Prognose for løvetannbarn

[Gjest blåbærpike]

Les boken "Hvordan krenkede barn blir syke voksne". 

[AnonymBruker]

Jeg er også løvetannbarn. I slutten av 30 årene, god utdannelse, lederstilling, har i tillegg et firma jeg driver utenom den vanlige jobben. Har samboer og barn. Klarer meg godt, god økonomi, men selvsagt vil sårene fra barndommen aldri heles fullstendig, og jeg har noe kontakt med dysfunksjonell familie som fremdeles skaper en del drama. Har slitt i mange år med depresjoner, men føler at det har gått veldig bra de siste 10 årene. 

Hva som skjer meg når jeg bikker 40 vet jeg ikke. Om fortiden henter meg igjen(?). Har hatt en del hjelp til å bearbeide og forstå, men helt fikset blir man aldri 

Anonymkode: 6ba7a...206

[AnonymBruker]

Løvetannbarn, 45 år.

Sliter med å ha langvarige forhold til menn, men det handler mest om at jeg innerst inne måler andre med meg selv og synes de er svake når de reagerer sterkt på mindre utfordringer. Og så er jeg livredd for å være avhengig av andre, vil være selvhjulpen.

Ellers er alt på stell. Barn, jobb og venner/nettverk godt ivaretatt. 😊 

Anonymkode: b09b8...ddb

[Gjest DislayName]

Orkidebarn ansees som mer følsomme for konsekvensene av både en dårlig og god oppvekst. Løvetannbarn (ca 80% av mennesker) klarer seg greit nok, nesten uansett oppvekstvilkår. Orkidebarn er mye mer sensitive for både en dårlig og god oppvekst. Dette er barna som utmerker seg på godt eller vondt, avhengig av hvordan de vokser opp.

https://www.google.com/amp/s/henrikvogt.com/2012/10/09/orkidebarna-ekstreme-muligheter/amp/

Endret 10. mai 2020 av DislayName

[AnonymBruker]

Er et løvetannbarn som flyttet hjemmefra da jeg var 16. Skoleflink og tilpasningsdyktig, men opptatt av å innerst inne ikke være avhengig av noen enn meg selv og jeg la lokk på følelsene fram til jeg ble nybakt mor for første gang. Fant da ut at det ikke er slik jeg har lyst til å leve livet mitt, eller slike verdier jeg ønsker å videreføre til mine barn, og gikk i samtaleterapi for første gang. Jeg har klart meg godt - først ved å kun se framover, men det fungerte ikke for meg på sikt, og så ved å ta tak i fortiden. Nå er jeg godt planta i nåtida, dyrker mitt eget liv, egen familie og venner, og har lite med oppvekstfamilie å gjøre.

Anonymkode: d114d...eef

[AnonymBruker]

Jeg var vel et løvetannbarn. Vokste opp med omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold, mobbing på skolen, forsøkt drept 3 ganger og flere år med seksuelt misbruk hver dag. Ingen omsorgsperson som var der for meg, var bare en søppledunk for voksne. Tok opp kampen selv og anmeldte de som hadde gjort meg vondt når jeg var ungdom. Flyttet for meg selv som 16 åring. 

Etter jeg ble 20 år fullførte jeg vgs, gikk over på en bachelor. Fikk mann og barn, hus og stabil jobb. 33 år gammel datt alt sammen igjen. Ble sykemeldt og går på dps, hvor de ikke tror jeg klarer å komme tilbake til jobb. Har mange diagnoser. Har nok bare presset meg til det ytterste for å fungere, helt til det ikke gikk mer. 

Anonymkode: 250c8...f40

[AnonymBruker]

Ts her. Det kalles løvetannbarn, ikke fordi løvetann er uønsket men fordi løvetann bærer blomst og skyter opp til og med i steinsprekker og gjennom hard motstand

Mange av dere som er løvetannbarn  vil selvsagt klare dere utmerket men denne forskningen jeg er ute etter, sa altså noe om at en viss prosentandel av disse løvetannbarna, innhentes før el siden av fortiden og det kan da gi utslag i psykiske lidelser osv. Dette skjer oftest i 40 årene.

 

Jeg tror dere som snakker om krenkede barn som blir syke voksne, er inne på noe essensielt. Takk flytte boktips. Det skal jeg ta tak i. 

Ts

Anonymkode: 7080d...da8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var på et seminar for et par år siden som handlet om disse såkalte løvetannbarna. Det sies at de klarer seg bra, tross en barndom med mye onsorgssvikt, smerte eller traumer av forskjellige slag. 

Men på dette seminaret (som jeg ikke husker hvem som hadde), ble det sagt at forskning nå viser at veldig mange løvetannbarn blir syke voksne og at fortiden ofte innhenter dem i 40 årene. Jeg skulle gjerne hatt noe skriftlig materiell på dette?! Noen som har noe om dette...altså om at prognosen ikke nødvendigvis er så bra som den kan se ut som? 

Anonymkode: 7080d...da8

Det finnes en bok som heter " når krenkede barn blir syke voksne". Litt usikker på om "når" var med i tittelen...  Den er fra et fagforlag men kan søkes opp. Anbefales. 

Anonymkode: 25310...9a9

[AnonymBruker]

Jeg ser at mange har kommet med anbefaling om boken til Anna Luise Kirkengen, hun har også gjort mye forskning på området. 
Hun har en annen bok også som heter Forstyrret barn- forstyrret liv

Anonymkode: c59c6...454

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Gorilla skrev:

Jeg kjenner flere som hadde traumatiske barndommer, men som tilsynelatende klarte seg godt utover i voksenlivet. Noen fikk også mange barn. Så pang, så smalt det da de ble rundt 40 år. Det er ikke uvanlig. Når man legger lokk på noe over så lang tid så må det jo smelle én gang. 

 

Hvis man greier seg bra utover i 20-årene og 30-årene;  så er det ulogisk at det skal smelle i 40-årene når man er veletablert.

 

Anonymkode: 221ad...648

[AnonymBruker]

Finner ikke artikkelen nå, men Kari Killen har jo skrevet mye om omsorgssvikt og dets livsvarige konsekvenser. Finner som sagt ikke artikkelen, men husker å ha lest noe om at barn med en dårlig oppvekst får slitasjeskader, kroppen blir nedkjørt av konstant freeze-flight tilstand og man dør oftere av hjerte-og karsykdommer, slag, etc. Kroppen til en tungt traumatisert slites ganske enkelt ut fortere enn folk med en normal hjerne-og nervefunksjon. Traumer setter seg i kroppen og setter mange spor, inkl økt risiko for kreft, ulykker, +++++ Det er ganske enkelt (for mange, med noen unntak avhengig av traume-dose) en livsvarig straff andre har påført en.

Anonymkode: 3477c...312

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis man greier seg bra utover i 20-årene og 30-årene;  så er det ulogisk at det skal smelle i 40-årene når man er veletablert.

 

Anonymkode: 221ad...648

Det er dråpen som får begeret til å renne over. Det er uansett en realitet, logisk eller ei.

Anonymkode: 3477c...312

[Silva Pluvialis]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man greier seg bra utover i 20-årene og 30-årene;  så er det ulogisk at det skal smelle i 40-årene når man er veletablert.

 

Anonymkode: 221ad...648

Nei, det er jo ikke ulogisk. De har mest sannsynlig gått på autopilot i alle år, og vært i overlevelsesmodus. Så har de fått mange barn de har tatt seg av og som har flyttet fokuset bort fra dem selv. Så blir barna voksne og ikke like avhengige av mor/far, og det smeller fordi de endelig får tid til seg selv. Da kommer alt tilbake. 
 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Gorilla skrev:

Jeg kjenner flere som hadde traumatiske barndommer, men som tilsynelatende klarte seg godt utover i voksenlivet. Noen fikk også mange barn. Så pang, så smalt det da de ble rundt 40 år. Det er ikke uvanlig. Når man legger lokk på noe over så lang tid så må det jo smelle én gang. 

 

Det handler ikke om å legge lokk på, det handler om retraumatisering. Veldig viktig forskjell. Selv hadde jeg jobbet meg intenst gjennom all den gamle dritten og trodde jeg var både sterk og tøff. Fallet ble desto større da det skjedde noe som rippet opp i alt. Ikke en stor ting. Bare for stor for meg akkurat da. 

Anonymkode: 44370...763

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser at mange har kommet med anbefaling om boken til Anna Luise Kirkengen, hun har også gjort mye forskning på området. 
Hun har en annen bok også som heter Forstyrret barn- forstyrret liv

Anonymkode: c59c6...454

Forstyrret barn - forstyrret liv er en forutgave av krenkede barn blir syke voksne. Litt mer uferdig. Krenkede barn- boka er mer velskrevet, mer dokumentasjon og forskning.

Anonymkode: 3477c...312

[Silva Pluvialis]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke om å legge lokk på, det handler om retraumatisering. Veldig viktig forskjell. Selv hadde jeg jobbet meg intenst gjennom all den gamle dritten og trodde jeg var både sterk og tøff. Fallet ble desto større da det skjedde noe som rippet opp i alt. Ikke en stor ting. Bare for stor for meg akkurat da. 

Anonymkode: 44370...763

Det kan være begge deler. Både retraumatisering og det at man har gått på autopilot i alle år. Har hørt folk beskrive det som om de la alle minnene i en boks og kastet nøkkelen, men så tilslutt så bare rant det over. Det viser bare at det ikke er sunt å undertrykke følelser. 
 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Gorilla skrev:

Har hørt folk beskrive det som om de la alle minnene i en boks og kastet nøkkelen, men så tilslutt så bare rant det over.

Men kan man da si at man er et løvetannbarn, altså at man klarer seg godt til tross for alt som skjedde? Da unngår man det jo bare. Jeg ville i alle fall ikke tenkt på løvetannbarn i den gruppa. 

Anonymkode: 44370...763

[Silva Pluvialis]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan man da si at man er et løvetannbarn, altså at man klarer seg godt til tross for alt som skjedde? Da unngår man det jo bare. Jeg ville i alle fall ikke tenkt på løvetannbarn i den gruppa. 

Anonymkode: 44370...763

Hva vil du definere som et løvetannbarn?

 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg klarte meg bra, men da jeg ble 40 så smalt det. Jeg fikk har alltid hatt litt smerter i kroppen, men de økte drastisk, samtidig fikk jeg mange andre somatiske symptomer. Jeg fikk til slutt også diagnosen C-PTSD. Jeg har måttet slutte å jobbe, jeg har lite energi, mye utmattelse. Når jeg ser tilbake så har jeg nok bare skjøvet alt unna, rett og slett for å klare å overleve. Jeg har gått hele livet og brukt masse energi på dette, konstante muskelsmerter, men jeg klarte meg jo bra jeg. Helt til jeg ikke gjorde det. 

Anonymkode: 8e0c1...336