Trenger råd om helsesituasjonen til mor

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig, utrolig sliten. Og lei.

Min mor har en en alvorlig sykdom og blir dårligere dag for dag. I tillegg til det, så tror jeg at hun holder på å bli dement, eller i alle tilfeller så lider hun av delirium. 

Hun avviser en hver form for legehjelp, til tross for at ambulanse er på besøk opp til 4-5 ganger om dagen. Hun påstår at ingen kan hjelpe henne, men sannheten er at hun ikke vil ha hjelpen som tilbys. På direkte spørsmål om hva hun ønsker så svarer hun "vet ikke men det er iallefall ikke den her ræva behandlingen deres". 

Jeg er så lei av å være sykepleier, omsorgsperson, smøre brødskiver og måle blodtrykk. Dette er en rolle jeg på ingen måter vil ha. Jeg er ikke spesielt omsorgsfull av meg, og spesielt ikke ovenfor min mor. Dette er mange årsaker til, men det hjelper ikke at man blir bedt om å dra til helvette og få beskjed om hvor udugelig man er på daglig basis. Jeg er sliten. Jeg orker rett og slett ikke, jeg trenger dager helt og holden uten henne. I dag klarte hun selvfølgelig å ramle igjen og istede for å ringe nødhjelp, så ringer hun meg - 50 ganger. 

Hun bor i et reir av søppel, Potetgullposer, brukte bleier og stygg lukt. Hun blir rasende om jeg rydder, og det har jeg sluttet med fordi det er alltid noe som forsvinner, jeg har kastet eller ødelagt i etterkant. For en uke siden tok jeg ut en ovnsform av komfyren, som sannsynligvis har stått og godgjort seg siden desember en gang. Muglet, hårete og stinket. Jeg har i etterkant fått høre at jeg har griset ut komfyren slik at den ikke kan brukes.¨Hun er sint på nødhjelpen som har oppført "dårlige bofohold" i journalene.  Om nettene er det ofte folk som prøver å bryte seg inn. 

Jeg har snakket med vår felles fastlege om disse tingene. Han kan dessverre ikke si så mye siden hun ikke har løst han fra taushetsplikten, og jeg sa i grunnen at det var helt iorden - jeg trengte bare å å si fra hva det er som egentlig skjer her. Det går betydelig ut over min egen livskvalitet ettersom jeg aldri kan være lengre enn 10 minutter unna. 

Hva er det egentlig man kan gjøre her? 

1. Hun er for frisk til å kunne overgjøres i egne helsevalg. Selv om jeg mener at hun utgjør en fare for seg selv og at hun ikke er frisk, så kan ikke dette dokumenteres.

2. Jeg vil IKKE være hennes omsorgsperson. Jeg kan være pårørende, men det er også alt. Kan man faktisk nekte å ta ansvaret? F.eks når ambulansepersonell spør om jeg blir igjen og ser til henne, et menneske som helt åpentbart ikke er i stand til å ta vare på seg selv?

3. Når er man for syk til å kunne regnes for å ikke være ansvarlig nok til å ta avgjørelser for egen helse?

4. Alle har rett til å ha det slik de vil hjemme, men det helt sinnsykt hvordan det kan se ut og hvordan det kan stinke. Jeg skjønner ikke hvordan et menneske som ikke forlater hjemmet klarer å få det til. Jeg brukte 2 dager for en stund siden for å klare å få ut lukta etter at hun åpnet og klinet utover en bløtkake som hadde stått i kaketine i TRE uker i 30 grader. Jeg kan rett og slett skuffe søppel med snøskuffen, og matsøppel har jeg gitt opp å sortere. Når det går for langt trekker jeg på meg hansker og skufler alt i en søppelsekk...Finnes det noen regler mot det her?

Jeg må gjøre noe, men aner ikke hva. Å prate med henne er ikke noe som fører frem, og å gripe inn over henne medfører bare raseri - men her er det raseri som antakelig må bare komme, for det funker rett og slett ikke dette her lengre.
 

Anonymkode: ecc71...bf0

[pia mater]

Huff, får vondt av å lese hvordan du har det! Hun trenger absolutt en hjemmetjeneste av noen sort, men ser for meg at hun nekter rimelig hardt på det. Siden hun faller hjemme, har du forsøkt å overbevise henne om en trygghetsalarm? Da er det ikke du som må dra dit hver gang, for jeg ser for meg at du føler deg forpliktet til det for hennes sikkerhet.

Dette er absolutt ikke din jobb, du er pårørende, ikke en pleier. Nå er jeg usikker hvordan hjemmesykepleie gjør med slike tilfeller, men har vært borti tilfeller der sykepleiere fra psykiatrisk avdeling på sykehjem har vært i hjemmet til enkelte personer for å etter hvert kunne få de på sykehjemmet. Er dette noe du har undersøkt?

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig, men du må bare sette foten ned før du selv går til grunne. Skriv en liten logg over siste ukene hendelser, og alle krav, behov og telefoner du har hatt, hva du opplever at hun ikke kan, klarer og har vanskelig for å mestre, og så sender du til dette til fastlegen, nav og helseadministrasjon i kommunen, med klar beskjed om at du nå er utslitt, og overlater ansvar til dem. 

Så backer du ut, og tåler skittstormeb som kommer, uten å vike i det at du ikke lenger kan ta ansvar for din mor. Det går for hardt utover egen helse. 

Jeg har ikke selv opplevd dette, men har en nær venninne som over år har slitt seg ut på samme måte som deg. Akkurat på samme måte har hun heller ikke fått en takk for det, men blitt overøst av dritt og beskyldninger fra sin mor. 

Nå har hun backet ut, fullstendig, og da tok de rette instanser seg av utfordringene. De måtte når hun trakk seg. 

Mor ringer ennå, og skjeller ut, men hun må bare stålsette seg og gjøre seg hard. Hun orker ikke mer, og det er fullstendig forståelig. 

Slik situasjonen er vil din mor antagelig først få hjelp hjemme, men nekter hun eller det ikke er tilstrekkelig vil instanser kunne plassere henne på institusjon, om hun aldri så mye protesterer. Det er nå situasjonen for mor til min venninne. Hun levde så uhygienisk at hun ble flyttet på institusjon ved tvang. 

Datteren er nå, etter alle år hun har slitt seg ut på grunn av urimelig mor, verdens verste datter. Det er ok, det ble hun allerede kalt da hun gjorde alt mor krevde, så egentlig ikke noe å tenke på. 

Tøft er det imidlertid å ha en slik forelder, og du bare må sette foten ned før du klikker helt selv, eller blir fysisk og psykisk helt utslitt. 

Du er jo så fæl allerede, og vil aldri få takk, så det er ikke mye å tape på at du bare backer helt ut. 

Anonymkode: 1a176...eb6

[AnonymBruker]

Ja, du er i din fulle rett til å nekte, og det synes jeg også du skal. Pårørende blir ofte pålagt et større ansvar enn det de bør og skal. Du har ikke plikt til å stille opp. 

Nr 3 og 4 er vanskeligere å svare på. Her har pendelen svingt mot større og større grad av rett til å gjøre dårlige valg, og individets frihet står veldig sterkt. Høres ut som at det må bruk av tvang til, og der har regelverket blitt veldig strengt - på godt og vondt. 

https://kommunelegen.wordpress.com/2005/11/04/pa-den-ene-side-og-den-andre-side-omsorg-og-tvang/

Du kan ta kontakt med feks Pårørendesenteret, Pasient- og brukerombudet, eller kommuneoverlegen. 

https://www.parorendesenteret.no/om-oss

Det er flere lover som kan være aktuelle som feks ikke går direkte på helse. Er det feks helsefarlige boligforhold som kan gå under smittelovgiving, brannfare (melde til brannvesenet), osv? 

 

Anonymkode: 02b7d...be4

[KatteLatte]

Har hun alltid hatt en slik hygiene hjemme? Hvis ikke er vel dette tegn på at hun allerede er dement, slik hun har det rundt seg? Du får ta masse bilder og skrive ned alt du kommer på, og ta det med til fastlegen. Si at nå er det stopp, du klarer ikke mer. 

[Gjest Suzanne]

På 10.5.2020 den 16.38, AnonymBruker skrev:

Jeg er så utrolig, utrolig sliten. Og lei.

Min mor har en en alvorlig sykdom og blir dårligere dag for dag. I tillegg til det, så tror jeg at hun holder på å bli dement, eller i alle tilfeller så lider hun av delirium. 

Hun avviser en hver form for legehjelp, til tross for at ambulanse er på besøk opp til 4-5 ganger om dagen. Hun påstår at ingen kan hjelpe henne, men sannheten er at hun ikke vil ha hjelpen som tilbys. På direkte spørsmål om hva hun ønsker så svarer hun "vet ikke men det er iallefall ikke den her ræva behandlingen deres". 

Jeg er så lei av å være sykepleier, omsorgsperson, smøre brødskiver og måle blodtrykk. Dette er en rolle jeg på ingen måter vil ha. Jeg er ikke spesielt omsorgsfull av meg, og spesielt ikke ovenfor min mor. Dette er mange årsaker til, men det hjelper ikke at man blir bedt om å dra til helvette og få beskjed om hvor udugelig man er på daglig basis. Jeg er sliten. Jeg orker rett og slett ikke, jeg trenger dager helt og holden uten henne. I dag klarte hun selvfølgelig å ramle igjen og istede for å ringe nødhjelp, så ringer hun meg - 50 ganger. 

Hun bor i et reir av søppel, Potetgullposer, brukte bleier og stygg lukt. Hun blir rasende om jeg rydder, og det har jeg sluttet med fordi det er alltid noe som forsvinner, jeg har kastet eller ødelagt i etterkant. For en uke siden tok jeg ut en ovnsform av komfyren, som sannsynligvis har stått og godgjort seg siden desember en gang. Muglet, hårete og stinket. Jeg har i etterkant fått høre at jeg har griset ut komfyren slik at den ikke kan brukes.¨Hun er sint på nødhjelpen som har oppført "dårlige bofohold" i journalene.  Om nettene er det ofte folk som prøver å bryte seg inn. 

Jeg har snakket med vår felles fastlege om disse tingene. Han kan dessverre ikke si så mye siden hun ikke har løst han fra taushetsplikten, og jeg sa i grunnen at det var helt iorden - jeg trengte bare å å si fra hva det er som egentlig skjer her. Det går betydelig ut over min egen livskvalitet ettersom jeg aldri kan være lengre enn 10 minutter unna. 

Hva er det egentlig man kan gjøre her? 

1. Hun er for frisk til å kunne overgjøres i egne helsevalg. Selv om jeg mener at hun utgjør en fare for seg selv og at hun ikke er frisk, så kan ikke dette dokumenteres.

2. Jeg vil IKKE være hennes omsorgsperson. Jeg kan være pårørende, men det er også alt. Kan man faktisk nekte å ta ansvaret? F.eks når ambulansepersonell spør om jeg blir igjen og ser til henne, et menneske som helt åpentbart ikke er i stand til å ta vare på seg selv?

3. Når er man for syk til å kunne regnes for å ikke være ansvarlig nok til å ta avgjørelser for egen helse?

4. Alle har rett til å ha det slik de vil hjemme, men det helt sinnsykt hvordan det kan se ut og hvordan det kan stinke. Jeg skjønner ikke hvordan et menneske som ikke forlater hjemmet klarer å få det til. Jeg brukte 2 dager for en stund siden for å klare å få ut lukta etter at hun åpnet og klinet utover en bløtkake som hadde stått i kaketine i TRE uker i 30 grader. Jeg kan rett og slett skuffe søppel med snøskuffen, og matsøppel har jeg gitt opp å sortere. Når det går for langt trekker jeg på meg hansker og skufler alt i en søppelsekk...Finnes det noen regler mot det her?

Jeg må gjøre noe, men aner ikke hva. Å prate med henne er ikke noe som fører frem, og å gripe inn over henne medfører bare raseri - men her er det raseri som antakelig må bare komme, for det funker rett og slett ikke dette her lengre.
 

Anonymkode: ecc71...bf0

Jeg har det som deg❤

[AnonymBruker]

Vi har høy grad av personlig frihet i Norge, og det er jo bra, men det du beskriver er jo baksiden av det. Så lenge din mor er såkalt samtykkekompetent har hun all rett til å bestemme selv hva hun vil ha og ikke vil ha av helsehjelp. Verken fastlegen eller hjemmesykepleier eller psykiater kan heller tvinge henne.
Noen ganger er det dessverre slik at folk må bli enda verre før det kan bli bedre. Hvis hun begynner å få psykotiske symptomet eller demensen blir verre kan situasjonen endre seg og man kan vurdere tvangstiltak. 
Er sikkert en fryktelig vond situasjon for deg. Pass på at du ikke går under i dette, sett tydelige grenser og husk på at alle voksne mennesker har ansvar for seg selv og eget liv.

Anonymkode: c4c80...6b0

[AnonymBruker]

Får du vært med din mor til fastlegen?! Da kan ihvertfall han vurdere tilregneligheten hennes. Vi hadde en lignende historie med min svigermor, alvorlig fysisk syk og i full fornektelse, ble psykisk syk,  psykotisk/så syner hele tiden, måtte ha vakt på sykehuset når hun var innlagt der, skrev seg ut av sykehjem bla. Vi ordnet ihvertfall umyndiggjøring via fastlegen hennes til slutt, men han visste jo hvordan det var fatt. For hun kunne ikke ta vare på seg selv eller være i stand til å ta fornuftige valg til fordel for seg selv pga den psykiske biten. Det var ett svare strev for oss som familie og min svigerfar som måtte passe på henne som aldri sov og vasa rundt hjemme, var redd og så syner hele tiden og ikke skjønte selv hun var syk. Så vi fikk henne inn på sykehjem igjen slik at hun fikk den omsorgen hun trengte og min svigerfar fikk nettene til å sove igjen og fikk senket skuldrene noe. 

Anonymkode: b62da...3e3