AnonymBruker Skrevet 27. mai 2020 #1 Skrevet 27. mai 2020 Det tok meg en kort, men beinhard vei å få innvilget ufør. De mente jeg var såpass dårlig fungerende at jeg slapp utprøving osv. Jeg har blitt sammen med en utrolig mann, som merker at livet mitt ikke er A4, og ikke vet hva godt han kan gjøre for meg. Han er veldig raus og spandabel, og tjener veldig godt og eier leilighet. Og jeg føler meg som «hu late». Dette stemmer jo ikke, jeg er jo ufør av en grunn. Men jeg har så vanskelig får å snakke med han om dette, åpne meg, dele tanker og følelser, være ærlig. Jeg vil fremstå som den friske og oppegående, hvilket jeg er i gode perioder og jeg har utelukkende gode perioder nå, men tidvis er det tydelig at jeg er hu uføre som sliter litt med livet. Er det noen som kjenner seg igjen? Sliter med den selvaksepten? Anonymkode: 518fe...430 1
Fragaria Skrevet 27. mai 2020 #2 Skrevet 27. mai 2020 Jeg har vært ufør i 8 år, og sliter med det samme enda... Litt lettere å akseptere når jeg prøver for hardt og møter veggen igjen og igjen, men det virker ikke som jeg lærer. 😛 Jeg vil så gjerne. Men greia er vel å klare å finne den gyldne middelvei og det gode liv? Jeg tror det blir lettere når barna flyr ut av redet og jeg bare trenger tenke på meg selv, det er litt for mye jeg føler jeg MÅ akkurat nå... Men ja, den selvaksepten venter jeg enda på. Håper du finner den fortere, for det er ikke noe poeng i å slite og streve som jeg gjør 😉 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2020 #3 Skrevet 27. mai 2020 Vært ufør i 8 år jeg og. Men har ikke mann og barn. For meg var det som å få et slag i fjeset. Vondt og akseptere. Fikk livet snudd på hodet i løpet av et døgn. Man mister mye av det sosiale da jeg ikke klarer så mye som før. Før hadde man kollegaer og var opptatt hele dagen og plutselig så sitter man der. Jeg går til fysioterapeut og trener (ikke nå i koronatiden da alt ble stengt) det er det som har holdt meg gående. Tror de fleste har vondt for og akseptere at livet ikke ble som en håpet. Prøver nå og ikke tenke bakover men framover og ta en dag av gangen. Anonymkode: bca73...341 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2020 #4 Skrevet 28. mai 2020 Både ja og nei. Jeg hadde drømmer som aldri vil bli realisert. Planer som aldri kommer til å materialisere seg. Jeg må leve med at jeg ikke vil klare å utnytte det potensialet jeg en gang hadde. Det er leit, men sånn ble det for meg. Og for mange andre, men situasjon er slett ikke unik og det er mange som har det verre. I stedet for å bruke tid og energi på å ergre meg, være skamfull eller bitter prøver jeg å gjøre det beste ut av dagene mine. Jeg er ikke skamfull og har ingen problemer med å si at ting er som de er. Jeg hadde uflaks, fikk en alvorlig sykdom jeg ikke blir frisk av, og jeg er såpass redusert at det ikke er noe tema at jeg ikke yter mer eller burde bidratt mer. Jeg har også barn og brenner strengt tatt mer energi enn jeg har på daglig basis for å følge opp og være en god mamma, så jeg gjør så godt jeg kan og lever godt med det. Selv om jeg naturligvis i en ideell verden skulle vært som før, frisk og rask og i full jobb med ørten frivillige verv i tillegg. Men det er historie, nå går jeg videre med de kortene jeg har fått utdelt. Anonymkode: ad457...5a8
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå