Om jobbtilbud og graviditet

[Ann Forup]

da sagde du det, mig som selvstændig næringsdrivende er det mine penge det går ud over gitt. Du får penge af staten ja, men ikke jeg, jeg må bruke 1000 vis af kroner i at få fat på ny medarbejder, det koster mange penge at oplære en ny i arbejde, men mennekser som dig med dit syn ja dere tror det er ingenting, så ja jeg ville heller ansætte en person over 50/handikappet/ helt klart ikke røyker / end en gravid kvinde, eller en pappa som snart skulle ud i permition, men kunne godt finde på at ansætte en gravid kvinde hvis hun var ærlig nok til at fortælle mig at hun var gravid, det har jeg også sagt før i denne diskutionen.

mennesker med dit syn er alle næringsdrivende skræk.At eje et firma eller være direktør for et er ikke bare at sidde på sin flade og måke ind penge, det er hårdt arbejde 24/7, så tid er dyrbart om meget kostbart.

[14062003]

Så min kunnskap er ikke ønsket den da, siden jeg er gravid?

Tullball! Jeg fikk forsåvidt et jobbtilbud forrige uke, til tross for graviditeten, jeg. Bedriften mente at min kunnskap var essensiell for deres bedrift, graviditet eller ikke.

Noen jobber faktisk bedre fordi de er gravide eller er blitt foreldre. Min mann får masse skryt på sin jobb for sitt fravær som har med babyen å gjøre. Bare han gjør jobben sin, så driter de i når på døgnet han jobber. De foretrakk barneforeldre, fordi de var stabil og god arbeidskraft.

Og selv om enkelte arbeidsgivere synes arbeidstakere er noe kjipe greier som forholder seg til loven, så må man forholde seg til loven. Forbrukerkjøpsloven er noe møkk for forhandlerne den også, men de forholder seg til den likefullt (som oftest i alle fall)...

[Ann Forup]

1406 som du siger så viste de da du søgte job at du var gravid, jeg har ikke noget imod at få en gravid så længe jeg ved det, for da vælger jeg ud fra kompetanse, det er det med uærligheden rundt jeg ikke bryder mig om.

Når man spiller med åbnekort da ved at man får en fin arbjedestager men når personen løber med en halv vind hvordan ville jeg så kunne stole på personen, selvom man ikke forplikter sig til at sige man er gravid i 5 uke men ved man det så holder du noget tilbage efter min mening, men vi tænker jo alle forskelligt og vores etiske regler er forskellig efter hvordan vi er opdraget.

[14062003]

ann: de visste ikke at jeg var gravid. Men i uke 15 med nr. 2, så synes det litt (ikke mye) og dersom det hadde vært av interesse for dem, hadde de spurt om magen. Det gjorde de ikke - fordi de fokuserte på min kompetanse. Det samme gjorde da jeg.

Jeg er langt fra uærlig ved å ikke buse ut med at jeg er gravid. Jeg bare fokuserer på det som skal være det reelle grunnlaget til om jeg får jobben: min kompetanse. Noe annet er ikke lov, selv om jeg forstår at arbeidsgivere skulle ønske at det var det.

Du sier at det er greit å ansette en gravid, bare en vet det. Vel, graviditeten skal ikke tas med når man vurderer kandidater, så da har det ingenting å si da - om man vet det eller ikke. Ideelt sett - og kanskje sånn du jobber. Men det er svært mange som lar være å ansette gravide. Det er diskriminering på sitt værste! Takket være de idiotene av noen arbeidsgivere, lar vi gravide vær å fortelle om graviditeten før det er nødvendig. At arbeidsgiver sitter og tenker "hun mister jeg et år eller to" er dumt og ingenting annet. For ikke alle har tenkt å være hjemme i flere år med barna (jeg gir masse kvalitetstid til pappa'n).

[Gjest Popelka ulogget]

Dersom jeg var gravid, med alle de omstillinger som da ligger foran en, saa tror jeg ikke at jeg ville begynt i ny jobb akkurat da (med mindre jeg var alenemor og ikke hadde annen inntekt). Naar det er sagt, saa tror jeg at aerlighet loenner seg. Jeg hadde foelt at jeg loey hvis jeg skjulte at jeg var gravid, hvertfall etter 12 uker. Hadde rett og slett ikke hatt samvittighet til det. Hadde heller spilt med aapne kort, og heller levd med god samvittighet enn aa bli uglesett paa jobb og foelt at jeg snyltet paa arbeidsgiverne mine...

[søndagsengel?]

Jeg har fremdeles ikke hørt mer fra de som tilbød meg jobb i første omgang... :-? Min "nye" plan er å finne et studie på restetorget 20. juli, bli student på deltid (evt. et studie som ikke krever mye fremmøte) og være dagmamma ved siden av.

[Gjest Melk]

Jeg hadde foelt at jeg loey hvis jeg skjulte at jeg var gravid' date=' hvertfall etter 12 uker. Hadde rett og slett ikke hatt samvittighet til det. Hadde heller spilt med aapne kort, og heller levd med god samvittighet enn aa bli uglesett paa jobb og foelt at jeg snyltet paa arbeidsgiverne mine...[/quote']

...og risikert å ikke rekke å opparbeide seg permisjonspenger. Den samvittigheten kan koste deg flere hundretusen kroner.

[L@dy]

men kunne godt finde på at ansætte en gravid kvinde hvis hun var ærlig nok til at fortælle mig at hun var gravid' date=' det har jeg også sagt før i denne diskutionen.. [/quote']

Men nå skal jo ikke gravid/ikke gravid ta med i besluttning om en skal få jobbtilbud, så om du hadde ment hun var uærlig om hun ikke opplyste at hun ventet barn så hadde jo du tatt en besluttning på feil/ulovlig avgjørelse.

[Gjest studinen]

Jeg har fremdeles ikke hørt mer fra de som tilbød meg jobb i første omgang... :-? Min "nye" plan er å finne et studie på restetorget 20. juli' date=' bli student på deltid (evt. et studie som ikke krever mye fremmøte) og være dagmamma ved siden av.[/quote']

Jeg var student på deltid, dvs.oppmøte 5 samlinger i løpet av 1 år.. og var gravid i det siste halvåret i løpet av studiet. Tenkte dette var en ideell situasjon uten jobb, bare sitte hjemme og kose meg og lese, men jeg var så dårlig gjennom graviditeten og studiet tok så mye eget initiativ at jeg stupte etter deadline på innlevering av oppgavene. En annen gravid på samme studie hadde det på samme måte.. Vi var begge enige om at en jobb kanskje av enklere sort hadde vært mye bedre enn studie når man gikk gravid.. Så ta iallefall studie i forhold til formen din.

[Ann Forup]

L@dy kunne ikke være mere enig med dig i at det er trist at det skal være sådanne for os som ejer firma selv at måtte tænke penge penge fram for f.eks kompetanse, større firmaer har det med i sine beregninger men lille foretning har det og kan som du siger komme virkelig ud og køre hvis personene som de ansætter er ofte syg, får børn helt klart at systemet burder være anderledes for små bedrifter.

[monja]

Synes det er horribelt at arbeidsgivere synes det er greit å bryte loven uten å blunke jeg. Betyr det at en 6 mnd gravid jente ikke får jobben om hun er i vurdering mot en person med litt mindre kompetanse som ikke er gravid? Fordi arb.giver vet at om et par mnd skal den gravide ut i permisjon og kanskje være borte ett år?

[14062003]

L@dy kunne ikke være mere enig med dig i at det er trist at det skal være sådanne for os som ejer firma selv at måtte tænke penge penge fram for f.eks kompetanse' date=' større firmaer har det med i sine beregninger men lille foretning har det og kan som du siger komme virkelig ud og køre hvis personene som de ansætter er ofte syg, får børn helt klart at systemet burder være anderledes for små bedrifter.[/quote']Her er vi fullstendig enige. Dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på!

[Snuppa]

Jeg ville garantert aldri sagt noe til potensiell arbeidsgiver om at jeg var gravid før en evt. kontrakt var undertegnet. Kjenner dessverre til flere som har vært ærlige og av den grunn ikke fått jobben. Arbeidsgiverne har vært både private og offentlige. En jeg kjenner påklaget avgjørelsen til likestillingsombudet, men det er dessverre vanskelig å bevise muntlige tilbud en har fått over telefon.

Sorry jenter, men så lenge arbeidsgiverne opptrer kyniske, så må nok vi gjøre det samme!

For å ikke havne i samme situasjon har jeg bevisst holdt meg unna søknadsskrivingen siden vi besluttet å få barn (går nå svanger med barn nr 2). Satser i stedet på jobbskifte neste gang jeg er ute i permisjon. For de som er i vikariater eller sitter uten jobb, så gjelder det nok bare å holde munn.............

[søndagsengel?]

Jeg var student på deltid, dvs.oppmøte 5 samlinger i løpet av 1 år.. og var gravid i det siste halvåret i løpet av studiet. Tenkte dette var en ideell situasjon uten jobb, bare sitte hjemme og kose meg og lese, men jeg var så dårlig gjennom graviditeten og studiet tok så mye eget initiativ at jeg stupte etter deadline på innlevering av oppgavene. En annen gravid på samme studie hadde det på samme måte.. Vi var begge enige om at en jobb kanskje av enklere sort hadde vært mye bedre enn studie når man gikk gravid.. Så ta iallefall studie i forhold til formen din.

Hittil har jeg ikke vært det minste dårlig, og jeg er snart ferdig med de 12 ukene som sies å være de verste. Så med mindre jeg får bekkenløsning eller andre plager senere, tror jeg det skal gå bra. :-)

[smilepia]

Dette er et interessant og veldig vanskelig diskusjonstema.

Jeg må si jeg stadig tenker på hva jeg ville gjort, og det er ikke lett å bestemme seg for hverken det ene eller det andre.

På den ene siden forstår jeg arbeidsgiver, spesiellt i mindre bedrifter der man får store økonimiske konsekvenser av at en arbeidstaker går ut i permisjon. Her burde det helt klart være rom for statlige ordninger som hjelper småbedrifter også.

Men på den annen side, klarer ikke firmaer å tenke mer langsiktig da? Hvem har sagt at jeg vil bli mye syk når jeg er gravid? Hvem har sagt at jeg skal ha all permisjonen, og ikke far like mye? Hvem har sagt at jeg i det hele tatt kan bli gravid?? (den siste myntet på de firmaene som ikke vil ansette unge kvinner i fruktbar alder overhode)

Det som gjør at jeg mesteparten av tiden stemmer for å ikke si noe er at jeg ergrer meg stort over at kvinner diskrimineres konsekvent. Både jeg og mannen har skiftet jobb det siste året. Hvem av oss tror dere fikk spørsmål om vi planla barn??

Det er nesten så jeg synes det bør bli obligatorisk at far tar halve permisjonstiden. På den måten kan ikke en arbeidsgiver tenke at "nei denne dama blir borte mange år i mammaperm". For det er jo helst mødrene som blir hjemme. (Det er sikkert økonomisk relatert også; de fleste kvinner tjener mindre enn mannen sin, ergo taper man minst penger på at mor er hjemme med barn. Likelønn hadde vært fint gitt - men det er en annen diskusjon)

Ang om man er uærlig dersom du ikke sier at du er gravid, så må faktisk si at det er du da ikke!! I hvertfall ikke tidlig i svangerskapet. Mye kan gå galt, og når man ikke engang forteler de aller nermeste noe før 12 uker er gått, vil jeg heller ikke i utgangspunktet fortelle en villt fremmed. Spesiellt ikke om de ikke spør direkte. Og det er jo ikke uten grunn at en arbeidsgiver ikke har LOV å spørre om du er gravid eller planlegger det. (dvs de har vel teknisk sett lov å spørre, men de har ikke lov å ta hensyn til hva du svarer, ergo er det ansett som umoralsk å stille spørsmålet da alle vet at de færreste klarer å se bort fra et svar) Dessuten - jeg er barn av tvilling, og derfor er det statistisk sett større sjanse for at jeg får tvilling. Men det vet man gjerne ikke før ultralyd. Skal jeg liksom måtte fortelle det også? Ja, jeg vil gjerne ha jobb men jeg er gravid, og kanskje får jeg tvillinger, men det er det ingen som vet? Det blir jo helt absurd. Jeg kan plutselig dø i morgen, men det er det heller ingen som vet om skjer... Man kan ikke ta høyde for alle mulige scenarier av hva som kan skje.

I en ideel verden hadde det ikke vært nødvendig å ikke si noe til en arbeidsgiver, men når harde fakta tilsir at jeg mest sannsynlig ikke får hverken jobb, forfremmelser eller høyere lønn de neste 5-10 årene bare fordi jeg er kvinne, kan få barn og blir borte i permisjon en stund, vel da må vi jo beskytte oss selv så godt vi kan!?

De arbeidsgiverene som blir sure fordi vi kvinner kanskje er eller kan bli gravide - hva med de andre arbeidstakerene (eller dem selv) som plutselig kan få hjerteinfarkt, bli påkjørt eller få andre plager?? Lar de vær å ansette dem??

Kanskje jeg hadde sagt noe i det jeg satt med kontrakten i hånden - for da hadde jeg håndfast bevis på et tilbud dersom de trakk det tilbake når jeg forteller at jeg er gravid. Om de bare ringte meg, hadde jeg tenkt meg nøye om før jeg sa noe...

[Gjest Guest]

Jeg informerte ikke om at jeg var 5 uker på vei da jeg startet i ny, fast jobb (intervjuet var ca 2 mndr før oppstart) - men ga beskjed i uke 15. Noen på arbeidsplassen reagerte da fikk høre at jeg er gravid, men arbeidsgiver sa det var en del av gamet ved å ansette kvinner i fertil alder. Et viktig poeng er at det ikke var konkurranse om jobben jeg fikk. Det som jeg nå begynner å få dårlig samvittighet for, er at jeg og samboeren vurderer å flytte fra sør til vest. Det er i så fall lite aktuelt å gå tilbake til jobben etter permisjonen. Tenker på "stakkars" arbeidsgiver, men de får vel refundert sine utlegg for meg fra trygdeetaten?!?

[14062003]

Smilepia: du hadde et vanvittig bra innlegg! Jeg er veldig enig med deg.

Jeg var igjen på jobbintervju forrige uke. 20 uker på vei nå. Men forsåvidt uten mage. Brukte vanlige klær (løs topp og løst skjørt, luftig i varmen). Jeg fant aldri noe tidspunkt å si at jeg er gravid og skal ut i permisjon om noen måneder, jeg... Men fy søren så dårlig samvittighet jeg har! Tenk om de gir meg stillingen, da. Prosjektarbeid ut 2006 og jeg blir borte en svært viktig periode av dette prosjektet og greier.

Men det passer seg bare ikke å buse ut med det sånn midt i fagprat heller. Eller under spørsmålet "hva er drømmejobben din". Utdannelse og jobberfaring har det jo ikke noe med. Jeg er meg med min kunnskap, med eller uten gravid mage. Jeg forteller da ikke folk jeg møter på gata at jeg er gravid sånn helt uten videre heller.

Jeg aner ikke når jeg kommer til å si det. Men si det må jeg jo. Får en avgjørelse i løpet av denne uka. Utrolig interessant stilling, men jeg håper litt på avslag også da...

[Fru Blå]

Jeg hadde ikke sagt fra at jeg var gravid på et jobbintervju så tidlig i svangerskapet, for hadde jeg allerede vært annsatt ved den bedriften ville det enda ikke være naturlig å si noe om det. Hadde jeg vært langt ut i svangerskapet ville det kanskje vært mer naturlig å si noe om saken, og det hadde vel vært vanskelig å skjule det også.

Jeg har fått et vikariat til høsten som varer i førsteomgang til januar, men vil mest sannsynlig bli forlenget. Det ville jo bare vært teit å si fra på intervjuet at jeg muligens vil prøve å bli gravid nå i sommer.

[søndagsengel?]

Nå er jeg (trådstarter) glad for at jeg sa det. Arbeidsgiveren har ikke engang ringt meg og sagt fra om at de har tatt en avgjørelse! For det regner jeg med at de har, det er over en uke siden jeg ga dem beskjed! Så jeg tenker for det første at de nok hadde reagert veldig negativt dersom jeg fortalte det etter at jeg var blitt ansatt, og for det andre at jeg ikke gidder å jobbe for noen som er så useriøse Skikkelig uproft å ikke gi tilbakemelding!

14062003: Jeg fortalte heller ikke noe om graviditeten under intervjuet, og var veldig i tvil om jeg skulle fortelle det eller ikke hvis de tilbød meg jobben. Det endte med at jeg sa det, uten at det var gjennomtenkt. Jeg råder deg til å ta stilling til om du skal velge å si det eller ikke, dersom de tilbyr deg jobben, så slipper du å ta en avgjørelse på sparket!

[14062003]

Jeg tror nok ikke jeg sier noe. Med mindre det faller seg naturlig. Ikke før jeg sitter med et skriftlig tilbud. Da vil jeg prøve å finne en naturlig måte å spørre om permisjon på. Å si det ved et muntlig tilbud vil uansett bare sette alle i ei klemme. De vet at de ikke har lov til å trekke tilbudet - og jeg vet at de ikke har lov. Så det har ingenting for seg å si det da. Selv om jeg skjønner at de kunne ha lyst til å trekke tilbudet, og forsåvidt kunne ha akseptert det. Dessuten tror jeg da Aetat ville satt seg på bakbeina om de får nyss om at jeg indirekte har sagt nei til en jobb...