Hvordan endret forholdet ditt seg etter barn?

[AnonymBruker]

Hvis det gjorde det i det hele tatt? Og til det bedre eller verre isåfall? 

Jeg er litt redd for å måtte dele mannen min. Høres kanskje litt merkelig ut, men er så glad i livet vårt sammen og redd noe skal ødelegge det. At vi blir helt oppslukt av barnet feks og glemmer hverandre helt. 

Anonymkode: aae6a...af7

[AnonymBruker]

Vi oppdaget at vi ikke elsket hverandre nok. At kjærligheten ikke gikk dypt nok.

Anonymkode: 2db79...d61

[Villa2000]

Eneste jeg og kona angrer på er at vi ikke traff hverandre lenge før😊

Det ble litt kort tid fra vi kom sammen til brullup og barn. Uansett så går det veldig bra. Er klart at barna krever mye men jeg tror at vi fikser det bedre da vi (eller rettere jeg) er nokså gamle. Fikk første jenta da jeg var 40! 

Vi var begge klar over at i begynnelsen så blir det stress og slitt og det ble det! Vi var forberedt + at vi hadde ingen til å avlaste oss så vi visste vi måtte fikse dt selv. Men begge har vært gjennom noen stormer før så det gikk fint. Vi er nøye med å bruke tid på hverandre og ettersom vi aldri får mulighet til å gå ut å spise sammen så lager vi god mat hjemme en og annen lørdag med litt rødvin og nyter hverandres selskap.

Dersom man virkelig bryr seg om barna så ofrer man tid på seg selv og forholdet! 

[Hr. Aktiv]

Her skydde hun meg. Fant på alle slags unnskydninger for å slippe unna. 

[AnonymBruker]

Forholdet vårt nådde en ny og fantastisk dimensjon etter vi ble foreldre.

For det første fordi det å se han være god og kjærlig mot vår lille baby var helt utrolig koselig. Jeg blir så varm om hjertet når han koser og nusser på henne, når de leker sammen og når hun løper mot han når han kommer hjem fra jobb. Det er så herlig, at jeg har nesten ikke ord ❤️

For det andre så er det noe helt spesielt å være like tussete og forelska i det samme lille mennesket. Å se på hverandre med stolthet og kjærlighet i blikket når barnet klarer klarer å rulle rundt, løfter hodet, eller tar sitt første skritt. Man deler noe helt spesielt, og det er ingen andre i verden som kommer til å synes det er like fint og koselig som dere to.

For det tredje fikk vi en helt ny respekt og stolthet for hverandre som foreldre. Han var stolt av meg som gjennomgikk en fødsel og viste hvor urkvinne og senere hvor god mamma jeg kunne være, jeg var stolt av han som viste hvor god pappa han kunne være.

Nå er ungen to, og jeg blir bare mer og mer forelska i han for hver gang som går. Føler på ingen måte at jeg konkurrerer om kjærligheten, men hjertet vårt rommet utvilsomt mer ❤️

Anonymkode: d4a3c...fa3

[AnonymBruker]

Vårt har blitt bedre og nærere. Før var han «bare» kjæresten min, nå er han «far til mine barn.» Det er ingenting jeg ikke ville gjort for han, og han har på en måte «økt verdi» i mine øyne. 

Anonymkode: 4cbc3...e39

[Hundejente]

Med oss gikk det dårlig... Skled fra hverandre. Vi hadde vært sammen i seks år før vi fikk barn, så vi kjente til hverdagen, men ikke hverdagen med barn, og den funket dårlig for oss. Vi trengte frihet og fleksibilitet i forholdet for å fungere, ikke "nå er det din tur til å..." eller "når kommer du hjem?? maten har stått klar i..."

[AnonymBruker]

Vi står sterkere etter vi fikk barn, av samme grunner som en del har beskrevet over her. Det å få barn har vært noe av det største i livet for oss, og det styrker båndet vårt at vi deler det. Vi har etterhvert blitt veldig samkjørte om barneoppdragelse og arbeidsfordeling, og vi deler mange fine foreldreøyeblikk. Jeg føler meg veldig heldig som har noen som elsker barna like høyt som meg, og synes det er like stas med alt det morsomme de gjør. Vi er en veldig sammenknyttet gjeng som hører sammen synes vi.

Når det er sagt, er utfordringen for oss å huske på hvordan det er å bare være oss to. Vi skal jo også ha et forhold uavhengig av barna, der vi er kjærester. Jeg tror ikke man kan basere et helt forhold på å bare være gode foreldre sammen. Derfor prøver vi å utnytte tiden når barna sover til å snakke godt sammen, ha god sex og generelt kose oss, men det hender titt og ofte at vi bare sovner på sofaen... Prøver å få reist bort en helg en gang i året bare oss to. 
 

Gjetter på at det er litt forskjellig for alle par hva som blir utfordrende, men langvarig kjærlighet er definitivt noe som må prioriteres og jobbes med. Det høres kanskje ikke så romantisk ut, men det er stort sett det altså. ☺️

Anonymkode: f378f...aca

[Majott]

Vi fikk barn som 20-åringer i 1988. Forholdet vårt endret seg ikke, vi tok begge del i det som skjedde. Han var en god pappa, deltok i både barnestell og husarbeid. Jeg tok utdanning, vi etablerte oss, og hadde veldig fine år. Nr to kom, og vi hadde fortsatt et godt forhold.

Han var ikke vant til at menn gjorde husarbeid eller tok seg av barna, men han tok det på strak arm. Det var en selvfølge for han å bidra, selv om han ikke var vant til det i oppveksten. Moren hans gjorde alltid alt av sånt (selv om hun også hadde god utdanning og jobb), mens faren dro på jobb, og deretter kom hjem til ferdig middag. Faren gjorde aldri husarbeid. Så det at mannen min tok del i det av seg selv var en veldig god egenskap hos han. Vi hadde et likestilt forhold selv om han ikke hadde vokst opp med det.

 

 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det gjorde det i det hele tatt? Og til det bedre eller verre isåfall? 

Jeg er litt redd for å måtte dele mannen min. Høres kanskje litt merkelig ut, men er så glad i livet vårt sammen og redd noe skal ødelegge det. At vi blir helt oppslukt av barnet feks og glemmer hverandre helt. 

Anonymkode: aae6a...af7

Vi har alltid elsket hverandre men etter at vi ble foreldre elsket vi hverandre enda mer. Men jeg har aldri "glemt" pappa til tross for at vi fikk baby. Vi har kjærestetur hvert år og er flinke til å kose oss når mini sover - men det er kjempekoselig å være oss tre som familie. 

Anonymkode: c7cff...a57