Å være skyld i ting selv?

[AnonymBruker]

Jeg har de siste 5 årene spesielt slitt med psyken, har vært i behandling uten å gå mer inn på det. Jeg (tror) jeg har hatt et vanskelig liv, og har alltid rettet mye raseri mot ytre faktorer. Men de siste 5 årene har dette rettet seg mer og mer innover. Jeg gir meg selv skylden for alt det vonde som har skjedd, og kanskje er det riktig? Jeg har ikke tatt nok ansvar, jeg er for svak og må skjerpe meg, jeg jobber ikke hardt nok osv. Var jeg virkelig så sær at det var uunngåelig at jeg ble mobbet på skolen for eksempel? Jeg klarer ikke ha kontakt med mine kolleger slik som de har seg imellom uten at jeg er sikker på hvorfor. Det må jo være noe med meg. Jeg ønsker ingen vondt men jeg gjør visst folk vondt likevel...
Så jeg retter så mye raseri mot meg selv at jeg knapt fungerer lengre. Spiser ikke, dusjer ikke, kaster opp eller har diare før jeg skal på jobb, gjør ingenting ellers. Har ikke venner. Har ikke hobbyer. Alt er poengløst. Det hjelper jo ikke at jeg ikke gjør noe med det men så minnes jeg så mange fånyttede forsøk og tenker jeg er så evneveik at jeg klarer ikke endre noe uansett. Og ikke burde jeg byrde noen med å måtte være sammen med meg på noen måte. Det gjør jo ikke ting bedre av at jeg tenker sånn, men kommer meg ikke ut av det og så klandrer jeg meg selv for det også. Klandrer meg for situasjonen jeg er i, klandrer meg for at jeg ikke klarer å komme ut av det.

Noen råd?

Anonymkode: 190da...fcd

[AnonymBruker]

Ingen råd, bare en tanke. Skyld og ansvar er ikke det samme. Man kan bare endre seg selv, ikke andre mennesker. Det krever styrke å vise svakhet, men ingen liker en sutrekopp.

Anonymkode: e73af...67f

[GrønnNellik68]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen råd, bare en tanke. Skyld og ansvar er ikke det samme. Man kan bare endre seg selv, ikke andre mennesker. Det krever styrke å vise svakhet, men ingen liker en sutrekopp.

Anonymkode: e73af...67f

Ja fint for deg at du har det så lett her i livet.

 

Jeg forstår deg Ts ... jeg tror mye som skjer er pga ytre faktorer som gjør at man kanskje tar feil valg osv og en ting gjør at ting baller på seg etter mange år hvis en begynner å slite. Man bruker uhorvelig mye tid på å tenke på hvordan komme seg ut av det...noen ganger finner ikke løsninger og det fortsetter å gå nedover. Samme hva en gjør viser det seg å bli feil. Tilslutt kanskje tenker noen at nå må jeg snart ha nådd bunnen så ting kan begynne å snu og gå oppover igjen. Men veien dit er lang, tung og mørk... når man tror man har nådd bunnen så skjer noe uforutsett som gjør at man skjønner at nei er enda lengre ned til bunnen ... den er tung. Man jobber og sliter 24/7 med å snu tankegang og se løsninger og ikke minst se fremover. Før eller senere i denne prosessen begynner man å gi seg selv all skyld og det legger jo enda mer byrde til grunn nei dette er tungt. Hadde man fått noen lyspunkt innimellom der man kan tenke at hurra endelig noe positivt som skjer det gir da inspirasjon til å jobbe videre.  Jeg heier på deg Ts... en må ha troa uansett hvor mørkt det er. Ha masse humor og le mye hjelper også på med å holde hodet oppe. Ellers har man tapt... Du må tenke det vil ordne seg på en eller annen måte ... eneste som er konstruktivt å tenke. 
Bra du får profesjonell hjelp det tror jeg er en stor forskjell. 
stå på trådstarte🌷❤️

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ingen råd, bare en tanke. Skyld og ansvar er ikke det samme. Man kan bare endre seg selv, ikke andre mennesker. Det krever styrke å vise svakhet, men ingen liker en sutrekopp.

Anonymkode: e73af...67f

Men jeg vil ikke vise svakhet. Ikke at jeg har noen å vise svakhet til heller. En stund var min tidligere sjef den eneste jeg kunne tenke på som jeg kunne ringe. Jeg føler skyld og ansvar for så mye, og jeg vet at jeg ikke kan endre andre mennesker, men hvorfor i F**** klarer jeg ikke å endre meg selv?! Og ikke vil jeg være sutrete heller men jeg føler jo jeg blir det om jeg ikke holder alt for meg selv, uavhengig av om jeg HADDE hatt noen å be om hjelp!

 

1 time siden, Bente1234 skrev:

Ja fint for deg at du har det så lett her i livet.

 

Jeg forstår deg Ts ... jeg tror mye som skjer er pga ytre faktorer som gjør at man kanskje tar feil valg osv og en ting gjør at ting baller på seg etter mange år hvis en begynner å slite. Man bruker uhorvelig mye tid på å tenke på hvordan komme seg ut av det...noen ganger finner ikke løsninger og det fortsetter å gå nedover. Samme hva en gjør viser det seg å bli feil. Tilslutt kanskje tenker noen at nå må jeg snart ha nådd bunnen så ting kan begynne å snu og gå oppover igjen. Men veien dit er lang, tung og mørk... når man tror man har nådd bunnen så skjer noe uforutsett som gjør at man skjønner at nei er enda lengre ned til bunnen ... den er tung. Man jobber og sliter 24/7 med å snu tankegang og se løsninger og ikke minst se fremover. Før eller senere i denne prosessen begynner man å gi seg selv all skyld og det legger jo enda mer byrde til grunn nei dette er tungt. Hadde man fått noen lyspunkt innimellom der man kan tenke at hurra endelig noe positivt som skjer det gir da inspirasjon til å jobbe videre.  Jeg heier på deg Ts... en må ha troa uansett hvor mørkt det er. Ha masse humor og le mye hjelper også på med å holde hodet oppe. Ellers har man tapt... Du må tenke det vil ordne seg på en eller annen måte ... eneste som er konstruktivt å tenke. 
Bra du får profesjonell hjelp det tror jeg er en stor forskjell. 
stå på trådstarte🌷❤️

Jeg har fått terapi før, og det hjalp litt på den generelle angstfølelsen, men har fremdeles panikkanfall i hytt og pine. Jeg klarer å stå i jobb, men heller ikke mer. Jeg har ikke et liv, det bare ebber ut dag for dag, og jeg klarer ikke endre noe. Blir rasende på meg selv, hater megselv med alt jeg har...
Men takk for støtten. Jeg føler meg så alene i verden at jeg smått bare blir sittende på gulvet å gråte uansett hva jeg holdte på med. Er jeg virkelig så fæl at ingen vil være venner med meg? Kolleger vil ikke ha mer å gjøre med meg utover det de må på jobb? Jeg vil ikke være fæl...

Anonymkode: 190da...fcd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg vil ikke vise svakhet. Ikke at jeg har noen å vise svakhet til heller. En stund var min tidligere sjef den eneste jeg kunne tenke på som jeg kunne ringe. Jeg føler skyld og ansvar for så mye, og jeg vet at jeg ikke kan endre andre mennesker, men hvorfor i F**** klarer jeg ikke å endre meg selv?! Og ikke vil jeg være sutrete heller men jeg føler jo jeg blir det om jeg ikke holder alt for meg selv, uavhengig av om jeg HADDE hatt noen å be om hjelp!

Anonymkode: 190da...fcd

Jeg synes du er altfor hard mot deg selv. Det er ikke bare ditt ansvar å få en relasjon til å fungere. Ut fra førsteinnlegget ditt antar jeg at du kan ha vært gjennomgående uheldig mht mennesker du har blitt tvunget til å være sammen med og/eller klimaet på skole/abeidsplass har vært veldig negativt. Noen folk er usle drittsekker, men de aller fleste er bare mest interessert i seg selv.

Mitt råd blir derfor at du også fokuserer hovedsakelig på deg selv. Sørger for å spise og dusje, finner deg en hobby du kan dyrke selvstendig. 

Mennesker som er selvdrevne er utrolig tiltrekkende for positive mennesker.

Det er litt Zen, egentlig.

Anonymkode: e73af...67f

[AnonymBruker]

På 7.5.2020 den 12.14, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er altfor hard mot deg selv. Det er ikke bare ditt ansvar å få en relasjon til å fungere. Ut fra førsteinnlegget ditt antar jeg at du kan ha vært gjennomgående uheldig mht mennesker du har blitt tvunget til å være sammen med og/eller klimaet på skole/abeidsplass har vært veldig negativt. Noen folk er usle drittsekker, men de aller fleste er bare mest interessert i seg selv.

Mitt råd blir derfor at du også fokuserer hovedsakelig på deg selv. Sørger for å spise og dusje, finner deg en hobby du kan dyrke selvstendig. 

Mennesker som er selvdrevne er utrolig tiltrekkende for positive mennesker.

Det er litt Zen, egentlig.

Anonymkode: e73af...67f

Takk for støtten. Og jeg vet jeg er i fare for å høres veldig negativ ut, men når jeg liksom møter på de samme problemene gjennom all skolegang, også høyere utdanning og i jobb sånn sosialt sett, så må det jo være meg det er noe galt meg fremfor at det er noe galt med alle disse andre menneskene? Da jeg studerte prøvde jeg å virkelig være sosial i fadderuka, klore meg fast til en gjeng, men det endte bare med at jeg satt alene etter noen uker. Jeg er så dritt lei av å være alene at jeg kan skrike!
Jeg prøvde å lage meg en liste over hva jeg kunne gjøre for å forbedre meg selv eller situasjonen min, men alt kokte ned til at jeg må bytte jobb. Mistrives med selve jobben selv om jeg ikke har noe i mot mine kolleger. Men feiler jo der også, og nå som viruset er på tokt så er det enda verre. 

Jeg skulle ønske jeg var mer selvdreven... Men jeg virker heller å støte fra meg mennesker

Anonymkode: 190da...fcd

[Bygdetrollet86]

Hygiene er i hvertfall viktig når man er blant folk og i jobb. Særlig da når man har oppkast og diare. Ville nok tatt en sykemelding ett par uker og kommet litt på bena igjen 

Cazzy