Erfaringer med dating og depresjoner?

[AnonymBruker]

Inspirert av en annen tråd her inne lurte jeg på om noen har erfaring med å date noen med depresjoner, eller kanskje har vært deprimert under dating selv? Hva er deres erfaringer? Hvordan utviklet det seg underveis og hva ble utfallet? Er det noe dere skulle ønske dere hadde gjort annerledes? Og til dere som ga opp: har dere fremdeles kontakt med daten som var deprimert? Hvordan gikk det med vedkommende i ettertid? Ble den deprimerte veldig ulik den personen dere først ble kjent med når depresjonen kom? På hvilken måte påvirket depresjonen datingen deres? Hvordan kan man best være en god støtte for den deprimerte parten, dersom det er gått så langt at den deprimerte sliter med å holde et minimum av kontakt? Håper på mange svar da dette er et felt som er veldig vanskelig å forstå for meg som ikke har vært deprimert selv, men som ønsker å være der for en som er langt nede. Alt av tanker, erfaringer og betraktninger tas imot med stor takk 💛

Anonymkode: 748ee...d0b

[AnonymBruker]

Var deprimert og datet. Jeg møtte en som ble betatt av meg. Han ville ha meg med på allslags. Sa rett som det var at jeg sliter med noen greier nå, så jeg kunne ikke bare hoppe på en vannscooter eller bli med i klatrepark. Det ble ikke oss. 

Så møtte jeg en mann til som ble betatt, og jeg ble skikkelig forelska. Var også ærlig med han. Vi datet ikke lenge før vi fikk mulighet til å flytte sammen. Jeg tvilte ofte på meg selv, skjønte ikke hvorfor denne flotte mannen ville være med trøtte, slitne, arbeidsløse meg som sjelden orka noe annet enn å lage mat, strikke og kose. Etter noen mnd sammen hadde jeg en av de viktigste dagene i mitt liv. Jeg gikk i ring i stua, var helt alene. Som om hode og kropp plutselig samarbeidet etter 6 år i mørket, og det sa DING! Jeg vet nå hvorfor jeg har hatt angst og depresjon. 

Så jeg gikk til min fastlege, sa "jeg har ADHD", han fnyste av meg, fordi det var nok bare D-vitaminene mine som var lave nå igjen. Likevel måtte han videresende meg til rette instanser for å finne utav dette, det var hans plikt. Etter noen uker viser testene at jeg har ADD, altså ADHD uten D. 

Dette begynner å bli lenge siden, etter jeg begynte på hjernemedisin, har jeg et godt liv. Er fremdeles med mannen, som det nok var skjebnebestemt at jeg skulle dele livet med. Hadde aldri funnet utav gåten om hva faen som feiler meg uten han. Vi bor i en fin bolig, jeg er produktiv og fornøyd, har kjæledyr og familie og et fåtall venner rundt meg. 

Jeg tror at grunnen til at jeg fikk beilere selv om jeg slet, var fordi jeg aldri syntes synd på meg selv. Gav ikke uttrykk for at jeg syns det var håpløst (selv om jeg tenkte det inni meg). Fokuserte alltid på positive samtaleemner. Om jeg følte meg skikkelig dritt, så pressa jeg meg til å bry meg om andre rundt meg heller enn å grave meg ned og grine. Om jeg måtte takke nei til en aktivitet, foreslo jeg heller en annen aktivitet til en annen dag, heller enn å bare avvise eller klage.

Anonymkode: 6ae01...7af

[AnonymBruker]

Takk for fint og utfyllende svar! Godt å høre dere fant hverandre og at livet ditt ble bedre 💛

Er det andre her inne med erfaringer? Enten som deprimerte selv, eller med det å date en som er deprimert? Hvordan har datingen vært sammenlignet med hvordan dere tror den ville vært om den ene parten ikke var deprimert? Har dere tatt en del hensyn i situasjonen og merket noen bedring?

 

 

Anonymkode: 748ee...d0b

[Snop]

Jeg er for trøtt til å skrive utfyllende nå, men min erfaring har vært at min depresjon og psykiske helse varierte både etter hvor jeg var i framgangen der og da, men også betydelig etter hvem jeg datet. Noen framprovoserte angst og depresjon, andre gjorde den bedre  De som gjorde det verst var de jeg ikke kunne være ærlig med om hvordan jeg faktisk hadde det. 

[AnonymBruker]

Hm. Skulle tro de fleste foretrakk å ikke dra på date i depressiv periode? 😄

Anonymkode: 93027...38f

[AnonymBruker]

Jeg datet en som var deprimert. Han var derimot i en god periode da jeg møtte han og jeg ville aldri gjettet at han var deprimert om han ikke hadde fortalt det til meg. Jeg følte meg lykkeligere enn jeg hadde gjort i noen tidligere forhold, og begynte å tenke at han kunne være den rette til tross for at vi kun hadde datet en kort periode. 

Alt endret seg da han opplevde en personlig krise. Plutselig kunne han forsvinne helt i flere dager uten forklaring. Han svarte ikke på meldinger, tok ikke telefonen. Når jeg var med han så følte jeg at han bare ville jeg skulle dra. Jeg følte jeg ble stengt ute. 

Jeg lurer også på hvordan man skal takle noen som ikke klarer å holde et minimum med kontakt. Jeg lyktes ikke. Jeg prøvde å gi han rom, men det ble likevel for mye for han. Han sa jeg gjorde han nervøs, han følte seg presset og endte opp med å avslutte forholdet.  

Jeg skulle ønske jeg hadde forstått at det ikke hadde noe med meg å gjøre, men at det var depresjonen hans. Han fortalte meg at han kunne sove 12-14 timer i døgnet, så det må åpenbart ha vært en veldig tung periode for han. Jeg fryktet han hadde mistet interessen for meg og tenkte mye på det. Samtidig kan man lure på om det er verdt det i lengden å ta hensyn til noen som ikke klarer å holde kontakt. Dette var et nytt forhold og jeg tror ikke jeg hadde orket å være i et forhold med en der jeg hele tiden kunne risikere at han bare forsvant uten forvarsel. Det er en forferdelig følelse når partneren plutselig stenger deg ute.  

Anonymkode: 3bbe6...9b5