Er såret over foreldrene mine, som favorittiserer

[Kon1]

Jeg er en voksen dame i 40-årene, og har 2 yngre søsken. Yngste som er 10 år yngre enn meg har alltid fått mest. H*n har bodd gjemme hos foreldrene i 1,5 år nå. Min far hjelper h*n med alt. Nå kjøpte h*n seg nettopp en leilighet, og foreldrene mine ga h*n forskudd på arv for at h*n skulle få lån. Jeg har, aldri fått forskudd på arv, og spør jeg om å låne noen kroner så har de ikke råd. Skulle få papir på at h*n har fått forskudd på arv, men har aldri sett noe til det papiret. Mitt søsken får alt lagt i hendene. Oppussing av leilighet, reprasjon av bil,pass av barn, hytteturer sammen med dem hver helg (slik at det aldri er plass for oss å komme på besøk), min far gjør alt for h*n.. Og nå i helgen kom den siste lille dråpen som gjorde at jeg ble veldig lei meg. Vi har veldig dårlig råd, og kan nok ikke regne med å reise på ferie i år. Jeg hadde tenkt å spørre om å få komme på mine foreldres flotte hytte med båt ved sjøen. Men kom aldri så langt som å spørre.. Mitt søsken skal nemlig være der i alle, sine 3 ferieuker (som selvfølgelig er alle våre ferieuker også) sammen med sine barn (aleneforsørger) Og ikke nok med det, men favorittbarnebarnet deres fra mitt andre søsken skal nå også få komme og være der i en uke sammen med kjæresten sin. Oss er det altså ikke plass til som vanlig. Jeg er nok litt feig, som ikke tørr å si i fra... Men jeg sa i fra før en gang om noe annet, og da endte de med å være sint og bitter på meg i lang tid etterpå. Derfor holder jeg dette for meg selv. Men det er vondt å se på at foreldrene mine ikke bryr seg. Min mor mente at vi kunne jo bare kjøre oss noen dagsturer rundt omkring i nærområdet siden vi hadde så dårlig råd. Ingen tilbud om å komme på besøk hos dem. Ferie var jo ikke såå viktig mente hun. Men i neste øyeblikk sitter hun og sier at mitt søsken MÅ Ha ferie med barna sine, for dem er det så synd på. Blir jo så kjedelig å bare være hjemme i år når de ikke kan reise til syden!? Hva med våre barn? De har aldri vært i syden. De har aldri fått være med så mye på denne hytten, siden de ikke hadde den da de var små. Nå er barna mine i slutten av tenårene, og vi er i en krevende og slitsom periode hvor vi faktisk hadde hatt behov for en hyttetur sammen. Jeg er så lei meg og såret, at jeg gråter meg i søvn hver kveld. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, og det ble kanskje litt langt men jeg er sånn i tvil hva jeg skal gjøre. Sier jeg i fra så er det garantert starten på en krangel. Sier jeg ingenting, så blir jeg gående rundt og være lei meg. Min mann mener jeg bør si i fra. 

[AnonymBruker]

Herregud, hva er det med foreldre som gjør sånt? Min mor og hennes søsken blir heller ikke rettferdig behandlet, tanten min har alltid fått mer enn de to andre. Og moren min har alltid fått minst. Svigermor er lik, svigerinna mi har blitt så bortskjemt, mens mannen min har vært nødt til å klare seg selv. 

At min mor har opplevd forskjellsbehandling har gjort at jeg og min bror har fått nøyaktig det samme hele livet, og det har vært så bra. Vi har et så godt forhold til hverandre fordi ingen har grunn til misunnelse eller lignende. Dersom jeg hadde fått noe uten at min bror hadde fått det samme, hadde jeg faktisk satt ned foten. Det kan jo ødelegge et godt søskenforhold.

Anonymkode: 84f10...437

[Bjæk]

Huff, dette var ikke greit en plass, skjønner godt at du har fått nok av sånn behandling. Ofte skylder de som forskjellsbehandler på at den som blir prioritert "trenger det mer" enn den som blir bortprioritert, da sistnevnte "er så ressurssterk". Men i ditt tilfelle har de jo ikke en gang den unnskyldningen, siden du har dårlig økonomi og de vet det. Jeg ville forsøkt en siste gang å sette meg ned og snakke med dem. Ta det en gang alle er rolige og i godt humør, så ikke de er negativt innstilt i utgangspunktet. Kan du eventuelt skrive et brev? Noen er bedre å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Om ikke annet kan det hjelpe deg til å ikke skjelle dem ut, begynne å gråte eller annet. Om ikke en slik samtale hjelper, ville jeg sett grundig på om dette er folk jeg ønsker å fortsatt ha i livet mitt. 

[AnonymBruker]

Kan det ha noe med at han spør, om å få være på hytta tidlig, og du ikke gjør det? Skjønner det er kjipt, men det er en forskjell på å spørre om man kan låne hytta, og å komme med beskyldninger og anklage og kreve at man får det.

Kanskje har de et nærere forhold. Pleier du å prøve å inkludere dem i deres familiemiddager og sånne ting? Det burde jo gå begge veier, ikke bare at de hjelper dere. Synd at det er sånn, men synes heller du skal prøve å være litt smart rundt dette enn bare være emosjonell. Det er ikke alltid det kommer så mye godt ut av det. 

Anonymkode: aba30...11e

[AnonymBruker]

Det er like ens i min søskenflokk. Vi er fire og jeg er eldst. Den yngste, aleneforsørger, får alt opp i hendene. Minstebanet trenger ikke spørre engang, moren vår kaster penger, ferier og ting til barnbarna etter hen.
For min egen del gjør det ingenting. Jeg sitter godt i det selv, men jeg ser jo at det ikke er like greit for mine andre to søsken. Jeg har forsøkt å snakke med mamma om det, men hun (bort)forklarer det med at de andre to har partner, så de må da klare seg selv.

Så jeg føler med deg, men tror kanskje ikke det er så mye du kan gjøre, annet enn å si rett ut at du også kunne tenkt deg noen dager på hytta. Og etter det så blir det som det blir.

Anonymkode: 29b61...c59

[AnonymBruker]

Men, Ts, du er 40 år. Som barn så tror en at foreldre elsker alle sine barn likt. Og foreldre flest elsker jo alle sine barn.

Men så er både foreldre og barn mennesker. Og noen mennesker stortrives vi sammen med. Vi strekker oss langt for dem, fordi samværet med dem gir oss mye. Og andre mennesker trives vi dårligere med. Vi holder oppe kontakten nesten av plikt. Og når de selvsentrerte tenårene er over, der vi helt oppriktig innbiller oss at barn er hele poenget med foreldrenes liv, så oppdager vi at vi og våre foreldre også er «mennesker». Og at det er normalt at noen slektninger (barn, tanter, søsken, foreldre) trives vi med. Andre elsker vi best på avstand. 

Dine foreldre stortrives med ditt søsken. Og det er jo helt supert. Du elsker jo både foreldrene dine og søskenet ditt, så det unner du dem selvsagt. Men så trives trolig du mer med dine foreldre enn de trives med deg (eller, du er i alle fall vesentlig mer interessert i godene samværet kan gi deg). Og det må du egentlig bare leve med. De plikter ikke gi deg penger, ferier og gratisgoder. De kan, dersom de vil, gi hele sin formue til ett av sine barn og etterlate dere andre med intet. Det er deres penger, ikke dine.

Kan du føle deg støtt over å bli tilsidesatt? Ja. Har det noen hensikt å bli støtt? Nei. I løpet av dine 22 år som voksen har du hatt mer enn nok tid til å samle egne penger, egne venner, egne opplevelser og egne «reservebesteforeldre» til ungene dine. Å velge å heller gå og gnage med foreldre som ikke er så gira.. det har ingen nytteverdi. Og mest av alt, Ts, går det utover deg. Livet ER urettferdig. Å dvele ved det faktum er helt hensiktsløst. 

Anonymkode: 3cf92...ee3

[AnonymBruker]

Som yngstemann i flokken så ser jeg at jeg får mye mer enn mine egne søsken. 
Jeg er alenemor mens mine søsken har ektefeller og grei økonomi. 
Vi er en søskenflokk på 4. 
Mine foreldre har hjulpet alle mine søsken da de var i etableringsfasen. Jeg havnet litt på skråplan da jeg gikk ifra faren til barnet mitt. Så har fått ekstra hjelp med å etablere meg pånytt. 
 

Den siste tiden har jeg merket at de kjøper mye mer ting til ungen min kontra de andre barnebarna. Prøver å minne på de at de ikke må glemme de andre. Sier også ifra hvis jeg merker at det er en stund siden de har besøkt mine andre søsken. De er ofte til meg å hjelper meg med barnepass og rundt huset. 
De tar seg selv i det og skjerper seg. Men fort gjort at de glemmer seg tidvis. 
Tror de har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har mine god økonomi til å ta med sønnen min på like mye som mine søsken kan med sine barn. Søsteren min er flink med å ta med sønnen min, det setter jeg pris på. 

Da de planla sommerferien i år så var jeg rett på med å inkludere alle mine søsken og ungene. Det satte søsteren min pris på. Brødrene mine bryr seg ikke stort. De blir som regel med hvis de blir spurt, men de hadde heller ikke brydd seg om de ikke hadde blitt bedt. 
 

Hvis du vil ha slutt på det så hadde jeg heller snakket med søsknene dine, kanskje de når gjennom med foreldrene dine. Fungerte best hos oss. Søsteren min gikk lenge å irriterte seg helt til jeg tok tak i problemet. 

Anonymkode: d6c53...b35

[Nymerïa]

Jeg er helt enig med deg i at det er under enhver kritikk å forskjellsbehandle barn. Jeg gjør det ikke, fordi det er galt i seg selv, men og fordi jeg tror barna får et dårligere forhold seg i mellom av det.

Men, tror du egentlig at det har noen hensikt å "si i fra"? Du er over 40, de har vært sånn hele tida og når du har tatt det opp før er de bare blitt sure. De ønsker altså ikke å forholde seg til dine følelser og har ingen planer om å endre seg.

Noen ganger må man gi seg selv det man skulle ønske man fikk fra andre. Hvis du går rundt og håper på en annen atferd fra foreldrene dine, og det høres det ut som du gjør, så innretter du deg bare for mer skuffelse. I stedet kan du gå ut fra at de kommer til å fortsette akkurat som før og handle deretter. Planlegg ferier og høytider uten å regne med noe engasjement fra foreldrene dine. Oppsiden er at du trenger ikke ta hensyn til dem heller, begrens samværet til ting som høres hyggelig ut for deg.

Jeg ønsker deg og familien en så god sommer som det lar seg gjøre, gi blaffen i foreldrene dine, de er ikke verdt livsenergien din. Og husk at denne sommeren blir ekstraordinær for de fleste av oss, vi må bare gjøre det beste ut av det.

Endret 23. juni 2020 av NymeriaRhoynar

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men, Ts, du er 40 år. Som barn så tror en at foreldre elsker alle sine barn likt. Og foreldre flest elsker jo alle sine barn.

Men så er både foreldre og barn mennesker. Og noen mennesker stortrives vi sammen med. Vi strekker oss langt for dem, fordi samværet med dem gir oss mye. Og andre mennesker trives vi dårligere med. Vi holder oppe kontakten nesten av plikt. Og når de selvsentrerte tenårene er over, der vi helt oppriktig innbiller oss at barn er hele poenget med foreldrenes liv, så oppdager vi at vi og våre foreldre også er «mennesker». Og at det er normalt at noen slektninger (barn, tanter, søsken, foreldre) trives vi med. Andre elsker vi best på avstand. 

Dine foreldre stortrives med ditt søsken. Og det er jo helt supert. Du elsker jo både foreldrene dine og søskenet ditt, så det unner du dem selvsagt. Men så trives trolig du mer med dine foreldre enn de trives med deg (eller, du er i alle fall vesentlig mer interessert i godene samværet kan gi deg). Og det må du egentlig bare leve med. De plikter ikke gi deg penger, ferier og gratisgoder. De kan, dersom de vil, gi hele sin formue til ett av sine barn og etterlate dere andre med intet. Det er deres penger, ikke dine.

Kan du føle deg støtt over å bli tilsidesatt? Ja. Har det noen hensikt å bli støtt? Nei. I løpet av dine 22 år som voksen har du hatt mer enn nok tid til å samle egne penger, egne venner, egne opplevelser og egne «reservebesteforeldre» til ungene dine. Å velge å heller gå og gnage med foreldre som ikke er så gira.. det har ingen nytteverdi. Og mest av alt, Ts, går det utover deg. Livet ER urettferdig. Å dvele ved det faktum er helt hensiktsløst. 

Anonymkode: 3cf92...ee3

Synes dette innlegget var litt tåpelig og lite forståelsesfullt.

Jeg har det på samme måte og det er ikke nødvendigvis penger og det å få ting gratis som er greia, men det er stort sett der det manifesterer seg. Det handler om å bli sett og satt pris på,  og føle at ens egne foreldre bryr seg om en. Noe som er vondt å føle på om man har hatt det slik hele livet.

Men jeg er litt enig i at det kanskje ikke er så mye å gjøre med. Har det vært sånn hele livet så vil det nok ikke endre seg uten at foreldrene også ønsker at dette skal endre seg. Nå har jo de veldig bra når de kan kose seg med favoritten sin.

Mine foreldre har gjort det samme flere ganger. Dratt på ferie med mitt yngste søsken flere ganger uten å spørre om jeg vil være med eller fortelle meg det. Så det er tydelig at de har gjort det med vilje. Jeg hadde ikke forventet at de skulle betale for meg også, men det stikker litt å ikke bli spurt engang. Nå er jeg blitt ganske voksen så forventer ikke det samme nå, men det er fortsatt vondt å se hvor tett sammensveiset de er og hvor lite de bryr seg om meg og mitt liv.

Jeg synes det er kjipt, men jeg innbiller meg ikke at ting skal endre seg nå. Synes nok mer synd på meg selv som barn da jeg ofte ble ignorert, overlatt til meg selv og ikke fikk den oppmerksomheten og behovet for å bli sett som jeg faktisk fortjente, men det har alltid vært tydelig at mine foreldre ikke klarer å like meg like mye som mine andre søsken.

Så slik jeg ser det er det kanskje bra å distansere seg litt og ikke forvente noe. Å skape seg sitt eget liv og med et nettverk man trives i.

Synes det er påfallende at det ser ut som det stort sett er yngstemann som blir favoritt og så blir de eldre barna tilsidesatt.

Anonymkode: 131e6...3b7

[Jytte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men, Ts, du er 40 år. Som barn så tror en at foreldre elsker alle sine barn likt. Og foreldre flest elsker jo alle sine barn.

Men så er både foreldre og barn mennesker. Og noen mennesker stortrives vi sammen med. Vi strekker oss langt for dem, fordi samværet med dem gir oss mye. Og andre mennesker trives vi dårligere med. Vi holder oppe kontakten nesten av plikt. Og når de selvsentrerte tenårene er over, der vi helt oppriktig innbiller oss at barn er hele poenget med foreldrenes liv, så oppdager vi at vi og våre foreldre også er «mennesker». Og at det er normalt at noen slektninger (barn, tanter, søsken, foreldre) trives vi med. Andre elsker vi best på avstand. 

Dine foreldre stortrives med ditt søsken. Og det er jo helt supert. Du elsker jo både foreldrene dine og søskenet ditt, så det unner du dem selvsagt. Men så trives trolig du mer med dine foreldre enn de trives med deg (eller, du er i alle fall vesentlig mer interessert i godene samværet kan gi deg). Og det må du egentlig bare leve med. De plikter ikke gi deg penger, ferier og gratisgoder. De kan, dersom de vil, gi hele sin formue til ett av sine barn og etterlate dere andre med intet. Det er deres penger, ikke dine.

Kan du føle deg støtt over å bli tilsidesatt? Ja. Har det noen hensikt å bli støtt? Nei. I løpet av dine 22 år som voksen har du hatt mer enn nok tid til å samle egne penger, egne venner, egne opplevelser og egne «reservebesteforeldre» til ungene dine. Å velge å heller gå og gnage med foreldre som ikke er så gira.. det har ingen nytteverdi. Og mest av alt, Ts, går det utover deg. Livet ER urettferdig. Å dvele ved det faktum er helt hensiktsløst. 

Anonymkode: 3cf92...ee3

Man skal ikke forskjellsbehandle barna selv om de er voksne. Noen få unntak finnes og det er hvis en sliter en periode. 

Elske best på avstand? Sine egne barn og barnebarn? Utrolig at du mener det. Hvis du ikke kommer fra en særlig dysfunksjonell familiesituasjon, og ikke har annet grunnlag til å svare. 

Endret 23. juni 2020 av Jytte

[AnonymBruker]

Når familien din forskjellsbehandler og sårer deg gang på gang tenker jeg at det må være mye bedre å kutte de ut? Du får veie de positive mot negative sidene og ta et valg. Du er voksen og trenger ikke "familien" hvis de bare gjør deg ulykkelig. 

Anonymkode: 3248d...a10

[Kon1]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan det ha noe med at han spør, om å få være på hytta tidlig, og du ikke gjør det? Skjønner det er kjipt, men det er en forskjell på å spørre om man kan låne hytta, og å komme med beskyldninger og anklage og kreve at man får det.

Kanskje har de et nærere forhold. Pleier du å prøve å inkludere dem i deres familiemiddager og sånne ting? Det burde jo gå begge veier, ikke bare at de hjelper dere. Synd at det er sånn, men synes heller du skal prøve å være litt smart rundt dette enn bare være emosjonell. Det er ikke alltid det kommer så mye godt ut av det. 

Anonymkode: aba30...11e

Han spør ikke om å få låne hytten, men tar det som en selvfølge. Det virker som h*n har et slags "eieforhold" til den. Familiemiddager har vi ikke i det hele tatt i familien vår. Min mor blir stresset av å lage mat til mange. Mitt søsken lager av og til mat når h*n er på hytta, men ikke noe mer utover det...  Pga. min helse, dårlige boforhold og veldig stramme økonomi, så har jeg ikke mulighet til å "diske" opp med flotte eksklusive middager som de er vant til. Beklager at jeg virker så emosjonell, men disse følelsene jeg har rundt dette er vanskelig å gjøre noe med. Min mann er enig og synes jeg har rett til å være såret. 

[Kon1]

4 timer siden, NymeriaRhoynar skrev:

Jeg er helt enig med deg i at det er under enhver kritikk å forskjellsbehandle barn. Jeg gjør det ikke, fordi det er galt i seg selv, men og fordi jeg tror barna får et dårligere forhold seg i mellom av det.

Men, tror du egentlig at det har noen hensikt å "si i fra"? Du er over 40, de har vært sånn hele tida og når du har tatt det opp før er de bare blitt sure. De ønsker altså ikke å forholde seg til dine følelser og har ingen planer om å endre seg.

Noen ganger må man gi seg selv det man skulle ønske man fikk fra andre. Hvis du går rundt og håper på en annen atferd fra foreldrene dine, og det høres det ut som du gjør, så innretter du deg bare for mer skuffelse. I stedet kan du gå ut fra at de kommer til å fortsette akkurat som før og handle deretter. Planlegg ferier og høytider uten å regne med noe engasjement fra foreldrene dine. Oppsiden er at du trenger ikke ta hensyn til dem heller, begrens samværet til ting som høres hyggelig ut for deg.

Jeg ønsker deg og familien en så god sommer som det lar seg gjøre, gi blaffen i foreldrene dine, de er ikke verdt livsenergien din. Og husk at denne sommeren blir ekstraordinær for de fleste av oss, vi må bare gjøre det beste ut av det.

Takk for et veldig bra svar. Det fikk meg til å tenke litt. Kanskje jeg bare skal prøve å gjøre det beste ut av det.. Ikke enkelt med dårlig økonomi, men jeg må kanskje bare prøve å skape en god og hyggelig hjemmeferie for min lille familie.. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men, Ts, du er 40 år. Som barn så tror en at foreldre elsker alle sine barn likt. Og foreldre flest elsker jo alle sine barn.

Men så er både foreldre og barn mennesker. Og noen mennesker stortrives vi sammen med. Vi strekker oss langt for dem, fordi samværet med dem gir oss mye. Og andre mennesker trives vi dårligere med. Vi holder oppe kontakten nesten av plikt. Og når de selvsentrerte tenårene er over, der vi helt oppriktig innbiller oss at barn er hele poenget med foreldrenes liv, så oppdager vi at vi og våre foreldre også er «mennesker». Og at det er normalt at noen slektninger (barn, tanter, søsken, foreldre) trives vi med. Andre elsker vi best på avstand. 

Dine foreldre stortrives med ditt søsken. Og det er jo helt supert. Du elsker jo både foreldrene dine og søskenet ditt, så det unner du dem selvsagt. Men så trives trolig du mer med dine foreldre enn de trives med deg (eller, du er i alle fall vesentlig mer interessert i godene samværet kan gi deg). Og det må du egentlig bare leve med. De plikter ikke gi deg penger, ferier og gratisgoder. De kan, dersom de vil, gi hele sin formue til ett av sine barn og etterlate dere andre med intet. Det er deres penger, ikke dine.

Kan du føle deg støtt over å bli tilsidesatt? Ja. Har det noen hensikt å bli støtt? Nei. I løpet av dine 22 år som voksen har du hatt mer enn nok tid til å samle egne penger, egne venner, egne opplevelser og egne «reservebesteforeldre» til ungene dine. Å velge å heller gå og gnage med foreldre som ikke er så gira.. det har ingen nytteverdi. Og mest av alt, Ts, går det utover deg. Livet ER urettferdig. Å dvele ved det faktum er helt hensiktsløst. 

Anonymkode: 3cf92...ee3

👏 Dette! 

Anonymkode: 24168...0ed

[AnonymBruker]

Jeg har lest igjennom hele tråden og dessverre TS så virker det som du er mer interessert i godene til foreldrene enn selve relasjonen. Du er bitter over at du sjeldent får være med på hytta, og da er det ikke nærværet til dine foreldre du savner, men selve hytta. Dette understreker du selv ved å si «jeg og tenåringene mine kunne virkelig trengt en hyttetur», «dårlig økonomi», «vi sliter økonomisk, kunne trengt hjelp vi også». Det virker ikke som du savner å tilbringe tid med foreldrene dine. Du savner godene deres nærvær medbringer. 

Du er 40 år gammel og har unger som snart er voksne. Det er ikke dine foreldres plikt å hjelpe deg økonomisk nå. Du har hatt 22 år på å skape det livet du vil ha, på den tiden kunne du ha spart til både hus og hytte, sikret deg økonomisk og skaffet deg et liv der du slapp å være avhengig av andre for å ha det bra. Dette gjelder både økonomisk og emosjonelt. 

Og slik jeg ser det så er det vel økonomien din som gjør at forskjellsbehandlingen «stikker» dypt.   Du hadde kanskje ikke brydd deg om hvem som får være med på hytta til foreldrene dine, hvis du hadde din egen hytte? 
 

Poenget mitt er at du har fremdeles muligheten til å skape ditt liv. Bry deg om de som bryr seg om deg! Hvis foreldrene dine gir blaffen i deg, så gir du blaffen i dem. Plei forholdet til de som er glad i deg og respekterer dine følelser. 
 

Sist, men ikke minst: Du er 40 år gammel og godt voksen, dine foreldre har ikke plikt til å gi deg hverken penger, hytteturer eller ferier. Er dette viktig for deg må du greie å skaffe dette selv. Foreldrene dine velger selv hvem eller hva de bruker penger på. 

Anonymkode: 24168...0ed

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når familien din forskjellsbehandler og sårer deg gang på gang tenker jeg at det må være mye bedre å kutte de ut? Du får veie de positive mot negative sidene og ta et valg. Du er voksen og trenger ikke "familien" hvis de bare gjør deg ulykkelig. 

Anonymkode: 3248d...a10

Dette.

Anonymkode: 08c9a...715

[Gjest Vinglepetra]

12 timer siden, Kon1 skrev:

Jeg er en voksen dame i 40-årene, og har 2 yngre søsken. Yngste som er 10 år yngre enn meg har alltid fått mest. H*n har bodd gjemme hos foreldrene i 1,5 år nå. Min far hjelper h*n med alt. Nå kjøpte h*n seg nettopp en leilighet, og foreldrene mine ga h*n forskudd på arv for at h*n skulle få lån. Jeg har, aldri fått forskudd på arv, og spør jeg om å låne noen kroner så har de ikke råd. Skulle få papir på at h*n har fått forskudd på arv, men har aldri sett noe til det papiret. Mitt søsken får alt lagt i hendene. Oppussing av leilighet, reprasjon av bil,pass av barn, hytteturer sammen med dem hver helg (slik at det aldri er plass for oss å komme på besøk), min far gjør alt for h*n.. Og nå i helgen kom den siste lille dråpen som gjorde at jeg ble veldig lei meg. Vi har veldig dårlig råd, og kan nok ikke regne med å reise på ferie i år. Jeg hadde tenkt å spørre om å få komme på mine foreldres flotte hytte med båt ved sjøen. Men kom aldri så langt som å spørre.. Mitt søsken skal nemlig være der i alle, sine 3 ferieuker (som selvfølgelig er alle våre ferieuker også) sammen med sine barn (aleneforsørger) Og ikke nok med det, men favorittbarnebarnet deres fra mitt andre søsken skal nå også få komme og være der i en uke sammen med kjæresten sin. Oss er det altså ikke plass til som vanlig. Jeg er nok litt feig, som ikke tørr å si i fra... Men jeg sa i fra før en gang om noe annet, og da endte de med å være sint og bitter på meg i lang tid etterpå. Derfor holder jeg dette for meg selv. Men det er vondt å se på at foreldrene mine ikke bryr seg. Min mor mente at vi kunne jo bare kjøre oss noen dagsturer rundt omkring i nærområdet siden vi hadde så dårlig råd. Ingen tilbud om å komme på besøk hos dem. Ferie var jo ikke såå viktig mente hun. Men i neste øyeblikk sitter hun og sier at mitt søsken MÅ Ha ferie med barna sine, for dem er det så synd på. Blir jo så kjedelig å bare være hjemme i år når de ikke kan reise til syden!? Hva med våre barn? De har aldri vært i syden. De har aldri fått være med så mye på denne hytten, siden de ikke hadde den da de var små. Nå er barna mine i slutten av tenårene, og vi er i en krevende og slitsom periode hvor vi faktisk hadde hatt behov for en hyttetur sammen. Jeg er så lei meg og såret, at jeg gråter meg i søvn hver kveld. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, og det ble kanskje litt langt men jeg er sånn i tvil hva jeg skal gjøre. Sier jeg i fra så er det garantert starten på en krangel. Sier jeg ingenting, så blir jeg gående rundt og være lei meg. Min mann mener jeg bør si i fra. 

Jeg er enig med flere her, du er i 40-årene, dvs at du har hatt minst 22 år på å skape det livet du ønsker deg. Du er ikke i en alder der du bør forvente å få ting av foreldrene dine, dårlig råd eller ei. 
 

Du fokuserer kun på godene som er forbundet med foreldrene dine, ikke selve relasjonen og samholdet. Du nevner blant annet hyttetur, økonomisk hjelp, synes det er trist at dine tenåringer ikke har vært i syden. Men dette er ting du og mannen din kunne ha gjort noe med. Ikke foreldrene dine. 
 

Nå synser jeg veldig her, men kan være flere grunner til at dine foreldre ikke hjelper deg økonomisk:

a)  fordi du, motsetning til yngre søsken, ikke er aleneforelder. Du og mannen din har minst to inntekter (mulig noen av barna dine er gamle nok til å jobbe også, siden de er i slutten av tenårene). Med to inntekter stiller man bedre økonomisk enn en. 
 

b) Du er i 40 - årene, en alder der det er forventet at man har livet på stell og skal greie seg selv. Du har som sagt hatt MINST 22 år på å få orden på livet ditt. Ditt søsken som er 10 år yngre har hatt mindre tid, samtidig som vedkommende er i en alder der ungene gjerne er små. 
 

c) De har kanskje hjulpet deg økonomisk før, altså når du var i 20-, 30-årene? Og nå tenke de at de har gjort nok.

d) Barna dine er snart voksne, mulig de er voksne også. Slutten av tenårene er 18-19? Da er det igjen større forventning om at de, i likhet med deg, greier seg selv. De prioriterer derfor småbarna til ditt søsken. 

e) Ditt søsken på 30 er i etableringsfasen, en fase der man gjerne har dårlig råd, f.eks grunnet nylig boligkjøp, små unger og tidsklemme. Du har snart voksne unger som greier seg selv. Du bør ha kommet deg inn på boligmarkedet for lenge siden. Derfor har du mindre behov for bistand enn ditt søsken med yngre barn og kortere fartstid på boligmarkedet. 
 

Ingen av disse grunnene tilsier at de er mindre glade i deg. De anser bare deg som eldre og mer etablert. Det gjør at de velger å hjelpe deg mindre. 
 

Og alle tingene du klager over er strengt tatt ditt ansvar TS. Det er du som må sørge for ferie til dine barn. Du som må sørge for god økonomi for din familie. Du som burde ha tatt med ungene dine til syden, hvis det er viktig for deg. Det at du gråter deg i søvn i en alder av 40++ fordi dine foreldre ikke spanderer ferie og gir deg og dine unger økonomiske goder er ikke særlig konstruktivt. 
 

Gjør noe med livet ditt. Gi deg selv de godene du ønsker foreldrene dine skal gi deg. Kom deg ut av den selvdestruktive bobla der du hele tiden forventer hjelp av dine foreldre, som du ikke får. Skap deg ett liv der du ikke har behov for hjelp, men kun kjærlighet og en god relasjon til foreldrene dine. 
 

 

 

[Whistler]

Dette emnet stryker godt inni en diskusjon om det skal være likhetstegn mellom rettferdighet og likhet.  Jeg er eldst av fire og dermed privilegieblind.  Sist jeg fikk en haug penger fra min mor, var det fordi en av de andre søskenene trengte noe.  Mitt svar var selvsagt "tusen takk, men det er jo ikke nå jeg trenger disse pengene".  Jeg har fire barn og min opplevelse er at om barna behandles likt mens de er i forskjellige faser blir det feil.  Det er litt som å si at om det skal være rettferdig skal alle betale samme sum i skatt.  Sånn er det jo ikke.  Den som har behovet prioriteres, og så lenge de andre ser at vi som foreldre forsøker å løfte alle til samme standard i stedet for å fordele hver smule likt (og dermed opprettholder skjevheten).  Noen trenger omsorg, andre trenger materielle goder i form av penger, transport, husly.

Til TS.

Det er sårt at du føler på dette som du opplever som urettferdig forskjellsbehandling, og jeg tror heller at du bør lufte det som tema til dine foreldre i stedet for å påpeke at de andre får mer enn deg. 

 

[Gjest Dævendøtte]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes dette innlegget var litt tåpelig og lite forståelsesfullt.

Mulig det var lite forståelsefullt og trøstende, men det er faktisk sånn det livet kan være noen ganger.

 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du føle deg støtt over å bli tilsidesatt? Ja. Har det noen hensikt å bli støtt? Nei. I løpet av dine 22 år som voksen har du hatt mer enn nok tid til å samle egne penger, egne venner, egne opplevelser og egne «reservebesteforeldre» til ungene dine. Å velge å heller gå og gnage med foreldre som ikke er så gira.. det har ingen nytteverdi. Og mest av alt, Ts, går det utover deg. Livet ER urettferdig. Å dvele ved det faktum er helt hensiktsløst. 

Spesielt de siste setningene her er verdt å tenke over, hadde jeg vært deg, TS, hadde jeg valgt å leve mitt eget liv, uten å involvere foreldrene mine i noen som helst grad, latt de seile sin egen sjø og fokusert på å leve livet så bra som mulig, uten å kaste bort tid og energi på å være bitter på noen som ikke kommer til å forandre seg. Å snakke med dem, har du jo prøvd, og de viser seg fra en lite støttende side. Nei, behandle dine foreldre som de behandler deg. Og gjør det beste ut av ditt eget liv. 

[AnonymBruker]

Ser folk fortsatt er opphengt i at ts skriver om materielle ting, men det å vise omsorg for et barn gjennom materielle goder og ikke et annet gjør jo at den som alltid får kan ha et tettere forhold til foreldrene. Sier ikke at det alltid er slik, men om foreldrene er av typen som har det å gi som en primær måte å vise omsorg på så er det kanskje ikke rart at man føler seg tilsidesatt.

I tillegg får man også et tettere forhold gjennom å låne hytta og alltid få godviljen fra foreldrene sine.

Jeg vet ikke om dette stemmer, men synes folk angriper dette feil. Det er vondt å se på at et søsken alltid får og alltid er i søkelyset og så føles det kanskje som man ikke blir satt pris på.

Anonymkode: 131e6...3b7