Livet uten foreldre og besteforeldre

[AnonymBruker]

Både faren min og moren min er døde, og selvsagt deres foreldre. Pappa døde for 30 år siden, og mamma for en måned side. Jeg er 37, og er sånn sett voksen og burde takle det. Men likevel, innimellom i denne siste måneden har jeg følt meg så uendelig trist og "alene" når jeg ser folk på Facebook som koser seg med foreldre, og sammen med barnebarna. Misunner dem, og ønske jeg/vi fremdeles hadde mamma.

Barna mine er 10 og 12, og jeg/vi har bare kontakt med ett av mine tre søsken. Det blir så lite nær familie.

Er det andre på ca. min alder og med barn som er i litt samme situasjon? Hvordan takler dere det? Føler dere ofte på en tristhet eller tomhet, tar det lang tid før disse følelsene forsvinner mer og mer?

Er ikke noe klageinnlegg, men kommer ut av en litt ensom og trist tomhet inni meg, som har vært overveldende den siste måneden. Ønsker å kunne høre litt om andres erfaringer.

Anonymkode: 3765e...dcf

[Silva Pluvialis]

Skjønner veldig godt at det er sårt og vondt. Du har helt lov til å gråte og være lei deg. Det er viktig at du ikke er så hard mot deg selv, men at du heller viser deg selv medfølelse. Å miste noen er forferdelig smertefullt. Sorgen kommer i mange former, og ingen følelser er feil. Det er heller ingen fasit på hvor lenge det er greit å sørge. Alt er normalt og forståelig.

Alt godt til deg 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du føler det! Min mor og besteforeldre er også døde, og faren min og halvsøsknene mine har jeg ingen kontakt med. Føler meg ganske alene i livet og syns synd på datteren min som har så liten familie. Heldigvis har hun besteforeldre  og et par søskenbarn på mannens side. 

Anonymkode: 14bd3...fdd

[AnonymBruker]

Jeg føler en tristhet for mine barn. De har ingen tanter eller onkler, da ikke kusiner eller rettere. Kun ett sett besteforeldre på snart 80 år. Deres far er ute av bildet.

De må starte på nytt når de blir store så deres barn får større familie.

Anonymkode: 2c6d1...208

[Fru Uperfekt]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Både faren min og moren min er døde, og selvsagt deres foreldre. Pappa døde for 30 år siden, og mamma for en måned side. Jeg er 37, og er sånn sett voksen og burde takle det. Men likevel, innimellom i denne siste måneden har jeg følt meg så uendelig trist og "alene" når jeg ser folk på Facebook som koser seg med foreldre, og sammen med barnebarna. Misunner dem, og ønske jeg/vi fremdeles hadde mamma.

Barna mine er 10 og 12, og jeg/vi har bare kontakt med ett av mine tre søsken. Det blir så lite nær familie.

Er det andre på ca. min alder og med barn som er i litt samme situasjon? Hvordan takler dere det? Føler dere ofte på en tristhet eller tomhet, tar det lang tid før disse følelsene forsvinner mer og mer?

Er ikke noe klageinnlegg, men kommer ut av en litt ensom og trist tomhet inni meg, som har vært overveldende den siste måneden. Ønsker å kunne høre litt om andres erfaringer.

Anonymkode: 3765e...dcf

Er litt eldre enn deg men ble foreldreløs når jeg enda var ung. 

Selv om det er mange år siden så er savnet der enda, ikke alltid/hver dag men det er situasjonsbetinget. 

Eneste trøsten jeg kan gi er at tristheten og tomheten blir svakere med tiden.

 

[AnonymBruker]

Mine to eldste barn har bare meg og sine to halvsøsken som sin biologiske familie her i Norge. Trist. 

Anonymkode: e287c...269

[AnonymBruker]

Har lite med mannens slekt å gjøre, da de er iskalde, formelle og kjipe folk. På min side er det kun en uengasjert søster som bor svært langt unna. Ungen er enebarn. Er så usigelig lei meg for at han aldri kommer til å ha noen andre enn bare meg og pappa'n sin. Vi bor et sted med mange barn og har mye med en av familiene å gjøre, de er også i samme situasjon. Ungen er veldig utadvendt, så kommer alltid til å ha venner. Tenker også at vi kommer til å være sånn familie som har et åpent hjem for alle ungens venner. Men det er klart det er sårt å se på de som får masse omsorg, støtte, selskap og ikke minst penger og store gaver fra sine nærmeste10-30 slektninger...

Anonymkode: 4f94a...4b7

[AnonymBruker]

❤️ ❤️ ❤️

Anonymkode: e44e6...4ba

[oslojente1980]

Jeg kjenner meg veldig igjen.. Mammaen min døde for 6 år siden, og pappaen min er lite tilstede. Besteforeldrene mine er døde. 
 

[AnonymBruker]

Venninnen min mistet begge foreldre i ung alder, far da hun var 16 og mor da hun var 28. 

Hun har noen tanter som stiller opp, pluss at vi i vennegjengen er familien hennes<3 Mine barn kaller henne tante, og hun er med på familiemiddager hos oss. Min mamma har sagt at hun vil være bestemor for venninnen min sine barn også, når den tid kommer. 

Anonymkode: f8373...583

[AnonymBruker]

På 27.5.2020 den 1.11, AnonymBruker skrev:

Både faren min og moren min er døde, og selvsagt deres foreldre. Pappa døde for 30 år siden, og mamma for en måned side. Jeg er 37, og er sånn sett voksen og burde takle det. Men likevel, innimellom i denne siste måneden har jeg følt meg så uendelig trist og "alene" når jeg ser folk på Facebook som koser seg med foreldre, og sammen med barnebarna. Misunner dem, og ønske jeg/vi fremdeles hadde mamma.

Barna mine er 10 og 12, og jeg/vi har bare kontakt med ett av mine tre søsken. Det blir så lite nær familie.

Er det andre på ca. min alder og med barn som er i litt samme situasjon? Hvordan takler dere det? Føler dere ofte på en tristhet eller tomhet, tar det lang tid før disse følelsene forsvinner mer og mer?

Er ikke noe klageinnlegg, men kommer ut av en litt ensom og trist tomhet inni meg, som har vært overveldende den siste måneden. Ønsker å kunne høre litt om andres erfaringer.

Anonymkode: 3765e...dcf

Åja, forstår deg godt. Jeg er 37 år, har også mistet familien min. Har kun kontakt med ett søsken. Det har vært trist og ensomt, i flere år. Men nå er det ikke det lengre. Ofte kjenner jeg meg mer lettet, for at jeg slipper å ha noe med de å gjøre. Har hatt en traumatisk barndom, som har satt dype spor. De er bare vonde minner, så jeg er oppriktig glad for at jeg slipper å se de igjen. 

Anonymkode: 481da...a6b

[AnonymBruker]

Sender dere en god klem ❤️
 

Blir ikke det samme i det hele tatt, men vi har ingen nettverk her vi bor. Prøver å vise barnet mitt at det er kvalitetstid sammen som gjelder. At vi tilbringer tid sammen, og leker og spiller spill, går turer, og tenner bål. vi trenger ikke være mange for å ha det fint sammen. 

Håper dere finner mye trøst i hverandre❤️ De er jo såpass store at dere kan snakke om sorg og savn også.

Kanskje kan dere danne et fint nettverk etterhvert. Være besøksvenn for røde kors f.eks.

Anonymkode: 80da1...1f6

[AnonymBruker]

Jeg har en forelder igjen, som jeg har dårlig kontakt med, og som bor langt unna. Har et søsken på andre siden av landet. Ellers har jeg en sønn som bor hos meg 50% Så skjønner virkelig hva du mener.

Anonymkode: 506a8...b9d

[AnonymBruker]

På ‎27‎.‎05‎.‎2020 den 10.16, AnonymBruker skrev:

Venninnen min mistet begge foreldre i ung alder, far da hun var 16 og mor da hun var 28. 

Hun har noen tanter som stiller opp, pluss at vi i vennegjengen er familien hennes<3 Mine barn kaller henne tante, og hun er med på familiemiddager hos oss. Min mamma har sagt at hun vil være bestemor for venninnen min sine barn også, når den tid kommer. 

Anonymkode: f8373...583

Så koselig lese, dere er snille

Anonymkode: 3765e...dcf

[AnonymBruker]

Jeg er 32!og er alene med barnet mitt. Ingen foreldre har jeg. Så det er meg og barnet. Søsken bor langt unna.

det er stusselig og det har preget mye av hverdagen etter at barnet ble født. 12 år siden

Anonymkode: bbecc...a22

[AnonymBruker]

Har foreldre, men vi har ingen kontakt. Har en bestemor som jeg har nær kontakt med, og som har oppdratt meg. Samboer har heldigvis litt familie. 
 

Litt ensomt av og til, men tenker at barna våre er heldige som har oss som foreldre, og den dagen de eventuelt bestemmer seg for å få barn så vil jeg virkelig stille opp for de, og det er en trøst❤️

Anonymkode: 4ae8d...dab