Forventing til ny samboer

[AnonymBruker]

Hei.  

Se for deg at du har flere barn fra 7-15 år og du skal flytte inn med kjæresten som er barnløs. Hvilken forventninger hadde du hatt i forhold til oppfølging av dine barn? At du drar alt lasset selv og han lever sitt liv, eller litt hjelp innimellom? 

Og hvordan hadde du følt det om du må mase på hjelp? Bør det falle naturlig for han? 

Føler meg bare så utslitt og alene. 

 

Anonymkode: 98be0...0ba

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men er sammen med en som har barn fra før. Hvis vi flytter sammen tar jeg det som en selvfølge at jeg skal stille opp i dagliglivet til barnet, som feks å lage mat, kjøre på aktiviteter, hjelpe til med leksene. Forventer likevel at mannen betaler de utgiftene som kommer med barnet, som klær, utstyr og mat. 

Anonymkode: 9c1fa...99a

[Antiviruset]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv, men er sammen med en som har barn fra før. Hvis vi flytter sammen tar jeg det som en selvfølge at jeg skal stille opp i dagliglivet til barnet, som feks å lage mat, kjøre på aktiviteter, hjelpe til med leksene. Forventer likevel at mannen betaler de utgiftene som kommer med barnet, som klær, utstyr og mat. 

Anonymkode: 9c1fa...99a

Helt klart dette, ellers er det faktisk ikke noe seriøst forhold. Den som er forelder til barna er akkurat det og står for hovedansvaret iallefall på kort sikt, men alt det du nevner ovenfor er det minimumet man kan kreve. På lengre sikt så stiller man opp for slike barn som om de skulle vært sine egne med alle de sorger og gleder det vil gi.

[FlikkFlakk]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv, men er sammen med en som har barn fra før. Hvis vi flytter sammen tar jeg det som en selvfølge at jeg skal stille opp i dagliglivet til barnet, som feks å lage mat, kjøre på aktiviteter, hjelpe til med leksene. Forventer likevel at mannen betaler de utgiftene som kommer med barnet, som klær, utstyr og mat. 

Anonymkode: 9c1fa...99a

Har heller ikke barn selv, men hadde sett på det naturlig å hjelpe til i det daglige som nevnt ovenfor. Jeg hadde jo blitt "stemor" og jeg ville ALDRI funnet på å falle i kategorien ond stemor. Flytter man sammen en med barn så får man liksom dem "på kjøpet" og for meg hadde det vært viktig at de følte seg trygge sammen meg og ikke minst at jeg er glad i dem. Man tar ikke plassen til moren, det skal ikke skje, men bor man sammen en med barn så hjelper man også til med dem, barna skal ALDRI føle at de er til bry, da kan man ikke flytte sammen med personen som har barn.  Selv er jeg ikke veldig begeistret for barn, men jeg vet at det hadde blitt annerledes om jeg hadde bodd sammen dem, jeg hadde ikke klart å ikke hjelpe til i det daglige. 

[AnonymBruker]

For meg var det en selvfølge at jeg hjalp til. Nå var det faktisk jeg som tok meg mest av ungen kontra faren 😂 var enkelt det. 
 

Nå varte ikke forholdet vårt lenge, men vi fikk et barn sammen. 
 

Nå som jeg er singel med barn så ser jeg etter en mann som er engasjert med barnet. Som ønsker å delta på aktiviteter og hjelpe med det dagligdagse. Men blir jo selvsagt jeg som har hovedansvaret. Man skal hjelpe med å lage middag, vaske klær, hjelpe med legging, delta i oppdragelsen, kjøre til og fra aktiviteter og hjelpe ved sykdom. Flytter man sammen med noen med barn så må man regne med å måtte delta i oppdragelsen av barnet. Er han ikke interessert så er det ikke mannen for meg. 

Anonymkode: 265b8...dc3

[Daria]

Jeg har ikke barn selv og ville nok vært skeptisk til å flytte sammen med en mann med barn uansett, men hvis han hadde begynt å komme med forventninger og krav om at jeg skulle ta ansvar for hans barn og gå inn i en foreldrerolle fra dag én ville det hvertfall ikke skjedd. Men hva legger du i "oppfølging av barn"? En del ting tenker jeg at det faller seg naturlig at man gjør når man bor sammen - matpakker, leksehjelp, at man gjør ting sammen - mens foreldremøter, fritidsaktiviteter og andre ting som foregår på eksterne arenaer, vil det være naturlig at foreldren tar seg av. Hvertfall til å begynne med - det er mulig at mye sånt går seg til etterhvert, men det å flytte sammen som familie er en tilvenningssak, både for den voksne og for barna. Det er jo også et spørsmål om hvor komfortable barna er med denne nye voksenpersonen som skal være en del av, ta plass i og bestemme over hverdagen deres. 

[AnonymBruker]

Ts her. 

Tusen takk for svar. Har vært singel lenge og vet ikke helt hva som lenger er normalt. Men jeg føler meg så ensom i forholdet. 

Forventer ikke så mye. Men å tilby seg å kjøre på idretter, barnehage, ta minste ungen med ut en tur hadde vært til kjempehjelp. Er det normalt å må be om det uten at det faller naturlig? 

Det er så trist at han stikker av ofte, mens vi sitter igjen her hjemme. På grunn av sykdom er jeg nå hjemmeværende og kommer meg ikke ut. Det stikker i hjertet mitt at jeg ikke kan tilby barna mine så mye nå. 

 

 

Anonymkode: 98be0...0ba

[Gjest WhisperingWind]

Tar man en partner med barn så tar man hele pakken. Ærlig talt. Hva er vitsen ellers? 

Hadde jeg skilt meg og funnet en ny mann så hadde det vært viktig for meg at barnet og ny samboer kom godt overens og deltok i livene våres 100%. Ellers kunne jeg like godt vært singel. 

Hadde ikke forventet at han skulle betale for ungen min, men hadde sett på det som unaturlig om han ikke bidro litt. For meg ville det iallefall vært naturlig å ta stebarn med på aktiviteter og shopping innimellom og betalt fra egen lomme. 

Er det et seriøst forhold så vil man jo også at begge skal ha grei råd og at steforelder gir av seg selv både mht til tid, kjærlighet og noe økonomisk. Jeg hadde selvsagt stått for det meste, men om samboer ikke ville dele et rødt øre hadde han nok ikke vært rett partner og stefar for meg og min unge. 

Ser bare på han jeg anser som svigerfar, mannen som far og ungen som bestefar. Han kom inn i livet til mannen da han var 7 år og han har behandlet mannen min som sin egen sønn. Det er han vi er glad i, som vi treffer og som har bidratt masse økonomisk på eget initiativ❤️ 

Endret 20. juni 2020 av WhisperingWind

[Gjest WhisperingWind]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Tusen takk for svar. Har vært singel lenge og vet ikke helt hva som lenger er normalt. Men jeg føler meg så ensom i forholdet. 

Forventer ikke så mye. Men å tilby seg å kjøre på idretter, barnehage, ta minste ungen med ut en tur hadde vært til kjempehjelp. Er det normalt å må be om det uten at det faller naturlig? 

Det er så trist at han stikker av ofte, mens vi sitter igjen her hjemme. På grunn av sykdom er jeg nå hjemmeværende og kommer meg ikke ut. Det stikker i hjertet mitt at jeg ikke kan tilby barna mine så mye nå. 

 

 

Anonymkode: 98be0...0ba

Hvorfor er du sammen med han? 

[AnonymBruker]

Fordi han viste en annen side før vi ble samboere. Vurdere å gå nå, var bare interessert å høre fra andre hvordan de lever sammen. 

Anonymkode: 98be0...0ba

[AnonymBruker]

1 hour ago, Daria said:

Jeg har ikke barn selv og ville nok vært skeptisk til å flytte sammen med en mann med barn uansett, men hvis han hadde begynt å komme med forventninger og krav om at jeg skulle ta ansvar for hans barn og gå inn i en foreldrerolle fra dag én ville det hvertfall ikke skjedd. Men hva legger du i "oppfølging av barn"? En del ting tenker jeg at det faller seg naturlig at man gjør når man bor sammen - matpakker, leksehjelp, at man gjør ting sammen - mens foreldremøter, fritidsaktiviteter og andre ting som foregår på eksterne arenaer, vil det være naturlig at foreldren tar seg av. Hvertfall til å begynne med - det er mulig at mye sånt går seg til etterhvert, men det å flytte sammen som familie er en tilvenningssak, både for den voksne og for barna. Det er jo også et spørsmål om hvor komfortable barna er med denne nye voksenpersonen som skal være en del av, ta plass i og bestemme over hverdagen deres. 

👏 

Det er selvsagt at man hjelper til med ting i hjemmet! Jeg hadde også hjulpet til med ting på eksterne arenaer ved behov, men jeg hadde ikke sett på det som en selvfølge at det skulle være mitt ansvar. Hvilke aktiviteter barnet har på eksterne arenaer er ofte bestemt av barnets foresatte, og steforelder har derfor ikke ansvar. 

Dere som mener steforelder skal likestilles forelder når det kommer til plikter - mener dere steforelder også likestilles når det kommer til avgjørelser, valg rundt oppdragelse og det å få ta del i barnets liv på store dager? 

Anonymkode: 027d2...4da

[AnonymBruker]

Jeg gjør like mye for barna hans som jeg gjør for mitt barn. Jeg gjør ingen forskjell og det er jeg veldig nøye på. De skal føle seg ønsket og elsket. 

Samboer stille like mye opp for mitt barn. De store utgiftene tar vi hver for oss, men vi handler ting og klær om hverandre til barna. Vi splitter ikke budsjett eller noe bare fordi han har to barn. 

Barna henvender seg like mye til meg som til faren, til tider oftere fordi jeg er mer aktiv i hverdagen. 

Anonymkode: 08cb8...2b2

[AnonymBruker]

Jeg hadde for det første ikke flytta sammen med ungene til annen bolig. Den barnløse er den som får flytte. 
 

Men skal man være samboere, forventer jeg at man deltar i begges liv (dette er barna inkludert). Hvis ikke, er sørbo det rette. 
 

Dette burde dere snakke mye om før flytting! 

Anonymkode: 33abc...3d4

[AnonymBruker]

Hvorfor skal folk som ikke har interesse for barna flytte sammen med barnas far/mor? Nå har ikke jeg barn, men har bodd sammen med eksen som hadde barn. For meg var det en selvfølge at jeg var en del av barnets liv og det mitt. Jeg likte ungen, vi hadde et godt forhold, jeg tok meg av det barnet og likte å være med det. Hvis ikke så hadde jeg aldri flyttet sammen med eksen, og han burde ikke ville flytte sammen med meg. Tenk å bo med en person som ikke har interesse for dine barn.. come on...

Anonymkode: e9ebe...dbf

[AnonymBruker]

Her er det jeg som er steforelder, men for meg har det vært helt selvsagt at jeg engasjerer meg i barnets liv, faktisk slik at det var viktig for meg før å satse på forholdet. Her jobber faren turnus, så har han kveldsvakter, er det jeg som er alene med barnet. Jeg henter og leverer i barnehage noen ganger i uka, jeg følger til fritidsaktivitet, legger om kvelden. Jeg får også ta del i viktige dager, og får være med å ta avgjørelser i oppdragelsen. Noen av disse tingene har til og med vært slik før jeg flyttet inn. Det er viktig for meg å få engasjere meg slik jeg vil gjøre for egne barn. Barnet skal føle seg elsket og ønsket, og likebehandlet med søsken.

Anonymkode: f634e...492

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal delta og engasjere seg, men så har man også litt «stemmerett» ifht hvordan ting skal gjøres. Det må gå begge veier. Jeg var samboer med en med barn, men fikk ikke ta del i noen beslutninger (ønsket et minimum av høflighet, at ungene lærte å kle på seg selv, sov i egen seng og la seg før klokken 22, og ryddet etter seg). Og da ble det ikke naturlig å bidra så mye heller. Jeg betalte for huset vi bodde i da, så bidro økonomisk om ikke annet. 

Enig med de som skriver at om man ikke tenker involvere seg bør man være særbo. Skulle ønske jeg hadde valgt det, så hadde kanskje forholdet holdt. 

Anonymkode: 747cc...48d

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man kan forvente noe særlig nei. Jammen ikke rart mange ønsker å unngå partnere med særkullsbarn når jeg leser hva slags krav og forventninger folk her har!

Å følge på fritidsaktiviteter er hyggelig om ny ste-forelder gidder, men ikke noe som kan forventes. Å ta med stebarnet ut så bio-forelderen kan få slappe av er hyggelig, men ikke noe man kan kreve. At barna får være med på ferie etc er derimot en del av pakka.

Anonymkode: e66d8...018

[petterm]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er så trist at han stikker av ofte, mens vi sitter igjen her hjemme. På grunn av sykdom er jeg nå hjemmeværende og kommer meg ikke ut. Det stikker i hjertet mitt at jeg ikke kan tilby barna mine så mye nå. 

Skjønner ikke hvorfor han er sammen med deg, eller rettere hvorfor du er sammen med han. Han høres umoden ut. 

Når man er samboere så deler man selvsagt på oppgavene. Hva er vitsen for deg hvis han ikke deltar i den nye familien, og attpå til stikker av fra dere? Nå når du er syk er det ekstra viktig at han stiller opp! Tror du må ta en alvorsprat med han. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært samboere?
Jeg ble sammen med en mann med 50/50 ordning hvor foreldrene byttet hver 4. uke. Jeg selv var barnløs, og da vi flyttet sammen ble jeg stemor til fire under 15 år. Jeg deltok så godt jeg kunne, men av og til ble jeg så overveldet at jeg rømte vekk et par dager. Det tok nok opp mot tre år før jeg følte meg som en ordentlig del av familien.

Kanskje samboeren din bare trenger å få litt luft av og til? Hvordan er barna dine mot ham?

Anonymkode: a6773...0aa

[AnonymBruker]

Synes egentlig ikke du kan forvente så mye. Det er en tilvenningsprosess å plutselig skulle bo sammen med en hel familie, og for barnløse er det mye som ikke faller seg naturlig. For eksempel det å hente/bringe i barnehage, aktiviteter osv. Når man ikke er vant til noe sånt, og ikke vant til å omgås barn hele tiden, blir mye overveldende og slitsomt. Sånn ble det for meg hvertfall, og tenker at det kan være derfor han stikker av litt innimellom. Tenker du må la samboeren få tid til å bli vant, det er jo noe helt nytt for han. Folk sier det er unntakstilstand når man får baby, men jeg tenker det faktisk er unntakstilstand også når en barnløs flytter sammen med en som har barn fra før. Skjønner at du føler deg alene om alt, men det er faktisk ikke samboeren sine barn og ansvar. Dette kommer vel kanskje mer med tiden. Jeg hadde løpt hvis min kjæreste med barn fra før (nå eks) begynte å stille masse krav og forventninger til meg. Dette måtte komme naturlig for meg, og det tar lengre tid for noen. 

Anonymkode: 14c09...ef6