Forventing til ny samboer

[Hansehan]

Kona og jeg hadde begge barn fra før da vi ble sammen, og vi ble enige før vi flyttet sammen om at begge kom med full pakke inn i forholdet. Jeg hadde mine på helgebesøk, mens hennes bodde med oss, 50/50 de første årene, etterhvert full tid. Min yngste stedatter sier at jeg er mer pappa for henne enn faren hennes noensinne har vært (hun var ikke så gammel da jeg kom inn i familien), og det er en selvfølge for meg å gjøre "foreldreting" og bidra økonomisk. Det samme er det for kona. Da hun kom over et kjempetilbud på vintersko til gutt for noen år siden sendte hun melding til eksen min for å finne ut hvilken skostørrelse sønnen min brukte (siden jeg var litt clueless) og kjøpte sko til både sin egen og min sønn. Jeg tilbød meg å betale henne tilbake for dem, men hun sa det jevner seg ut etterhvert. Det er filosofien vår, det.

[Antiviruset]

På 20.6.2020 den 18.07, AnonymBruker skrev:

Det er selvsagt at man hjelper til med ting i hjemmet! Jeg hadde også hjulpet til med ting på eksterne arenaer ved behov, men jeg hadde ikke sett på det som en selvfølge at det skulle være mitt ansvar. Hvilke aktiviteter barnet har på eksterne arenaer er ofte bestemt av barnets foresatte, og steforelder har derfor ikke ansvar. 

Dere som mener steforelder skal likestilles forelder når det kommer til plikter - mener dere steforelder også likestilles når det kommer til avgjørelser, valg rundt oppdragelse og det å få ta del i barnets liv på store dager? 

Det går jo an som steforelder som du faktisk er når man bor sammen med en partner med egne barn, det å lodde stemning og bidra med det du mener er rett etter dine verdier og så se hvordan barna og partner faktisk responderer på dette. Det vil jo gi mening med det hele også. Likestilles med avgjørelser er en helt annen sak, men påvirke og bidra og så bare akseptere det som barna og partner bestemmer seg for ? Burde gå helt greit og det ser jeg på som bare positivt. Klart om du og den du har valgt som partner har vidt forskjellige verdier og interesser kan dette bli et problem, men da er det dette som er problemet og ikke barna som skal følges opp. Leve et solo liv innenfor et forhold vil uansett aldri gå bra.

[Pia Sofia]

Føler du deg mer ensom enn når du faktisk var alene? For det er isåfall ikke et bra tegn.

Til hans forsvar, så er det neppe enkelt å plutselig skulle bo med tre barn i huset, og tydeligvis ikke naturlig for han å dele på oppgavene. Og det kan jeg faktisk forstå. Men det er likevel rart at han ikke ser DEG oppi dette. Dette burde dere absolutt ha snakket om før dere flyttet. 

Selv om jeg kan forstå han betyr det ikke at jeg synes han tar rett valg, og jeg hadde aldri gjort det samme selv. Men jeg sammenligner litt med at kjæresten har hund, noe jeg aldri har ønsket meg. Hvis vi skal flytte sammen, så må han ta hovedansvaret, jeg orker ikke tanken på å MÅTTE stå opp å gå på tur tidlig hver eneste dag. Jeg valgte å få ett barn fordi jeg innser mine begrensninger, og har ikke lyst på mer som tvinger meg til sånt ansvar. Likevel kommer jeg jo til å passe på hunden, gå tur med den (selv tidlig hvis kjæresten er ekstra sliten 😜 ) og generelt gjøre kjærestens plikter overfor hunden lettere fordi vi faktisk er to. Og jeg hadde forventet at kjæresten tok en aktiv rolle med min sønn, men jeg kommer uansett ikke til å flytte med han før sønnen flytter ut om 4-5 år, så det blir jo ikke aktuelt på samme måten.

Men før du dumper han, synes jeg du skal snakke skikkelig med han! Du vet, noen ganger er menn bare skikkelig fjerne! Kanskje han kan endre seg!

[Brunello]

Hva er poenget med å flytte sammen dersom man skal leve helt forskjellige liv? Har en barn fra før, må den andre bidra. Både praktisk og økonomisk. Ingen ting annet fungerer skikkelig på sikt.

[AnonymBruker]

Jeg har barn selv, men synes du forlanger mye av han. Helt ærlig, ble du sammen med han av praktiske årsaker? Håpte du at han skulle ordne ting for deg mer enn at det var kjærlighet i bildet?

Anonymkode: 6aadd...c21

[Jytte]

På 20.6.2020 den 14.11, AnonymBruker skrev:

Hei.  

Se for deg at du har flere barn fra 7-15 år og du skal flytte inn med kjæresten som er barnløs. Hvilken forventninger hadde du hatt i forhold til oppfølging av dine barn? At du drar alt lasset selv og han lever sitt liv, eller litt hjelp innimellom? 

Og hvordan hadde du følt det om du må mase på hjelp? Bør det falle naturlig for han? 

Føler meg bare så utslitt og alene. 

 

Anonymkode: 98be0...0ba

Forventet ingenting i form av kjøring (fast kjøring) eller foreldremøter, men deltagelse i matlaging, innkjøp og husarbeid er en selvfølge. Når barna er så store kan de også delta i huset. Føles mannen som en guttevalp du må ta ansvar for ville jeg løpt. 

edit. Å feriere sammen og at han engasjerer seg i barnas aktiviteter hjemme er selvsagt. 

Endret 23. juni 2020 av Jytte

[Jytte]

På 20.6.2020 den 17.41, AnonymBruker skrev:

Fordi han viste en annen side før vi ble samboere. Vurdere å gå nå, var bare interessert å høre fra andre hvordan de lever sammen. 

Anonymkode: 98be0...0ba

Hvis han bare kommer og går som han vil er det ikke holdbart. Han må innse at han er i en familie, men du kan heller ikke stille all verdens krav. Vil det si at han ikke holder avtaler? 

[AnonymBruker]

Det er den som har barna som får passe på de selv, betale for de selv!!!!

Anonymkode: 5cede...9ab

[AnonymBruker]

Venninnen min er tobarnsmor og har nettopp flyttet sammen med kjæresten. De hadde en ordentlig prat rundt dette med barna på forhånd. Han vil ikke være «forpliktet» til å passe, kjøre og legge, og er ikke interessert i å love seg bort til å «kjøre på trening neste uke» eller «passe barna helgen om to uker mens mor er på jentetur», sånne ting. Men det er selvsagt at han kan steppe inn på kort varsel hvis det skulle være noe akutt; hente i barnehagen hvis mor sitter fast i trafikken, stelle og legge barn innimellom når det passer seg sånn, og at han spiller spill med barna sammen med mor, de drar på turer sammen som en familie etc. 

Økonomisk blir husleien nå delt på to, og så gjør de det sånn at mor betaler for maten den uken hun har barna, og samboeren betaler for maten den uka barna er hos sin far. På ferier betaler mor billetter for sine barn, og 2/3 av leilighet/hotell siden de må ha større/dyrere pga barna.

Samboer er ellers spandabel og snill, men da er det på hans egne premisser og ikke noe han MÅ. Kjøpte f.eks. en dyr fin ny sykkel til eldste barnet nå til sommeren. Det er hyggeligere å gjøre det når man velger det selv ,og ikke fordi barnas mor forventer eller krever det.

Vanlig husarbeid deles selvsagt på to, selv om det er mer klesvask på 4 enn på 2 etc.

Venninnen har også en hund. Samme der, hun er ansvarlig for å betale mat og forsikring på den, og ansvarlig for å lufte den etc. Samboeren hjelper jo til, for det fjør man for en man er glad i, men det er ikke et delt ansvar, det er ikke hans hund. Han har likevel betalt dyrlegeregning etc for hunden, da som et tilbud fra ham og ikke på krav/forventing/forespørsel fra henne.

Anonymkode: e66d8...018