Mistanke om at venninna mi selvskader

[Banankaka04]

Hei! Jeg har ei venninne som jeg har kjent helt siden barneskolen... Vi var bestevenner i mange år, men så mistet vi kontakten litt etter litt... I dag har vi litt kontakt, men er bare venninner nå... Forrige uke lot jeg merke til at hun hadde flere «kutt» på den ene armen... Det så veldig ut som at hun hadde kutta seg selv... Det så ut som typiske «selvskadings-sår«... Jeg spurte henne ikke om det, for det er ikke alle som liker å være åpne om sånne ting... Jeg tenker at det er lite nødvendig å kommentere på andre menneskers sår eller arr... De er sikkert usikre nok fra før, og får det ikke bedre av at andre mennesker skal legge seg opp i det... Venninna mi har alltid hatt det vanskelig... Jeg kan se at hun har det vanskelig nå også... Jeg sliter med mye av det samme som henne, så jeg vet hvordan hun har det... Selv om hun er flink til å skjule følelsene sine, vet jeg at det er mye som foregår oppe i hodet hennes... Bortsett fra at hun sliter med litt av hvert, er hun verdens nydeligste... Hun er alltid så snill mot de rundt seg, og hun er kjempemorsom! Finnes ikke noe vondt i henne, for å si det sånn! Jeg er bare bekymret for henne... Jeg er redd for at hun skader seg selv... Det håper jeg virkelig ikke! Noen som har noen fornuftige råd å komme med? Bør jeg ta dette opp med henne, selv om vi nesten aldri snakker sammen ellers? I så fall, hvordan tar jeg det opp med henne? Bør jeg si ifra til noen andre først?

Endret 7. juni 2020 av Banankaka04

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? 

Anonymkode: fd27f...e99

[Banankaka04]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er dere? 

Anonymkode: fd27f...e99

16...

[AnonymBruker]

Helsesykepleier er kanskje en person du kan henvende deg til. Du kan også spørre venninna di om hun har det bra, om hun har behov for noen å snakke med. 

Anonymkode: fd27f...e99

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker også at det å spørre hvordan det går, hvordan hun har det, eller at du rett og slett erkjenner at du skjønner at hun sliter med noe, uten at du referer til selvskadingen?

Jeg tenker også at du kanskje trenger råd fra Helsesøster selv om hvordan du skal håndtere dette.

Du høres ut som en god venninne!

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Banankaka04 said:

Hei! Jeg har ei venninne som jeg har kjent helt siden barneskolen... Vi var bestevenner i mange år, men så mistet vi kontakten litt etter litt... I dag har vi litt kontakt, men er bare venninner nå... Forrige uke lot jeg merke til at hun hadde flere «kutt» på den ene armen... Det så veldig ut som at hun hadde kutta seg selv... Det så ut som typiske «selvskadings-sår«... Jeg spurte henne ikke om det, for det er ikke alle som liker å være åpen om sånne ting... Jeg tenker at det er lite nødvendig å kommentere på andre menneskers sår eller arr... De er sikkert usikre nok fra før, og får det ikke bedre av at andre mennesker skal legge seg opp i det... Venninna mi har alltid hatt det vanskelig... Jeg kan se at hun har det vanskelig nå også... Jeg sliter med mye av det samme som henne, så jeg vet hvordan hun har det... Selv om hun er flink til å skjule følelsene sine, vet jeg at det er mye som foregår oppe i hodet hennes... Bortsett fra at hun sliter med litt av hvert, er hun verdens nydeligste... Hun er alltid så snill mot de rundt seg, og hun er kjempemorsom! Finnes ikke noe vondt i henne, for å si det sånn! Jeg er bare bekymret for henne... Jeg er redd for at hun skader seg selv... Det håper jeg virkelig ikke! Noen som har noen fornuftige råd å komme med? Bør jeg ta dette opp med henne, selv om vi nesten aldri snakker sammen ellers? I så fall, hvordan tar jeg det opp med henne? Bør jeg si ifra til noen andre først?

Takk for at du deler dette, og du har mange fine tanker.

Andre foreslår at du skal spørre henne om hun har det bra, men problemet er at da får man gjerne et pent smil og et svar tilbake om at alt går helt, helt bra; når man først har lukket seg, er det ikke så enkelt å åpne seg for andre, og helsesykepleier vil neppe hjelpe noe som helst akkurat nå - har kjent mange som har drevet med selvskading, og problemene stikker dypere enn at helsesøster, psykolog eller BUP kan ordne det med det samme. Hun kan bli frisk etter hvert, men dette er ting som tar tid.

Omtrent alle de som jeg har kjent som har skadet seg selv, har gjort det som følge av to hovedgrunner: Mobbing eller overgrep. Eller begge deler. Hvis det er mobbing som er årsaken, spørs det om dette fortsatt er noe som skjer, og hvis det er overgrep, er det greit å huske på at reaksjonen etter overgrep kan fortsette lenge etter at dette er over, noe som også gjelder mobbing, i form av marerit om nettene, usikkerhet, manglende selvtillit, spiseforstyrrelser og andre ting.

Det jeg ville foreslå, var å gjøre noe som kunne muntre henne opp; invitere henne til noe man vet hun setter pris på, gjøre noe som ville gjøre henne glad - vise henne at du bryr deg, men uten å la henne få følelsen av at du gjør det på grunn av selvskadingen - hun er ikke en "pasient", men et levende menneske, og vi trenger alle venner, særlig når livet ikke er så greit.

Så det å være der som en venn for henne og gi henne tryggheten et vennskap gir, tror jeg kunne hjelpe henne mye, så kan man ta det etter hvert. Hennes liv er ikke ditt ansvar, men du kunne gjøre utrolig mye for henne og hjelpe henne til å komme seg videre bare ved å være der - som en god venn hun vet hun kan stole på; en venn hun føler hun kan være ærlig mot.

Først når hun har fått den tryggheten - først da ville jeg forsiktig ha tatt opp selvskadingen, og rådet henne om å ta kontakt med helsesøster eller psykolog, men ikke før - den som skader seg selv, er flau over dette, og gjør ikke dette for å bli lagt merke til, men rett og slett fordi man har det vondt, noe det virker som om venninnen din har det på bakgrunn av det du skriver.

Vet ikke om rådet mitt kan være til hjelp, men ønsker deg lykke til videre, og oppriktig tusen takk for at du bryr deg; verden trenger flere mennesker som deg.

- B.

Anonymkode: 01e6f...eea