Gir det status å ha mange venner?

[Gjest Violetta]

Jeg var selv i en situasjon for en stund siden der jeg følte jeg ikke hadde noen venner. Eller rettere sagt, jeg hadde noen, men ikke gode, nære venner.

Inspirert av en tråd her vil jeg spørre: Gir det høy status å ha mange venner? Blir de som ikke har venner sett ned på?

Synes ofte det ligger under at har man ikke venner, oppfattes man som en "taper". Stemmer det?

[Gjest Sukkerert]

Jeg vil si at det gir status å ha mange venner.

Å være helt uten venner er ofte litt tabu, og mange som har det slik vil prøve å skule at det er faktum.

[Gjest gjesta]

Jeg tenker ikke slik.

For meg er venner ikke status, venner er mennesker rundt meg som jeg bryr meg om og som gjør livet mitt rikere.

[Gjest Gjesten]

Det er ingen som har mange venner. Vennskap krever tid, omtanke og det er noe som bygges over tid. De som sier de har mange "venner" vet ikke hva definisjonen av venner og vennskap er. De mener muligens bekjente når de sier "venner", og det er noe helt annet.

[Gjest Violetta]

Det er ingen som har mange venner. Vennskap krever tid, omtanke og det er noe som bygges over tid. De som sier de har mange "venner" vet ikke hva definisjonen av venner og vennskap er. De mener muligens bekjente når de sier "venner", og det er noe helt annet.

Det var en noe merkelig påstand. De fleste mennesker lever jo i en del år, og jeg regner med at det er noen som har mange venner. Hvor mange som er mange, kan det vel være flere meninger om, men å påstå at ingen har mange venner er vel noe drøyt.

[Malama]

Ja, "ingen venner" er litt taper...

Jeg har ingen venner jeg, men jeg sier ikke det ofte...

Jeg har mer eller mindre mista kontkata med mine studievenninne, flytta hver til vårt.... Barndomsvenner har jeg ikke. (ei, men henne har jeg bevisst prøvd å miste kontakta med, det går ikke helt da, men etterosm hun er mer elelr mindre ansvarlig for minelenedlige selvtillig grunnet mobbing vil jeg ikke ha mer kontakt med henne etter at jeg har klart å endelig komme meg ut av det. Selv fra en annen kant av landet er hun "der" likevel...)

Jeg har en fantastsik samboer, som er min beste venn, men ellers har jeg mer eller mindre fjerne bekjente, og ingen venner. Og det er nok litt "taper" over det.

Mange venner gir kanskje ikke så mye status, sett i øynene til dem som har mang venner i alle fall, men å ikke ha noen er i alle fall ikke så bra, venner "skal" man ha. Venner gir status i forhold til ignen venner, men om det hjelper ha MANGE vet jeg ikke.

[Gjest Spacegirl]

Ja, jeg har inntrykk av at det gir status å ha (mange) venner. Jeg har ingen venner utenom kjæresten min, og det er ikke noe jeg gjerne sier høyt for jeg er faktisk litt redd for å bli sett ned på av den grunn. Jeg har jo endel bekjente, men ingen virkelige venner. Hovedgrunnen til det er mest at jeg har flyttet mye, og dermed mistet kontakten med venner etter at jeg har flyttet til et nytt sted. Og jeg har heller ikke noe stort behov for mange venner, jeg trives utmerket i eget selskap, selv om noen nok ser på det som litt sært

[monja]

Jeg har ikke mange nære venner, men jeg har mange bekjente. Jeg regner ikke mine venner som status på noe vis.

[mockinbird]

Har veldig få venner, og det er ikke noe jeg lett innrømmer.... Føles litt taperaktig. Så tror det er litt status å ha mange venner. Om ikke status, så et bevis på at man er "vellykket" i alle fall.

[Gjest Bellatrix]

Folk er forskjellige. Jeg har møtt på folk som ikke ville ha venner. Noen liker å ha mange venner, andre få nære. Selv liker jeg å ha mange bekjente, men færre nære venner.

Venner i seg selv gir ikke status, men folk uten blir kanskje sett på som litt sære? Jeg vet ikke.

[Gjest ghjest]

Vet ikke om "alle" synes det gir status å ha mange venner. Jeg kjenner en del folk som er fryktelig populære - som kjenner alle,som hadde alle de store, kule nachspielene i studietida, som alltid klarer å menge seg med de rette osv. Det er ikke tvil om at mange (også jeg, stort sett) liker disse menneskene, fordi de er "kule", det skjer mye rundt dem, de er lette å omgås, og kanskje de til og med er ganske greie og interessante av og til. For min egen del har jeg aldri følt at jeg har kommet innpå noen av disse, selv om jeg har hengt i samme krets som dem. Kanskje fordi de ikke har tid til å gå under overflaten på folk, eller bare fordi jeg selv bruker veldig lang tid på å komme innpå noen.

De jeg kjenner er yngre folk, stort sett under tredve. Vil tro at det i ungdomstida ofte er litt stas og status å ha masse venner. Samtidig er det ofte slik at folk som tør å stå aleine, og trives med det, også blir respektert.

Selv har jeg ikke mange venner, men noen virkelig gode - noen helt fra barndommen, og andre har jeg plukket opp underveis. Fra de fleste miljøene jeg har vært i i "voksen" alder (ulike studiemiljøer, arbeidsplasser) har jeg møtt noen få jeg har kommet veldig godt overens med og holdt kontakt med. Er fornøyd med det, jeg. Har innsett at jeg ikke er så utadvendt og har begrenset ork til å være sosial.

Og jo, dette står sikkert i sammenheng med min status, eller hvordan folk oppfatter meg.

[Lindapuz]

Jeg har ingen eller få venner. Fram til jeg begynte på videregående hadde jeg INGEN venner.... Og det var mine mobbere fullt klar over og benytta seg av det! Selv hadde de hundrevis av venner hver, på skolen, hjemme der de bodde, i andre byer, på steder de møttes etc.... Tror ALLE andre enn meg på den tiden hadde venner :cry:

Men min beste venn var alltid mine søte pusekatt Lusse

[-Fisken-]

Jeg har en bestevenninne, noen gode venner/venninnner og en del bekjente.

[Gjest lurven]

har veldig mange jeg vil kalle bekjente, men få venner

[Gjest Gjesta]

Jeg tror nok det å ha mange venner og bekjente betyr staus for noen. Ikke for meg.

Jeg har få men nære og gode venner, men vi har ikke så veldig mye kontakt i hverdagen siden vi bor på forskjellige steder. Mannen har veldig, veldig mange bekjente og folk han kaller venner, men vi definerer venner ulikt. De han kaller venner ville jeg bare kalt bekjente.

Vi har ikke mye samvær med vennene våre, og vi er heller ikke avhengig av å ha det. Vi prioriterer ikke det - når vi har en ledig stund ønsker vi å være sammen bare vi to - eller sammen med familiene våre.

Jeg har til tider ønsket at jeg hadde vært del av en større gjeng som holder sammen til alle tider, men ved nærmere ettertanke hadde ikke det passet meg i det hele tatt.

Noen er veldig sosiale, andre er det ikke - og det har ingenting med status/taper å gjøre syns jeg.

[Brunhilde]

Jeg har noen veldig gode venner. Det er de som alltid er der for meg og som jeg alltid stiller opp for. Det er de jeg ikke behøver å ha kontakt med hver dag fordi vennskapet er så sterkt at uansett hvor lang til det tar mellom hver gang vi møtes så fortsetter vi bare der vi slapp...

Jeg syns det er litt komisk med mennesker som samler på bekjente som andre samler på servietter...

[Gjest Daniella_]

I mitt miljø gir det status, men ikke for meg. Kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg har nok venner, og trives med det. Det er det som tells for meg.

[Malama]

Det er muligens sliksom med en del ting: "Det synes ikke at jeg gjør det, men det hadde syntes om jeg ikke gjorde det."

Det gir ikke status å ha venner, men det gir "mangel på status" å IKKE ha det?

[Tusseline]

Jeg vil si at det gir status å ha mange venner.

Å være helt uten venner er ofte litt tabu, og mange som har det slik vil prøve å skule at det er faktum.

Det er jeg enig i. Selv har jeg tre bestevenninner, en bestekamerat, en del venner, få bekjente.

[Pleier]

I mine øyne gir det ikke status å ha venner. Men jeg vet jo at det gir status for andre, og at noen kan se ned på de uten venner.

Har ikke så mange venner jeg. Og jeg har ingen problemer med å "innrømme" det.

Lurer på en ting, hvor mye er mange (nok) venner?