Føler meg ganske alene

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjon nesten hele livet. Gått til psykolog i perioder, men det har ikke hjulpet særlig. Da jeg var 16 og selv tok initiativ til å dra til psykolog, enda foreldrene mine visste om problemene og aldri har hjulpet meg, lære jeg TFT (banke på forskjellige punkter. Hjalp ingenting, ble heller til en slags tvangshandling.) Har omtrent ingen familie, og de få jeg har bor på andre siden av landet. Føler meg alene, og de psykiske utfordringene gjør det bare enda verre. Har ikke mulighet til å flytte heller pga at jeg har ett barn. Ikke er det lett å få venner heller når man er i 30-årene. Føler jeg står helt fast i livet og kommer meg ingen vei. Jeg har en jobb, men blir så sliten, føler ikke jeg har overskudd til bl.a trening som er nødvendig ved psykisk sykdom. Er det noen andre som er alene, uten familie? Har jo ett barn på deltid, eneste familien jeg har.

Anonymkode: 67e2e...857

[AnonymBruker]

Kunne vært verre, du må alltid tenke slik. Du har et barn, en etterfølger. Du har også dermed hatt pult og fått sex. Tenk på oss som hverken har gjenlevende familie eller egne barn, og som er så frastøtende at ingen orker å ha sex med oss. En snart 40 år gammel jomfru, jeg hadde heller ønsket meg det livet du lever. 

 

Anonymkode: c9e81...621

[AnonymBruker]

Det tror jeg nok ikke. Jeg har vært singel i snart 5 år, og ser ikke for meg at jeg får ril noe forhold med mine psykiske problemer, i fremtiden.

Anonymkode: 67e2e...857

[Suss80]

Du er ikke alene om å føle det slik, dessverre. 

Mine tips er å: 

-gå turer, kom deg ut i frisk luft hver dag. 

-hold god døgnrytme 

-skaff deg en hobby der du møter andre mennesker og der du kan danne nye nettverk.

-ikke sammenligne deg med andre. Kanskje unngå sosiale medier og alle glansbilder der? 

-ring hjelpetelefon når de negative tankene tar overhånd og du ikke får ristet de av deg. 

-fortsett å søk hjelp på ny. Kanskje har du ikke møtt den riktige behandleren enda? Har mye med kjemi å gjøre. Det er også viktig at du tror på at behandling kan hjelpe og at du er villig til å gjøre "jobben" mellom timene til psykolog. Behandling er hardt arbeid. 

Det er mulig å snu om på en vanskelig situasjon, men du er nødt til å ta tak og hjelpe deg selv. Andre kan være medhjelpere, men du er hovedpersonen som sitter bak rattet og styrer retningen. 

Og det er noen der ute, også for deg. Enten som venn eller kjæreste. Ikke gi opp! 

Klem fra meg til deg.