Dere som har kuttet kontakt med en forelder

[AnonymBruker]

Hva gjorde at dere tok den avgjørelsen?

Jeg tenker på det hele tiden. Det er mest pga emosjonell omsorgssvikt i barndommen, som jeg ikke klarer å legge bak meg og oppførsel som tilsier at hen ikke har forandret seg. Jeg sørger over foreldrene jeg aldri fikk og jeg lurer på om min mentale helse blir bedre av å kutte kontakt. Hvordan vet jeg om når det er innafor å si at nok er nok? Og om jeg kommer til å angre?

Jeg har btw snakket med hen om dette, men oppførselen vedvarer.

Anonymkode: e60eb...88b

[AnonymBruker]

Med far, han var psykopat. Bare rakket ned på meg heletiden.

Gått fint, med tiden glemmer man mye. Ikke bruk tid på å gnage på det, gå videre. Aldri ta kontakt.

Anonymkode: 47621...b6a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Med far, han var psykopat. Bare rakket ned på meg heletiden.

Gått fint, med tiden glemmer man mye. Ikke bruk tid på å gnage på det, gå videre. Aldri ta kontakt.

Anonymkode: 47621...b6a

Takk for svar. Jeg har bare en mor, noe som gjør det ekstra sårt. Jeg trenger jo henne egentlig. Men jeg innser nå at hun aldri kommer til å fylle den morsrollen slik jeg vil hun skal. Har vurdert det så ofte nå, jeg føler meg helt utslitt etter å ha snakket med henne. Hvor lang tid tok det for deg å komme over sorgen? om det var noen?

Anonymkode: e60eb...88b

[AnonymBruker]

Når alt annet var prøvd, var det eneste muligheten som gjensto. Det at du stiller deg dette spørsmålet tyder vel på at du er der, du også. 

Jeg har hatt god hjelp av en fantastisk psykolog som har hjulpet meg til å skille mellom sorgen over den oppveksten jeg ikke fikk og følelsene for foreldrene mine. Og jo mer jeg gikk i dybden på det, innså jeg at jeg var blitt ganske distansert emosjonelt fra foreldrene. 

Nå har vi ikke hatt noen kontakt på 5 år og jeg har det bedre enn noen gang. Jeg kan fremdeles kjenne på at jeg savner kjærlige foreldre, men jeg savner ikke MINE foreldre. 

 

Anonymkode: e6201...53a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Jeg har bare en mor, noe som gjør det ekstra sårt. Jeg trenger jo henne egentlig. Men jeg innser nå at hun aldri kommer til å fylle den morsrollen slik jeg vil hun skal. Har vurdert det så ofte nå, jeg føler meg helt utslitt etter å ha snakket med henne. Hvor lang tid tok det for deg å komme over sorgen? om det var noen?

Anonymkode: e60eb...88b

ingen sorg, skap ditt eget liv. ikke se tilbake, livet er kort.

Anonymkode: 47621...b6a

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd emosjonell omsorgssvikt, har snakket med personen som er helt uforstående til saken. Som deg har jeg sørget over forelderen jeg aldri fikk. I mitt tilfelle har det tatt lang tid å innse at omsorgspersonen jeg ønsket meg ikke dukker opp, jeg har vel alltid tenkt at når bare, hvis jeg bare sier det rette osv. Den personen jeg savner finnes ikke. Da jeg innså det følte jeg meg vel egentlig ganske frigjort.

Jeg har ikke brutt kontakt men passer på å være mer selvsentrert i forholdet vårt. Mens jeg før kunne bruke en hel dag på å finne akkurat den rette julegaven, stikker jeg nå innom vinmonopolet og tar en eller annen flaske vin som jeg bruker under 1 minutt på å velge ut. Mens jeg før nektet å ta i mot penger for ting jeg hadde lagt ut for (for å være den gode datteren?) sier jeg nå bare takk når forelderen tilbyr seg å betale tilbake. Tiden jeg bruker på personen er utelukkende aktiviteter jeg har glede av.

Jeg har rett og slett bestemt meg på at det er andre mennesker jeg ønsker å bruke energien min på.

Jeg føler med deg, dette er ikke lett. Uansett hva du gjør så håper jeg at du passer på at det er det som er best for deg, uten å ta hensyn til foreldrene.

Anonymkode: 3871d...3e9

[AnonymBruker]

Litt annerledes, men jeg kuttet i flere år kontakt med min mor etter at hun hadde oppført seg helt ræva mot meg i en årrekke og forsøkt å styre livet mitt selv etter jeg ble voksen. Hun er svært narsissistisk, selvsentrert og har alltid pirket på meg. Alle skal gjøre som hun vil. Hun er et kapittel for seg... Jeg fikk imidlertid barn for 5 år siden og slapp henne da mer inn igjen i livene våre. Vil ikke frarøve barna muligheten til å bli kjent med bestemoren sin, og fokuset er på relasjonen mellom bestemor og barnebarn, ikke mellom meg og moren min. Men jeg er streng med henne, korrigerer henne mye og lager tydelige regler for hvordan omgangen og tonen med barna skal være. Hun er heldigvis en mye bedre bestemor enn mor. 

Anonymkode: 7853d...a0c

[AnonymBruker]

Kutta kontakt med mor, far har omtrent aldri vært i bilde så ikke noe å ‘kutte’.

Da jeg fant ut at hun snakka dritt om meg, anklagde meg for dopbruk og fortalte ting fortalt i fortrolighet til motparten min (rettssak). Da rant det over! Det tilsier at jeg burde kutta langt tidligere. 
 

Har kutta tidligere, men ‘gått tilbake’. Oppvekst med likegyldig og narsisstiskte tendenser. De andre barna har også kutta, så har litt trøst der. 
 

Nei, burde gjort det langt tidligere! Det er min eneste anger. Livet, både mentalt og fysisk er langt bedre nå! 

Anonymkode: 4abd8...b8d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjorde at dere tok den avgjørelsen?

Jeg tenker på det hele tiden. Det er mest pga emosjonell omsorgssvikt i barndommen, som jeg ikke klarer å legge bak meg og oppførsel som tilsier at hen ikke har forandret seg. Jeg sørger over foreldrene jeg aldri fikk og jeg lurer på om min mentale helse blir bedre av å kutte kontakt. Hvordan vet jeg om når det er innafor å si at nok er nok? Og om jeg kommer til å angre?

Jeg har btw snakket med hen om dette, men oppførselen vedvarer.

Anonymkode: e60eb...88b

Når jeg fikk barn klarte jeg endelig å stå opp å si nok er nok.Kutta de tvers. Grov omsorgsvikt i alle år. Da hadde jeg flere å ta hensyn til.Ville ikke la barna vokse opp med de. Glad jeg tok valget

Anonymkode: d6b05...450

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjorde at dere tok den avgjørelsen?

Jeg tenker på det hele tiden. Det er mest pga emosjonell omsorgssvikt i barndommen, som jeg ikke klarer å legge bak meg og oppførsel som tilsier at hen ikke har forandret seg. Jeg sørger over foreldrene jeg aldri fikk og jeg lurer på om min mentale helse blir bedre av å kutte kontakt. Hvordan vet jeg om når det er innafor å si at nok er nok? Og om jeg kommer til å angre?

Jeg har btw snakket med hen om dette, men oppførselen vedvarer.

Anonymkode: e60eb...88b

Mulig han/hun ikke har kapasitet, rett og slett. Da er det take it or leave it. 

Jeg kuttet kontakt med min far pga lignende problemstilling. Har med årene gått opp for meg at han antagelig har en diagnose (asperger el.lign.). 

Anonymkode: c4f5d...562

[Tatja]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg fikk barn klarte jeg endelig å stå opp å si nok er nok.Kutta de tvers. Grov omsorgsvikt i alle år. Da hadde jeg flere å ta hensyn til.Ville ikke la barna vokse opp med de. Glad jeg tok valget

Anonymkode: d6b05...450

Jeg tok også et slikt valg ett er jeg fikk barn. Det skjer noe da. 

[AnonymBruker]

Kuttet ut mor. Hun var aldri der for meg i oppveksten, og det var skikkelig favorisering av mindre søsken. Høres kanskje ikke så ille ut, men dette gjorde at de følelsene jeg fikk for henne ikke var særlig gode! Har sett henne noen ganger nå i voksen aldre pga barnebarn, men etter bare en liten tid sammen kjenner jeg på et ekte hat mot henne rett og slett. Kroppen stritter imot om hun nærmer seg meg. Bedre å la være. Går helt fint!

Anonymkode: 678ac...804

[AnonymBruker]

Det er sårt å ikke ha disse båndene ved høytider og ferier, men det gikk bare ikke lenger. Så jeg sørger alltid for å ha en plan når noe slikt skjer, og koser meg med ungene, venner eller alene. 

Anonymkode: 28351...805

[Million]

Jeg vil ikke beskrive det, fordi det kan gjenkjennes, men jeg kuttet ut moren min for 13 år siden. Da hadde jeg fått nok.

Har ikke sett henne siden, og ikke snakket med henne på telefon heller. Men i det store og det hele kan du si at hun behandlet meg så mye dårligere og urettferdig, mens hun favoriserte guttene sine (mine brødre). De slapp unna med alt, mens jeg.... nei, orker ikke gå inn på det en gang. 

Det eneste som er mellom oss, er en tekstmelding rundt hver bursdag og jul, der vi gratulerer hverandre med dagen eller skriver bare god jul. 

[Gjest Emet]

Jeg følte at å ha kontakt med faren min selv som voksen ikke var bra, fordi det hindret meg å gå 100% videre. Vondt i starten fordi jeg tilegnet han evnen til å sørge over det, Men det gjorde han neppe.  Ikke tro sånne mennesker tenker som deg, de har neppe de samme følelsene. De endrer seg heller ikke. Senere så fikk jeg en sønn og er glad han har en stebestefar. Kutt hen ut et år og se hvordan det føles. 

[AnonymBruker]

Fordi min far er en psykopat som surrer alle rundt lillefingeren. Han har gjennom hele min barndom elsket å drite meg ut, gjerne foran andre. Har har trykket meg ned så lenge jeg kan huske og egner seg ikke til å være sammen med andre mennesker generelt. Han har utøvd fysisk og psykisk vold og misbruk, han har befølt meg som ung tenåring, han har et temperament som har ført til at han banket folk rett foran meg. Lista er lang. Han er en farlig mann men fåtallet ser det, eller så tørr de ikke si imot han. 

Anonymkode: c7ce5...d85

[AnonymBruker]

Det har vært mange år med sinne fra min side på grunn av mobbing, omsorgssvikt og psykisk mishandling i mange år. Til slutt rant begeret over, og det var en lettelse å bli kvitt en person som har vært giftig for meg siden fødsel.

Jeg savner likevel å ha en person som stiller opp for meg uansett hva, å vite hva en mamma er.

Anonymkode: 69978...fd4

[GammelKaktus]

Ja, har som Million ikke noe behov for å utdype men kuttet ut min mor gradvis fra jeg var 12 og fjernet henne helt fra mitt liv når jeg var 19. Eneste jeg angrer på her er at jeg ikke bare kuttet henne helt ut når jeg var 12, men synes jo synd på henne og følte et ansvar... 

[AnonymBruker]

Med begge foreldrene mine (de er gift enda). Det kom ingenting godt ut av den relasjonen, annet enn stress, krangling, høye skuldre og klein stemning. Jeg prøvde å snakke ut og komme til bunns i det i barndommen min jeg synes er vanskelig - men vi er på ingen måte enige om hendelsesforløpet. De ser ikke lenger enn egen nesetipp. Jeg føler at jeg er den voksne.

Det er best for meg å ikke ha dem i livet mitt. Jeg er gift, og svigerfamilien er stor og behandler meg som sin egen. Jeg mangler ikke familie.

Anonymkode: 416a4...713