Angst, den ødelegger så mye for meg. (lang tekst)

[AnonymBruker]

Jeg går til jevnlig behandling. Medisineres. Ingen legemiddel har fungert spesielt bra på meg. Nå har jeg fått klarsignal til å begynne å trappe ned på medisinen snart. Ser fram mot det. 

Men... Hverdagen er så tung. Det er trygt hjemme, men bare det å gå ut med en pose søppel eller hente posten blir et dagsprosjekt for meg. Av og til er det det eneste jeg klarer i løpet av dagen. På dager jeg føler meg i grei form prøver jeg å utfordre meg selv, for eksempel å gå en tur eller reise ned til byen. Bare for å kjenne på angsten, akseptere at den er der og bare prøve å stå i det. 

Jeg kan føle meg bra hele dagen. Sminke meg og ta på meg pene klær. Se meg selv i speilet og kjenne at jeg får selvtillit, jeg kjenner meg sterk. Med en gang jeg går ut døra er denne gode følelsen borte selv om jeg prøver å holde på den. Får tanker som at jeg burde ikke være her, jeg har ikke rett til å være her. Jeg ser en småbarnsfamilie i parken som har piknik, de har rett til å være der. De har sikkert jobbet hele uken, kanskje hatt hjemmekontor, fått barna til og fra barnehagen, middager, timeplaner. Nå slapper de av i parken, en velfortjent pause fra en hektisk hverdag. Så kommer jeg som går hjemme hver dag og skal oppta plass i parken. Jeg burde gå hjem. Tanker som dette ødelegger for meg. 

I dag skulle jeg kjøpe meg en is i kiosken. Det var mye folk der og pulsen min økte. Valgte derfor å vente litt til det ble litt mindre folksomt der, ble stående å se på bladene de solgte der. Så kommer det en dame og jeg merker hun ser på meg. Jeg ser ikke på henne, for jeg sliter med å se på folk. Øyekontakt og alt det der. Jeg synes hun står litt for nært meg, så jeg går bort til en annen reol. Når jeg snur meg for å gå gjør hun det samme, og hun går til samme hylle som meg. Jeg kjenner jeg blir glovarm inni meg, irritert. Hvorfor må hun stå her også? Så går hun. Før hun går ser hun på meg igjen, jeg ser det i sidesynet. Hvorfor ser hun så mye på meg? Tror hun jeg skal stjele noe? Er klærne mine rare? Jeg vil gi opp den isen og bare stikke herfra. Men jeg prøver litt til. Det skal nok gå bra. Jeg er kunde og vil kjøpe noe her, det må jeg få lov til. Jeg tenker positive tanker og holder ut i situasjonen. 

Når køen har blitt mindre stiller jeg meg i køen, får ei lita jente foran meg. Hun snur seg og ser opp på meg, studerer meg. Jeg prøver å se en annen vei. Føler meg dum, rar. Hun snur seg stadig vekk for å se mer på meg, tiden går veldig sakte. Hva er det hun ser på?! Føler meg som en sirkusattraksjon. 

 

Kommer noen ungdommer som stiller seg bak meg i køen. Jeg føler de står alt for nært meg. De snakker så høyt, jeg får vondt i hodet. Jeg hører noe knising, er det meg de ler av? Synes etterveksten min? Lukter jeg vondt? Ser jeg dum ut bakfra? Kjenner de meg igjen fra en annen plass, de har sikkert sett meg før? Tar de bilder av meg? 

Det er endelig min tur og jeg smiler til han mannen bak kassa. Han smiler ikke tilbake, sier ikke hei heller. Jeg er stresset nå og pulsen min er høy. Når jeg skal pipe bankkortet mitt bommer jeg, fordi jeg skjelver så på hånden. Jeg prøver på nytt, denne gangen går det heldigvis. Så han at jeg skalv? Han tror sikkert at jeg er narkoman sånn som jeg skjelver. Han vil nok ha meg ut av kiosken, det var en grunn til at han ikke sa hei til meg, han har lite til overs for meg. 

Setter meg på en benk i byen med isen min, er sted hvor det ikke er så mye folk. To mennesker går forbi hverandre foran meg, de kjenner visst hverandre. De klemmer og takker for sist. De er veldig pene. Nydelig langt hår og glatt, sommerbrun plettfri hud. Så utrolig vakre de to er i forhold til meg. Så dum jeg var som sto og hadde selvtillit foran speilet før jeg dro. Jeg var så fornøyd med håret mitt i dag, men det ser jo egentlig ut som en vits i forhold til deres hår. Jeg må klippe meg. Trynet mitt er fullt av urenheter, tenk hvis jeg hadde hatt så fin hud i ansiktet som de to der. Jeg følte meg fin i klærne jeg hadde valgt ut i dag tidlig, men når jeg nå ser på deres trendy klær så ser jeg jo egentlig ut som et loppemarked i forhold. Hvorfor ble jeg ikke bare hjemme i dag, det her har bare gjort dagen min enda verre. 

Bussen er nesten helt tom, flaks. Da tar jeg den. Men etter to stopp er det kommet på en del mennesker, jeg blir stresset. Hjertet begynner å slå fortere, bare det ikke kommer på noen jeg kjenner. Jeg orker ikke prate med noen i dag, jeg klarer ikke.

Det setter seg en kjekk gutt ned i nærheten av meg, han sitter og ser seg rundt i bussen. Han ser ut, han ser bak seg, ser på meg osv.. Han ser på meg igjen, denne gangen lenger enn første gang. Jeg blir nervøs og finner fram mobilen, styrer litt med den. Ser han fortsatt på meg? Jeg prøver å skjule dobbelthaka mi, holder inn magen. Jeg kan hvertfall prøve å se mindre stygg ut enn jeg er. Jeg blir sliten av å sitte sånn. Jeg vil skifte benstilling, begynner å få krampe i bena. Men jeg gjør det ikke, jeg er redd han ser på meg igjen hvis jeg rører på meg. Jeg håper han kan gå av snart så jeg får litt fred, men nei. Det ser ut til at han skal minst like langt som meg. Det kommer på noen unge, pene jenter. Han ser på de også. Nå føler jeg meg dum, hvis ikke jeg hadde sittet på dette setet hadde de kanskje satt seg på setet mitt og denne fyren hadde hatt noe virkelig pent å se på. Jeg er alltid i veien, hva gjør jeg egentlig her? Faen at jeg ikke ble hjemme. Han ser på meg fordi jeg ser rar ut. Jeg begynner å bli sliten av å sitte anstrengt på denne måten, tror jeg hopper av på neste stopp og går resten av veien. Men da ser han den stygge rumpa mi når jeg reiser meg? Tenk om han filmer meg når jeg snur ryggen til han? Herregud, NÅ tenker jeg virkelig syke tanker.. 

 

--------

 

Ja, dette var altså min dag. Etter å ha lest dette kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg fungerer dårlig sosialt. Jeg er veldig sensitiv for alt av lyder, lukter, synsinntrykk. Jeg suger alt dette til meg og jeg blir så utslitt. Bare et kort besøk på 5 minutter gjør hodet mitt blytungt, og jeg må ha stillhet og ro helt alene for å komme meg litt til hektene igjen. Likevel tenker jeg rasjonelt, og jeg forstår at i eksemplene jeg nevnte over her, så er det ikke sikkert noen av disse menneskene tenkte noe negativt om meg i det hele tatt. Det er bare jeg som er så EKSTREMT skjør. Men det tar på, jeg blir så utmattet. Når jeg er blant andre mennesker så føler jeg meg så lite verdt, stygg, uinteressant. 

Jeg mangler selvtillit. Hater å få folks oppmerksomhet. Jeg er dårlig til å uttrykke meg, så det meste jeg sier blir stotrete, rotete, jeg begynner å stamme og ting blir bare kleint. Alt blir bare klønete. 

Sammenligner meg fort med andre jenter. Uansett hvor strøken jeg føler meg så blir jeg den stygge andungen ved siden av hvilken som helst annen. Hater å bli tatt bilder av, ender alltid opp med å se rar ut og det skinner veldig gjennom på bilder at jeg er ubekvem, at jeg er redd kamera, at jeg ikke har selvtillit. 

Men jeg er jo meg. En egen person. Når jeg sitter hjemme og øver meg på å snakke ved å filme meg selv med mobilen så ser jeg en jente med selvtillit, med selvironi, glimt i øyet, livsgnist. Men det stopper jo med en gang jeg går ut døren her. I det sekundet jeg er ute av mitt trygge hjem blir jeg lutrygget og engstelig. Uansett hvor mye jeg forbereder meg så forsvinner den "ekte" meg når jeg våger meg ut av leiligheten. 

Jeg ekskluderer meg selv og blir ekskludert fra mye. Samtidig går årene, jeg ser hvor mye jeg har gått glipp av på grunn av angsten. Fordi jeg ikke våger, og folk vet at jeg ikke våger og jeg blir dermed fort glemt når det inviteres eller planlegges. Reiser, begivenheter, opplevelser. Jeg vil så gjerne LEVE og ikke bare eksistere. Jeg vil ha en forandring, om så bare en bitteliten forandring som på sikt forhåpentligvis kan bli til en større forandring. 

Hvordan kan jeg bli bedre, hvordan kan jeg endre tankegangen min? Tips til bøker, nettsider tas imot med stor takk. Noen som har vært som meg og faktisk blitt bedre? 

Jeg forstår at det er tankene mine som ødelegger. Jeg har gått og tenkt disse paranoide, destruktive tankene i mange år og jeg må endre de. Jeg må skifte spor og tenke annerledes, og jeg må repetere repetere repetere til det blir en vane. Akkurat som disse angsttankene er blitt en vane. Men hvordan? 

Hjelp meg?

Takk for at du leste. 

Anonymkode: 2733c...793

[AnonymBruker]

Sminke og føle deg bra er en trygghet atferd, som bare forsterker angsten. Har ikke du fått noe skikkelig hjelp hos psykolog? Dette bør de kunne som et minimum.

Anonymkode: d019e...4c5

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Sminke og føle deg bra er en trygghet atferd, som bare forsterker angsten. Har ikke du fått noe skikkelig hjelp hos psykolog? Dette bør de kunne som et minimum.

Anonymkode: d019e...4c5

Sminken forsterker angsten? 

Jo, som jeg skrev så får jeg mye hjelp. Både av psykolog, psykiater og fastlege. 

Anonymkode: 2733c...793