"Mediadiktet" av Rolf Jacobsen

[AnonymBruker]

Hei! Jeg skal lage en 7 minutters forestilling sammen med tre andre i forbindelse med en tentamen i teaterproduksjon. Inspirasjonskilden i oppgaven er "Mediadiktet" av Rolf Jacobsen. Vi trenger hjelp! Det er i morgen og vi skjønner ikke diktet! Er det noen kunstneriske sjeler der ute, som kunne hjulpet oss? 

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. Hiv det ut.
Du har fått enda ett øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir i allfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?

Anonymkode: 4f80d...f39

[Kalevala]

Diktet handler kort forklart om flommen av informasjon vi mennesker blir utsatt for via TV, radio og aviser.  (Internett og sosiale medier fantes ikke da han levde)

Det er tydelig at Rolf synes dette er slitsomt. Han er redd for at vi bare tar inn overskrifter og lettvinne forklaringer på de store problemene. At mengden informasjon gjør at vi ikke orker å tenke selv. De lange, sakte tankene som gir innsikt og klokskap forsvinner. Han er redd for det. 

Men siste vers gir et lite håp om at menneskene allikevel vil se forbi de store overskriftene og slagordene, og tenke selv.

Dette var min kjappe tolkning.

Forslag til skuespill:  En av dere står i midten, de andre kaster aviser eller sammenkrøllede avissider på henne. Hun er først optimistisk og glad (armene i været), og prøver å brette ut og lese det hun får kastet mot seg.  Så resignerer hun gradvis. Blir tydelig lei seg og oppgitt, synker sakte sammen, og til slutt står hun på kne med hodet ned. Krøller seg sammen i en ball.  Så, tar hun frem en av avisene, leser i den, og får håp igjen. Reiser seg opp, smiler, med armene i været igjen. 

  Lykke til!   

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kalevala skrev:

Diktet handler kort forklart om flommen av informasjon vi mennesker blir utsatt for via TV, radio og aviser.  (Internett og sosiale medier fantes ikke da han levde)

Det er tydelig at Rolf synes dette er slitsomt. Han er redd for at vi bare tar inn overskrifter og lettvinne forklaringer på de store problemene. At mengden informasjon gjør at vi ikke orker å tenke selv. De lange, sakte tankene som gir innsikt og klokskap forsvinner. Han er redd for det. 

Men siste vers gir et lite håp om at menneskene allikevel vil se forbi de store overskriftene og slagordene, og tenke selv.

Dette var min kjappe tolkning.

Forslag til skuespill:  En av dere står i midten, de andre kaster aviser eller sammenkrøllede avissider på henne. Hun er først optimistisk og glad (armene i været), og prøver å brette ut og lese det hun får kastet mot seg.  Så resignerer hun gradvis. Blir tydelig lei seg og oppgitt, synker sakte sammen, og til slutt står hun på kne med hodet ned. Krøller seg sammen i en ball.  Så, tar hun frem en av avisene, leser i den, og får håp igjen. Reiser seg opp, smiler, med armene i været igjen. 

  Lykke til!   

Tusen takk for svar! Ga oss en kickstart i prosessen!

TS

Anonymkode: 4f80d...f39