankene dine, du har helt rett. Jeg er mye bedre enn for feks 1 år siden og jeg merker at forandring har skjedd uten at jeg har tenkt masse på det og, at og at ting er lettere, det går fremover, jeg visste bare ikke helt hvor i "fremover" jeg er. Det du sa om at jeg tar gode valg og unngår destruktive situasjoner, du har helt rett, jeg ble ikke klar over det før du sa det. Jeg har fokusert sånn på å ikke havne i bråk eller med dårlige folk at jeg ikke har sett at det ER lenge siden jeg lot en dårlig relasjon komme inn i livet mitt, og at jeg faktisk har avsluttet mange slike. Hah, jeg må klappe meg selv LITT på skulderen her, takk for at du fikk meg til å se. ❤

Anonymkode: 368b5...5c4

[Purple_Pixiedust]

På 24.6.2020 den 19.26, AnonymBruker skrev:

Takk for fine ord og tankene dine, du har helt rett. Jeg er mye bedre enn for feks 1 år siden og jeg merker at forandring har skjedd uten at jeg har tenkt masse på det og, at og at ting er lettere, det går fremover, jeg visste bare ikke helt hvor i "fremover" jeg er. Det du sa om at jeg tar gode valg og unngår destruktive situasjoner, du har helt rett, jeg ble ikke klar over det før du sa det. Jeg har fokusert sånn på å ikke havne i bråk eller med dårlige folk at jeg ikke har sett at det ER lenge siden jeg lot en dårlig relasjon komme inn i livet mitt, og at jeg faktisk har avsluttet mange slike. Hah, jeg må klappe meg selv LITT på skulderen her, takk for at du fikk meg til å se. ❤

Anonymkode: 368b5...5c4

Viktig å gi seg et klapp på skulderen innimellom. Både for små og store ting.

[AnonymBruker]

Du føler det når det har holdt seg stabilt en stund og du ikke har konstant behov for bekreftelse. Husk at du er den du skal leve med hele livet, ingen andre er en garanti. De kan dø eller svikte deg. 

Jeg er 29 og først nå merker jeg at ting faller på plass. Det er veldig viktig å finne kjernen til at man ikke liker seg selv. For min del var det at jeg hele livet, siden barnehagen har blitt indirekte fortalt at jeg er feil. Følte alt som hadde med andre mennesker var en tvang. Det var aldri rom for å få være seg. Jeg fikk visst diagnose ADHD i januar. Har da gått lenge ubehandlet. Fordi jeg aldri orket å begynne kjøret med dps, leger og psykologer. Jeg hadde heller aldri tro på samtaleterapi eller medisiner. 

Jeg gjorde det dårlig på skolen. Å få disse endesløse timeplanene med skoleoppgaver var som å sitte i fengsel. Jeg var sint og frustrert hjemme hver kveld. På videregående gjordr jeg det greit, men fremdeles et slit. Det tok jo aldri slutt. 

Jeg måtte alltid bremses, jeg var annerledes og ditt og datt. Med tiden har jeg sett at også disse "perfekte" har hatt eller har fått utfordringer. 

 

Nå er jeg medisinert, klarer endelig å holde på med "kjedelige" oppgaver uten å slurve. Jeg klarer å huske bedre. Jeg har slått meg til ro med at jeg er slik jeg er, men at det er de rundt meg som har vært uvitne og at det er samfunnet som er for snevert. Det er MANGE som ikke passer helt inn i samfunnet. Også blandt såkalte vellykkede. De føler også på ting som man ikke skulle tro. Føler seg for sent ute med ting, press fra sin velstående familie om at de må bli slik og gjøre slik så de ikke ødelegger ryktet til familien osv. 

Jeg er slik som jeg er, er trett av å strebe etter godkjenning fra andre. Tenker også noen ganger at det er andre/samfunnet som er "handicapet". Tenk å være så snevert, alle skal være like. 

Mange psykiske sykdommer og diagnoser oppstår pga miljøet. Ikke fordi det faktisk ER noe galt med deg. Men fordi noen går under "normalen" så er deres feil mer akseptert. Som yngre opplevde jeg at jeg kunne gjøre noe som irriterte andre, da ble det kjefting. Var det en bedre likt nornal person var det liksom greit. Aldri noen som har spurt meg etter godkjennelse isåfall, da gidder ikke jeg spørre andre heller. 

 

Håper dette kunne gi deg perspektiv.

Anonymkode: 65df7...e59

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man på et tidspunkt må begynne å leve fremover, ikke bakover. Og det høres kanskje ut som du har fått en slags fred med fortiden (og det er godt nok, altså. Fred med onde ting er et helt ok stadie å la ting ligge på)? 
 

Hva liker du å gjøre på? Hva er det som får deg til å senke skuldrene, puste med magen og bare nyte en time eller et kvarter på mental hvilepuls? Finn de tingene. Og gjør mer av dem. Rydd tid i kalenderen til å «nyte livet». Det kan være ting som å lufte hunden, pusle i hagen, sitte i en krok med ei bok, surfe, drikke te med en god venn +++. «Nyte livet» er ofte de bittesmå tingene. 
 

Å elske seg selv er ikke som å elske andre. Å elske seg selv er mer som et fravær av behov for å tenke så mye på seg selv. Om du har minner fra tidlig i barndommen (kanskje med en venn eller i barnehagen eller noe) der du var deg selv ubevisst - klønete, barnlig, naiv, møkkete og likevel 100% ubevisst dette fordi verden rundt deg var så utrolig rik, spennende og engasjerende - det er å elske seg selv. Du måler det best på at du elsker å leve.

Anonymkode: 713ab...b9c