Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse: eksklusjon, løgn og forsoning

[Chriistiinee]

Jeg husker ikke om jeg har skrevet lignende innlegg før. Det er lenge siden jeg var her inne, og alt er ganske kaotisk. Jeg skriver dette i en bakrus som jeg hadde håpet hadde tatt livet av meg, men alkohol gjør vel ikke det på kort sikt.

Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, eller borderline om dere vil. Det er ikke helt lett å si hva det er, men da psykologen nevnte det føltes det veldig "spot on": den kroniske tomheten, et konstant søken etter noe å fylle den med (her: alkohol); en oppfatning av å bli forlatt, enten det er ekte eller ikke og; humør som skifter på sekunder. Jeg fikk diagnosen i fjor, men tror jeg kan ha hatt elementer av forstyrrelsen selv i barndommen. Mine reaksjoner på hendelser omhandlende diskriminering (jeg var kraftig funksjonshemmet), mobbing og drama innad i vennekretser bekrefter vel dette. Det er naturlig å bli trist av hendelsene over, men jeg meldte meg heller ut i sinne eller svarte med brøl som ikke kunne utholdes. Det samme skjedde senere, i tenårene, hvor definisjonen på vennskap ikke tilsvarte mine opplevelser. Det var forresten en som påpekte det for meg, og hun hadde vel rett. Jeg feiret for eksempel ikke bursdagen min; år med ensomhet hadde gjort det til en fjern tanke selv da det lot seg arrangere. Jeg feiret ikke nyttårsaften; jeg ble aldri invitert til noe heller. Ei heller 17. mai. Helgene brukte jeg brytende på gulvet på kjøkkenet, med mamma over meg og jeg med slag. Vi begynte å krangle etter at hun svarte på mobbingen jeg ble subjektert for på ungdomsskolen med å rette fingeren på meg, som om det lå en feiloppfatning i det fordi vi ikke lenger var venner (det var mine gamle venner som mobbet meg da). Hvis ikke vi brøt på kjøkkengulvet, ble jeg fysisk dyttet ut ytterdøren eller dro frivillig ut for å vandre gatelangs og plukkes opp av menn i gråsonevoldtekt. Jeg kunne nok ha kontaktet de daværende vennene mine, men jeg trodde oppriktig de ikke ville møtes.

Jeg har lenge ventet på andres initiativ, men det har vært en sjeldenhet. De har nok ventet at jeg skulle gjøre det samme, men det har tatt tid å betro meg til andre på den måten. Jeg har alltid vært den i vennskapene som har hatt mest fritid; de andre har alltid hatt jobb, sosiale aktiviteter med andre venner, stillinger i verv og diverse annet. Jeg er vant til å måtte vente, alltid vært en varavenn for dagene de ikke har planer. Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, opplevde jeg mye av det samme, bare at nå hadde de jeg ble kjent med enda flere jern i ilden. Så mange at noen virket å glemme at de hadde møtt meg; andre så jeg aldri selv. Jeg prøvde å engasjere meg for å møte dem på halvveien, men jeg fikk ikke tilgang til de samme plattformene som dem. Jeg meldte meg etter hvert ut: jeg sluttet å jobbe, jeg sluttet å gå ut og jeg klarte ikke engang komme meg på forelesning. Jeg slettet dem fra Facebook, noe som var den eneste gjenværende linken mellom oss. Siden den gang prøvde jeg å komme meg inn igjen, med ganske likt utfall. Eneste forskjellen er at jeg til tider ble så sint at jeg, etter et år, ble kastet ut av daværende hybel.

Jeg sitter nå i et nettverk av løgner. Jeg har brukt fem år på en bachelorgrad, og, for en som ikke har andre kvaliteter enn de akademiske, har det vært utrolig vanskelig å leve med. Så vanskelig at mamma, som jeg fremdeles er i kontakt med for ikke å fysisk være helt alene, ikke vet. Jeg er redd for hvordan hun ville reagert, for hun svarer heller med hån når jeg gråter. Hun vet heller ikke at jeg flyttet, noe som gjør hjemflyttingen vanskelig. For det er det jeg må nå som jeg er uteksaminert uten jobb og med økonomiske utfordringer, bo hjemme altså. Mine psykiske problemer, av mer aggressiv art enn før jeg flyttet hjemmefra, vil skape utfordringer for forholdet vårt. Jeg er heldigvis myndig, men redselen for å stå alene gjør at jeg prøver for harde livet å føye meg.

Forsoningen nevnt i tittelen blir et dilemma. For jeg vil gjerne prøve å gjenoppta kontakten med de jeg kuttet ut, og, det skal i teorien ikke være problematisk å legge dem til på Facebook igjen og skrive en melding, men jeg undres over om det blir mer sårende enn nyttig. Jeg er redd for at jeg føler meg like utenfor som da jeg fjernet dem, og prøver da heller å gå videre uten forsoningen. Dessuten vil de om kort til bo i en annen by enn meg, og vi mister de felles plattformene vi hadde kunnet ha tidligere. Likevel spiser det meg opp innvendig at det endte som det gjorde. Jeg føler meg utakknemlig og som en dårlig venn. Som yngre var jeg kjent for å være hyggelig, og selv det har jeg mistet med tiden. Nå er jeg som sagt for utakknemlig over det lille jeg har, i søken etter å ta igjen en tapt barn- og ungdom, i søken etter et vennskap som andres, i et ukontrollerbart sinne og hyppige alkoholrus.

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke burde flytte hjem til mor og legge all denne belastningen på henne da.

Kanskje det hadde vært bedre om du fikk deg din egen bolig, via NAV.

Anonymkode: e38fc...612

[AnonymBruker]

Det høres slitsomt ut å være deg, og også slitsomt for de rundt deg. Tror nok det blir litt mye drama for venner og bekjente. Kun de aller nærmest orker å stå nær. Jeg har ei venninne med samme diagnosen. Hun har også mistet mange på veien. 

Anonymkode: 685a8...81b

[Chriistiinee]

Kanskje, men jeg er som sagt redd for å miste henne hvis jeg prioriterer NAV. Jeg har luftet idéen for henne, men det virker som hun blir veldig lei seg av forslaget. Hun er alene hun også, uten venner, kjæreste eller familie, og jeg føler meg så utrolig skyldig for å skulle forlate henne. Hun forstår jeg vil bo alene, men sier at det sikkert går fint å bo sammen for en liten stund. Jeg er redd det ikke vil, men vil ikke måtte greie ut om min nåværende psykiske tilstand, grunnet hennes potensielle respons. Brytingen vet hun jo om, men det er fem år siden og ting endrer seg på fem år. Forholdet vårt er bedre enn det var da jeg bodde hjemme, og, selv om jeg sier jeg er redd det blir ille med tiden, virker hun å prøve å overbevise meg om at det ikke kommer til å bli slik.

NAV er presset nok for tiden til at jeg føler det er verdt å be dem om hjelp for dette. Jeg er også usikker på hvorvidt bolig kan fås når situasjonen ikke er så "kritisk". Jeg har ikke råd til å leie noe nå heller, hvis de kan tilby det.

[Chriistiinee]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres slitsomt ut å være deg, og også slitsomt for de rundt deg. Tror nok det blir litt mye drama for venner og bekjente. Kun de aller nærmest orker å stå nær. Jeg har ei venninne med samme diagnosen. Hun har også mistet mange på veien. 

Anonymkode: 685a8...81b

Mener du jeg burde gå videre?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Chriistiinee skrev:

Mener du jeg burde gå videre?

Hun har mistet mange venner som ikke orker å forholde seg til henne. Fordi de blir såret, lei av usikkerheten, humørsvingningene osv. Men forstår godt hvor sårt det er når venner velger å droppe disse personene.

Anonymkode: 685a8...81b

[Chriistiinee]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hun har mistet mange venner som ikke orker å forholde seg til henne. Fordi de blir såret, lei av usikkerheten, humørsvingningene osv. Men forstår godt hvor sårt det er når venner velger å droppe disse personene.

Anonymkode: 685a8...81b

Jeg forstår dem godt, men det er ikke helt lett å forholde seg til forlatelsen selv.

[AnonymBruker]

Du må prøve å få hjelp for personlighetsforstyrrelse din. Har du mulighet til å for eksempel søkes inn hos personlighetspoliklinikken i Oslo? Det har du plassen din i 3 år og de er veldig flinke til å få oss med borderline til å fungere bedre.

Anonymkode: cad8d...627

[Chriistiinee]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må prøve å få hjelp for personlighetsforstyrrelse din. Har du mulighet til å for eksempel søkes inn hos personlighetspoliklinikken i Oslo? Det har du plassen din i 3 år og de er veldig flinke til å få oss med borderline til å fungere bedre.

Anonymkode: cad8d...627

Takk for tips!

Jeg har lenge prøvd å få hjelp for personlighetsforstyrrelsen, men kutter dessverre kontakten med dem også. Jeg føler det tar mye tid og krefter for at ting kanskje ikke blir så bra likevel. Forstyrrelsen blir på en bisarr måte en trygghet, noe å feste mitt miserable liv til.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Chriistiinee skrev:

Takk for tips!

Jeg har lenge prøvd å få hjelp for personlighetsforstyrrelsen, men kutter dessverre kontakten med dem også. Jeg føler det tar mye tid og krefter for at ting kanskje ikke blir så bra likevel. Forstyrrelsen blir på en bisarr måte en trygghet, noe å feste mitt miserable liv til.

Det skjønner jeg veldig godt. Jeg sliter veldig med mye med det samme som du gjør og finner mye trygghet i sykdommen min fordi den i det minste er forutsigbar i motsetning til livet der ute. Jeg finner også trygghet i å være alene, for er man alene så slipper man å bli forlatt.

Tenkte bare å tipse om den klinikken siden jeg har vært  i behandling i 18 år, men det var først da jeg fikk plass der for snart 2 år siden at sykdommen min bedret seg. Nå har jeg både samboer og ett par venner i motsetning til tidligere. Jeg er dog uføretrygdet da jeg ikke fungerer i arbeidslivet, men jeg klarer meg bedre i relasjoner til andre i det minste, og har fått lært meg nye måter å mentalisere meg selv.

 

Anonymkode: cad8d...627

[AnonymBruker]

Først må jeg bare gi deg en klem

Det høres utrolig slitsomt ut å ha det sånn, og ensomt. Får du noen oppfølging per nå for dette? Jeg har også en personlighetsforstyrrelse, jeg har engstelig/unnvikende. Jeg er min egen verste fiende og torturerer meg selv, for å si det helt kort. Jeg kan relatere til at det er trygghet i forstyrrelsen fordi den kjenner man jo og gir en viss forutsigbarhet. Vet ikke hva råd jeg skal gi, annet enn at jeg synes du skal be om mer behandling, og virkelig prøve å gjennomføre, uansett. Det satt langt, langt inne til meg å be om hjelp, fordi jeg visste jeg kom til å bruke det som drivstoff for å hakke på meg selv. Og det gjør jeg. Når det er sagt angrer jeg heller ikke, for det ble bedre, om enn bare en kort periode. Skal inn i mer oppfølging straks.

Jeg tror ikke du bør flytte hjem til din mor. Ta kontakt med nav og hør om du kan ha noen rettigheter til støtte, bolig, arbeid osv.

Jeg kjenner noen privat som har din personlighetsforstyrrelse, men vedkommende benekter diagnosen da og det er full rulle med politi, ambulanse osv. der. Noe som er synd, for denne personen har ellers en smittsom positivitet og en omsorgsevne som ingen ende tar når vedkommende ikke fungerer. Du har jo kommet mye lengre enn det, du har jo innsett den selv så vidt jeg kan forstå, og har helt sikkert flere gode egenskaper enn det akademiske:)

En til

 

Anonymkode: 9110e...3a8

[Chriistiinee]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først må jeg bare gi deg en klem

Det høres utrolig slitsomt ut å ha det sånn, og ensomt. Får du noen oppfølging per nå for dette? Jeg har også en personlighetsforstyrrelse, jeg har engstelig/unnvikende. Jeg er min egen verste fiende og torturerer meg selv, for å si det helt kort. Jeg kan relatere til at det er trygghet i forstyrrelsen fordi den kjenner man jo og gir en viss forutsigbarhet. Vet ikke hva råd jeg skal gi, annet enn at jeg synes du skal be om mer behandling, og virkelig prøve å gjennomføre, uansett. Det satt langt, langt inne til meg å be om hjelp, fordi jeg visste jeg kom til å bruke det som drivstoff for å hakke på meg selv. Og det gjør jeg. Når det er sagt angrer jeg heller ikke, for det ble bedre, om enn bare en kort periode. Skal inn i mer oppfølging straks.

Jeg tror ikke du bør flytte hjem til din mor. Ta kontakt med nav og hør om du kan ha noen rettigheter til støtte, bolig, arbeid osv.

Jeg kjenner noen privat som har din personlighetsforstyrrelse, men vedkommende benekter diagnosen da og det er full rulle med politi, ambulanse osv. der. Noe som er synd, for denne personen har ellers en smittsom positivitet og en omsorgsevne som ingen ende tar når vedkommende ikke fungerer. Du har jo kommet mye lengre enn det, du har jo innsett den selv så vidt jeg kan forstå, og har helt sikkert flere gode egenskaper enn det akademiske:)

En til

 

Anonymkode: 9110e...3a8

Hei, og takk for støtte. Per nå får jeg ingen hjelp. Jeg avslo et tilbud i fjor, fordi jeg simpelthen ikke orker å bruke så mye tid på det. Det føles lettere å bare dytte det ned til neste gang det virkelig ødelegger.

[AnonymBruker]

Anbefaler alko-kutt. Det gjør mange uten personlighetsforstyrrelse ustabil, også. Er som å helle bensin på bålet.

Anonymkode: 202eb...21e

[AnonymBruker]

3 timer siden, Chriistiinee skrev:

Hei, og takk for støtte. Per nå får jeg ingen hjelp. Jeg avslo et tilbud i fjor, fordi jeg simpelthen ikke orker å bruke så mye tid på det. Det føles lettere å bare dytte det ned til neste gang det virkelig ødelegger.

Den der høres kjent ut Det tøft å skulle jobbe med seg selv når hjernen jobber imot deg. Men det er jo det langsiktige en må forsøke å tenke på. Du blir kanskje ikke kvitt den, men den kan bli håndterlig nok til å delta i arbeidsliv, ha en aktiv fritid osv. Du må jo spørre deg selv om du virkelig ønsker å ha det slik som dette for alltid?

Anonymkode: 9110e...3a8

[Chriistiinee]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den der høres kjent ut Det tøft å skulle jobbe med seg selv når hjernen jobber imot deg. Men det er jo det langsiktige en må forsøke å tenke på. Du blir kanskje ikke kvitt den, men den kan bli håndterlig nok til å delta i arbeidsliv, ha en aktiv fritid osv. Du må jo spørre deg selv om du virkelig ønsker å ha det slik som dette for alltid?

Anonymkode: 9110e...3a8

Jeg har vel ikke noe valg. Jeg vil aller helst bare dø, men etter noen selvmordsforsøk sitter jeg her fortsatt, enda mer nedfor for hver gang. Så livet må vel bare gå videre, og da med en hjelpende hånd.

[altflyter]

Kjære Ts! Ikke mist motet! Det finnes gode behandlinger mot din problematikk. Siden du har fått en diagnose, så regner jeg med du går til en behandler? Har denne behandleren nevnt dialektisk atferdsterapi (DBT) For deg? Mange i din situasjon får mye hjelp av å gå i DBT. 

Det høres ut som om du trenger hjelp til å sortere og få oversikt. Klarer du være ærlig med hjelpeapparatet? Det er første skritt.

De fleste med personlighetsproblematikk lever gode liv og mange blir også helt frisk. Dessverre henger den gammeldagse holdningen igjen noen steder. Det kommer ikke til å være som dette for alltid. Det er mye god hjelp å få! 

Livet er verdt å leve. Takk ja til behandling. Pf er faktisk en diagnose med bedre og bedre prognose. Noen blir frisk av behandling og for mange hjelper det rett å slett å bli litt eldre. 

Hold ut. Det finnes god hjelp der ute for deg! 

[AnonymBruker]

1 time siden, Chriistiinee skrev:

Jeg har vel ikke noe valg. Jeg vil aller helst bare dø, men etter noen selvmordsforsøk sitter jeg her fortsatt, enda mer nedfor for hver gang. Så livet må vel bare gå videre, og da med en hjelpende hånd.

Har slike tanker selv også men heldigvis ingen forsøk. Du fortjener å være her, og ha det godt:) Be om mer behandling og oppfølging, ikke gi deg! Og om du er flink akademisk så tror jeg at det vil være et tap for samfunnet å miste deg:)

Anonymkode: 9110e...3a8

[Chriistiinee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har slike tanker selv også men heldigvis ingen forsøk. Du fortjener å være her, og ha det godt:) Be om mer behandling og oppfølging, ikke gi deg! Og om du er flink akademisk så tror jeg at det vil være et tap for samfunnet å miste deg:)

Anonymkode: 9110e...3a8

Jeg er ikke så flink akademisk lenger. Jeg gav vel opp med sykdommen. Nå tror jeg ikke at jeg egentlig duger til noe.

[Chriistiinee]

9 timer siden, altflyter skrev:

Kjære Ts! Ikke mist motet! Det finnes gode behandlinger mot din problematikk. Siden du har fått en diagnose, så regner jeg med du går til en behandler? Har denne behandleren nevnt dialektisk atferdsterapi (DBT) For deg? Mange i din situasjon får mye hjelp av å gå i DBT. 

Det høres ut som om du trenger hjelp til å sortere og få oversikt. Klarer du være ærlig med hjelpeapparatet? Det er første skritt.

De fleste med personlighetsproblematikk lever gode liv og mange blir også helt frisk. Dessverre henger den gammeldagse holdningen igjen noen steder. Det kommer ikke til å være som dette for alltid. Det er mye god hjelp å få! 

Livet er verdt å leve. Takk ja til behandling. Pf er faktisk en diagnose med bedre og bedre prognose. Noen blir frisk av behandling og for mange hjelper det rett å slett å bli litt eldre. 

Hold ut. Det finnes god hjelp der ute for deg! 

Jeg har hørt om dialektisk atferdsterapi, men jeg har ikke orket å videreføre det.

Jeg klarer å være ærlig med behandlerne, men jeg ser ikke nytten. Jeg fikk diagnosen først da det ble et problem i kollektivet, og da følte jeg de ba om at jeg skulle fortsette behandlingen som en slags forsoning, for å glemme at jeg eksisterte. Det har derfor vært veldig vanskelig å fortsette en behandling, fordi jeg føler at sinnet er min eneste mulighet til å bli sett. Det er ikke derfor jeg blir sint, men det må ofte gå så langt før noen tenker over at jeg fremdeles lever.

Jeg ser ikke hvorfor livet skulle være verdt å leve. Er det ikke EUPF er det ørten andre ting.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Chriistiinee skrev:

Jeg er ikke så flink akademisk lenger. Jeg gav vel opp med sykdommen. Nå tror jeg ikke at jeg egentlig duger til noe.

Jeg tro ikke det er noe som bare plutselig forsvinner:) Litt som å lære å sykle; når du først har lært seg så kan du det:) Litt vinglete i starten kanskje, men det kommer fort tilbake. Ha troen på deg selv!:)

Anonymkode: 9110e...3a8