Hvorfor få flere barn?

[Imperfectionibus]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, det har vært et helvete i perioder å være mor til min som mest sannsynligvis har autisme. Derfor skal jeg aldri ha flere. Livet er urettferdig 😢

Anonymkode: 2fbad...033

Jeg har to autister men funker fint, men joda det kommer jo an på hvilken livssituasjon, partnerforholdet, familien rundt, hvor mye overskudd en har osv om hvordan dette føles og hvor greit det går.

Er egentlig heldig siden begge er velfungerende Asbergers.

Værste har egentlig vært å måtte ty til ekstern hjelp (les: advokat) for at de skal få det de har rett på av hjelp for å bli velfungerende. Spesielt den eldste for det var en ny diagnose i Norge den gangen.

[AnonymBruker]

Vi har 3 tette barn. De to siste har hatt kolikk, men utenom det har det vært 3 barn som er verdens beste venner og (foreløpig) er lette å være foreldre til. Jeg elsker når vi er alle 5 sammen, ler sammen, lager gode minner, jeg er glad i hverdagen med skoleoppfølging og fritidsinteresser. Å være med mann og barn gir meg masse energi.

Jeg er oppvokst som enebarn og fikk ikke søskenbarn før jeg var 10. Ikke noe jeg ville valgt for mine barn.

Ønsker meg en liten attppklatt nå 😀

Anonymkode: 12089...16b

[AnonymBruker]

Jeg ville oppleve babytiden en gang til. Jeg følte at eldste trengte søsken (supersosial). Jeg ville at han skulle ha søsken. Vokse opp med søsken og ha litt mer familie rundt seg enn det jeg hadde. Vokst opp alene med en mamma, uten annen familie. Mannen min har vokst opp med mange søsken. 

Anonymkode: 3c842...394

[AnonymBruker]

Jeg var en stund sikker på at vi skulle ha enebarn, syntes det var grusomt å være gravid og å føde var en forferdelig opplevelse. Fikk etterhvert lyst på et barn til likevel, så det var derfor vi fikk en til. Ikke bare for å kunne gi et søsken, selv om det er en stor bonus. Det er et stort valg å barn og det er også et stort valg å få flere barn, for alle skal følges godt opp. Det er ikke rettferdig for barna at de bare følges halveis fordi mor og far ikke makter mer. Vi ser helt klart at to barn holder for oss og vi skal ikke ha flere. Synes det er veldig fint med to barn og de har mye glede av hverandre også. Så var det fint å få oppleve å ha baby igjen, de første skrittene, ordene og alt det der. 

Anonymkode: d4e66...8c2

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har flere enn ett barn, hvorfor valgte dere å få flere?

 

Vi har ett barn, og hun er perfekt og alt er bra. Vi syntes begge babytiden var  slitsom og er mye slitne nå med småbarn også, kvier oss til å gå gjennom det igjen og tenker kanskje det holder med en - men hadde jo alltid egentlig sett for oss å få to barn - og fint å ha søsken (kanskje) osv. Men tenk om vi får et sykt barn? Tenk om vi blir så slitne av å ha to barn at vi går fra hverandre? Men igjen, tenk om noe skjer med vårt ene barn, også er det for sent å få flere og så er vi plutselig barnløse. Det er mange rare tanker som dukker opp. Og føler det er en enorm forventing om at "selvfølgelig skal dere få flere barn". Og vi er i midten av 30åra, så klokka tikker. 

Helt sikkert andre som har hatt slike tanker - hva gjorde at dere bestemte dere for å få et barn til?

Og dere som ga dere etter ett barn, hva gjorde at dere bestemte dere for det? 

 

Anonymkode: 403b2...e24

Vi visste på forhånd at skulle vi ha barn skulle det være minst to. Vi er begge oppvokst med søsken og vet hvor mye det betydde både den gang og nå. Så for vår del var det enkelt, så vi har to ganske tette barn fordi vi uansett ville ha to   Fikk første 33 år gammel og nr 2 35 år gammel. 

Angrer ikke på det, helt ypperlig! Tross søvnløse netter (nå er de 2 og 4 og alle sover endelig hele natta) og selvsagt ganske slitsomt de første årene, men nå leker de mer og mer sammen og i korona-lockdown var det helt GULL  ha to barn som stimulerer og underholder hverandre. Hadde blitt veldig kjedelig for en å være hjemme med oss uten barn å leke med... Og ikke treffe andre. Så da så vi virkelig at søsken er en skikkelig fin ting. Men aller mest gjør vi det for at det skal ha familie (forhåpentligvis) den dagen vi er borte, det er trygghet i å vite at det er noen der  Om de liker hverandre eller ei 😛 

Sykt barn var skrekken, og en stor del av grunnen til at det blir med to. Et sykt barn ville veltet familien vår nå på en måte, så den risikoen tar vi ikke, strålende fornøyd med de vi har  Men nr to var enkelt, risikoen for sykt barn er ikke så stor, det var verdt risikoen ja.

Anonymkode: 936fd...c46

[AnonymBruker]

Fint å høre om valgene ulike familier har tatt

Anonymkode: 403b2...e24

[AnonymBruker]

Fordi jeg mente at skal jeg først ha en unge, så får jeg kjøre på og få to(minst). Jeg har søsken og jeg er så ufattelig glad i dem. Vi bor på forskjellige steder i landet og allikevel har vi mye og god kontakt. Ikke sikkert mine barn vil bli glad i hverandre, men majoriteten er faktisk det. 

Anonymkode: 92e31...d48

[AnonymBruker]

Har tre barn.- 4, 7 og 10 år. Prøver på nr 4 🥰 Vi er 36 og 33 år. Fire stk har vært ønske siden vi bestemte oss for barn.

Elsker livet og hverdagen med barn. 

Anonymkode: c1af1...75e

[Sansa20]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har tre barn.- 4, 7 og 10 år. Prøver på nr 4 🥰 Vi er 36 og 33 år. Fire stk har vært ønske siden vi bestemte oss for barn.

Elsker livet og hverdagen med barn. 

Anonymkode: c1af1...75e

Er du redd for å få et barn med spesielle behov ? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, solietta skrev:

Er du redd for å få et barn med spesielle behov ? 

Det er jo veldig liten sjanse for noe sånt hvis begge er friske. Hun er ikke så gammel.

Anonymkode: 54d3f...8c9

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi jeg mente at skal jeg først ha en unge, så får jeg kjøre på og få to(minst). Jeg har søsken og jeg er så ufattelig glad i dem. Vi bor på forskjellige steder i landet og allikevel har vi mye og god kontakt. Ikke sikkert mine barn vil bli glad i hverandre, men majoriteten er faktisk det. 

Anonymkode: 92e31...d48

Har du kilder på det? Føler selv det er veldig 50-50. Er glad i søstra mi og vi kommer overens, men vi omgås lite og som barn var vi uvenner hele tiden og jeg foretrakk å leke alene. Tror jeg er vel så nær med barndomsvenninner. Også føler jeg at jeg stadig vekk hører om familiefeider der voksne søsken ikke tåler hverandre. Men kan hende jeg bare er mer eksponert for "nja"-søskenforhold altså, så om det finnes noe studier som viser at søsken faktisk har i all hovedsak glede av hverandre så hadde det vært topp!  

Jeg tenker på at når vi foreldre dør er det jo fint at søsken har hverandre og ikke er alene - men samtidig kan jo nettopp det være en ekstra påkjenning å fordele arv osv. 🤷 

Anonymkode: 403b2...e24

[AnonymBruker]

Jeg har har hatt de nøyaktig samme tankene som TS. 

 

Barnet vårt har antakelig ADHD (som oss), og muligens også en plass på autismespekteret. H*n hadde reflux som baby, svangerskapet var utfordrende og fødselen var tøff. Jeg hadde mange års erfaring med mange ulike barn i alle aldre før jeg ble mor, er eldst av 5 søsken og har jobbet som dagmamma og i barnehage. Så jeg trodde det skulle være enkelt for meg å være mor.  Alltid ønsket meg mange barn. Da barnet vårt nærmet seg 2 år begynte det å gå opp for meg at h*n er annerledes. I dag krever h*n all energi vi har, hver dag. Klarer ikke regulere seg, er impulsiv, ufokusert, ekstremt hyper, sovner ikke før rundt kl 22, vanvittig sta, tar ikke et nei for et nei, alle følelser er ekstreme å kan ganges med 10, avbryter, klarer ikke vente på tur, sitte rolig, spise middag, se en film. "Trassalderen" tar ingen ende,  og jeg er i praksis alenemor i et samboerskap med min mann. Vi har ingen familie som noen gang har stilt opp med avlastning, mange bor langt unna. 

Vi ønsker at h*n skal ha søsken. Virkelig. Men vi er livredde for at vi ikke skal greie å dra det lasset. Hva om vi får en likedan til? ADHD er arvelig. Tror vi skal fokusere på å gi barnet vårt alle våre resursser å sørge for at h*n får det han trenger for å få et godt liv. Dessuten er h*n sjalu og oppmerksomhetsyk ovenfor meg, så er redd søskensjalusi i kombinasjon med impulsivitet og sinne. Jeg elsker barnet mitt så inderlig, men h*n sliter meg heelt ut. Lever etter en dag av gangen-prinsippet. 

Anonymkode: 7345c...92c

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt som deg TS. Nærmer meg 37 år. Har et barn på snart tre år.  Tenker veldig mye på om vi skal få en til eller ikke. Syntes også det var veldig slitsomt med babyperioden, men også helt magisk å få barn. Kjenner den biologiske klokken tikker og plinger. Blir stressa og klarer ikke bestemme meg. 

Anonymkode: b6938...0be

[AnonymBruker]

På 18.5.2020 den 21.40, AnonymBruker skrev:

Har du kilder på det? Føler selv det er veldig 50-50. Er glad i søstra mi og vi kommer overens, men vi omgås lite og som barn var vi uvenner hele tiden og jeg foretrakk å leke alene. Tror jeg er vel så nær med barndomsvenninner. Også føler jeg at jeg stadig vekk hører om familiefeider der voksne søsken ikke tåler hverandre. Men kan hende jeg bare er mer eksponert for "nja"-søskenforhold altså, så om det finnes noe studier som viser at søsken faktisk har i all hovedsak glede av hverandre så hadde det vært topp!  

Jeg tenker på at når vi foreldre dør er det jo fint at søsken har hverandre og ikke er alene - men samtidig kan jo nettopp det være en ekstra påkjenning å fordele arv osv. 🤷 

Anonymkode: 403b2...e24

Nei, men det hadde vært utrolig trist om flertallet av søsken ikke tålte trynet på hverandre. Kjenner heller absolutt ingen som ikke liker søsknene sine, utenom barn da. Og de aller fleste familier rundt her har 3-5 unger.  Absolutt alle enten har et ok forhold til søsknene sine eller elsker dem høyere enn alt annet. 

Anonymkode: 92e31...d48

[Thea82]

Jeg har alltid sagt at jeg har lyst på max ett barn, og var lenge usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Nå er jeg gravid, og er helt besluttet på at det blir med det ene. Hater å gå gravid, så det har ihvertfall ikke endret ønske om bare et barn. 

Jeg er selv enebarn og har alltid vært glad for det, så det bidrar nok en god del. Min samboer er også enebarn. Vi er også rimelig karriere fokusert, så det er en annen grunn. Jeg har bare aldri drømt om å ha en stor familie, litt sært kanskje. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Thea82 skrev:

Jeg har alltid sagt at jeg har lyst på max ett barn, og var lenge usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Nå er jeg gravid, og er helt besluttet på at det blir med det ene. Hater å gå gravid, så det har ihvertfall ikke endret ønske om bare et barn. 

Jeg er selv enebarn og har alltid vært glad for det, så det bidrar nok en god del. Min samboer er også enebarn. Vi er også rimelig karriere fokusert, så det er en annen grunn. Jeg har bare aldri drømt om å ha en stor familie, litt sært kanskje. 

Jeg har heller aldri drømt om en stor familie. Har to barn, men ble drittlei av småbarnsperioden etter nr. 2. Aldri mer bestemte jeg. I tillegg til at småbarnslivet nesten ødela karrieren min, så var det drit kjedelig og krevende. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva to tette barn krevde. Yngstemann med sprsielle behov. 

Anonymkode: 2fbad...033

[AnonymBruker]

På 20.5.2020 den 6.34, AnonymBruker skrev:

Jeg har heller aldri drømt om en stor familie. Har to barn, men ble drittlei av småbarnsperioden etter nr. 2. Aldri mer bestemte jeg. I tillegg til at småbarnslivet nesten ødela karrieren min, så var det drit kjedelig og krevende. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva to tette barn krevde. Yngstemann med sprsielle behov. 

Anonymkode: 2fbad...033

Javel. Du er ihvertfall dønn ærlig, rett fra levra 😅

Anonymkode: e94be...de2

[AnonymBruker]

På 17.5.2020 den 20.53, AnonymBruker skrev:

Dere som har flere enn ett barn, hvorfor valgte dere å få flere?

 

Vi har ett barn, og hun er perfekt og alt er bra. Vi syntes begge babytiden var  slitsom og er mye slitne nå med småbarn også, kvier oss til å gå gjennom det igjen og tenker kanskje det holder med en - men hadde jo alltid egentlig sett for oss å få to barn - og fint å ha søsken (kanskje) osv. Men tenk om vi får et sykt barn? Tenk om vi blir så slitne av å ha to barn at vi går fra hverandre? Men igjen, tenk om noe skjer med vårt ene barn, også er det for sent å få flere og så er vi plutselig barnløse. Det er mange rare tanker som dukker opp. Og føler det er en enorm forventing om at "selvfølgelig skal dere få flere barn". Og vi er i midten av 30åra, så klokka tikker. 

Helt sikkert andre som har hatt slike tanker - hva gjorde at dere bestemte dere for å få et barn til?

Og dere som ga dere etter ett barn, hva gjorde at dere bestemte dere for det? 

 

Anonymkode: 403b2...e24

Samme tanke hadde også vi, vi var glade når vi fikk første barn, nydelig og helt frisk. Så ville vi ha en til, da fikk vi motsatt kjønn, da hadde vi både gutt og jente.

Men, når er vi redde at nr. 2 kan muligens kan ha autisme. Jeg sliter med depresjon gråter mye.  Og jeg tør ikke ha flere barn, vis dette barnet skal vise til å ha autisme. Nå har barnehage bestemt å kalle inn PPT. Legen sa det kommer å ordne seg men jeg sterkt magefølelse at her er noe galt, dette følelse har jeg hatt i ett år. 

Anonymkode: a7030...261

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill 😁 ts her

Av familier rundt meg føler jeg liksom det er to hovedgrupper

-de som selvfølgelig har/skal ha 2+ barn og tar det like selvfølgelig at alle andre også tenker at det er mest naturlig.

-de som e veldig klare og tydelige på at de skal kun ha ett barn, er veldig bevisste på det og forsvarer sitt valg stadig vekk. 

Nesten alle jeg kjenner i gruppe 2 er litt.. sære, og det virker som de liksom lever veldig gjennom det ene barnet de har. Mens de i gruppe 1 virker enten mer laidback, koselig kaos (jeg gjerne gruppes med de 🙈), eller at det virker er mest mas og travelt. Det er jo en veldig fordomsfull gruppering av meg som kun er basert på min omgangskrets da, så vil gjerne utvide horisonten med flere erfaringer fra hvordan sin familie er.

Jeg er fremdeles veldig delt på om jeg vil ha et til barn. På den ene siden vil jeg gjerne prøve å være gravid og ha baby igjen, koselig med en til i flokken vår og en frykt for å angre om vi ikke får en til. Men på den andre siden er jeg redd for at vi gjør det bare vanskelig for familien vi allerede er, og tenker mye på om graviditet, fødsel og barnet vil bli mye mer krevende denne gangen. Litt sånn if it's not broken , why fix it. 🤷 

Anonymkode: 403b2...e24

[AnonymBruker]

Fikk heldigvis tvillinger  Og skal ha et par barn til. Ville først ikke ha barn, så tenkte jeg at jeg kan få ett. Å nå vil jeg ha mange. Å ha tvillinger har hvert stas og syns det er utrolig kos. Jeg vil ha flere barn for meg selv å ikke for barna.

 

Anonymkode: e8be7...5e6