Krevende familiedynamikk

[AnonymBruker]

Jeg har to brødre som strever veldig i voksenlivet. Vi er alle i 30-årene. De henvender seg til meg for støtte på flere områder i økende grad (økonomisk, ovenfor barna, jobbsituasjon, emosjonelt) Vi har ikke så god relasjon i utgangspunktet og kjenner ikke hverandre så godt. De sliter begge psykisk, den ene har flere barn og den andre er enslig. All kontakt med dem tapper meg fullstendig. Ansvaret for kommunikasjonen når vi treffes ligger mye på meg og gir meg i det hele tatt veldig lite. Den ene er i tillegg også ganske kravstor til oppvartning i hjemmet mitt/av min familie og fungerer generelt marginalt sosialt. Det blir fort klein stemning og jeg er i tillegg litt konfliktsky og synes det er krevende å si hva jeg ønsker og forventer fra dem fordi de framstår så «svake» og «sårbare». 
 

Eneste felles er at vi har etablert oss i nærheten av familiehjemmet. Mine foreldre har stilt opp jevnt og trutt på alt for oss alle. Nå forventer mine foreldre at jeg er MER raus ovenfor mine brødre. Spesielt tenker de dette siden jeg har «livet mer på stell». Jeg vet at mine brødre tærer mye på min mor og far og at de ønsker seg «avlastning».Mens jeg kjenner behov for å sette grenser og skjerme egen familie mer og mer. Samtidig kjenner jeg på skyldfølelse og bebreider meg selv for at jeg ikke klarer å være mer solidarisk...Hvordan bør jeg kommunisere dette til mine foreldre og deretter til brødrene mine? Ønsker at kontakten er mer forutsigbar, avgrenset og kunne også tenke meg mer gjensidighet men det er kanskje mye å forvente....

Anonymkode: e0bbf...1a7

[AnonymBruker]

Du kan jo sette grenser selv om du bidrar? Litt vagt innlegget ditt. Men hvis din bror forventer mye oppvartning som du sier, så må jo ikke du møte dette ønsket, du velger selv. Tenk gjennom hva du er OK med å bidra, og hvor du ikke vil. Du vil nok føle deg bedre om du får satt klarere rammer. Da slipper du å konstant føle på dårlig samvittighet for at du kunne gjort mer, som kan være veldig slitsomt. Og unyttig. Så gjør du ditt beste med det du tar på deg, og tenker overhode ikke på dem når du ikke bidrar.

Anonymkode: 5134e...240

[AnonymBruker]

Joda. Men det respekteres ikke. Og vi er veldig ulike og har ingen felles interesser. Klarer ikke å bli enige, ligger alltid en krangel i luften om noe ubetydelig. Jeg tror vi er på kollisjonskurs ifht verdisyn og jeg synes det er grusomt hvordan mine foreldre hele tiden skal legge opp til at vi skal bruke tid sammen over lengre tid f.eks, på hytta, på sjøen, hos slektninger.
 

Eksempelvis kan mine foreldre lage en avtale med den ene broren som innebærer overnattingsbesøk hos meg og min familie, uten å høre med oss først (vi har barn i alderen 3-7)! For så å kalle oss smålige når vi må avlyse denne «invitasjonen» pga andre planer😬 Dette fordi de mener at vi må ta oss av ham og prioritere familie foran andre ting. For oss er kanskje ikke det så selvsagt...

Anonymkode: e0bbf...1a7