Voksen "skillsmissebarn"

[AnonymBruker]

Hei. 

Pappa gikk i fra mamma nå nylig, og mamma har slitt veldig med dette i tiden etter. Har forsøkt å være der for henne, men det er hele tiden negativt snakk om pappa, hvor fæl han er som har gjort dette mot henne, at han er en fæl pappa og lignende. Dette selvfølgelig fra hennes ståsted. Fra mitt ståsted er han en god pappa og en god person, selv om han valgte å forlate mamma. 

Dette har blitt veldig vanskelig, jeg klarer ikke å høre på mer negativ snakk om pappa, det er mye som hun sier som ikke er sant engang! Men dersom jeg prøver å si noe annet, så blir hun bare sint på meg.  

Jeg har nå en god stund prøve å sagt ifra at jeg ikke ønsker å høre mer negativ prat om pappa, men dette blir ikke respektert. Jeg prøver å si at jeg vil blir holdt utenfor konflikten deres.. Blir bare beskyldt for å være på pappa sin side "når det er hun som er offeret" , at jeg er i mot henne. 

Hun mener at siden jeg er voksen så skal jeg kunne høre på alt det hun sier, at vi må prate om dette for at hun skal komme seg videre..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, rett og slett.. Hun bare fortsetter drittslengingen, der det virker som hun nesten vil prøve å overbevise meg om at pappa er en dårlig person og pappa. 

Noen andre med erfaring som "voksen skilsmissebarn"  som vil dele litt erfaring og råd? 

Anonymkode: 4be9f...a51

[AnonymBruker]

Syns faren din er en dritt jeg, enig med din mor

Anonymkode: cc993...760

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen andre med erfaring som "voksen skilsmissebarn"  som vil dele litt erfaring og råd? 

Anonymkode: 4be9f...a51

Min far brukte én setning til å fortelle om skilsmissen. Min mor spurte meg om han hadde fortalt det, og jeg sa ja. Det er nøyaktig så mye vi har snakket om skilsmissen på de 10 årene som har gått siden pappa forlot mamma for ei annen dame. Vi prater ikke om så veldig mye personlig, med andre ord. Begge ser tilsynelatende ut til å ha gått videre.

Anonymkode: e5e07...6ad

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat samme opplevelse som deg. Bare at det var mamma som valgte å gå, pappa som var lei seg, men likevel var det mamma som aldri ga seg med å snakke dårlig. Jeg syntes som deg det var vanskelig. Fikk til og med samme begrunnelse som deg om at jeg var voksen og det var sånt voksne snakket om. 

Jeg ga til slutt beskjed om at det måtte stoppe, hvis ikke ønsket jeg ikke at hun kom på besøk. Så skjønte hun alvoret, og det ble ihvertfall mye mindre av det. Så tror det å gi beskjed er det eneste som fungerer. Selv om det ikke skulle vært nødvendig. 

Anonymkode: 8215f...da1

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Syns faren din er en dritt jeg, enig med din mor

Anonymkode: cc993...760

Det må jeg innrømme at jeg synes er godt gjort, når TS ikke skriver et eneste ord om hvorfor. Jeg synes forresten det er dårlig av mor å slenge dritt til sin datter, om hennes far. Det synes jeg foreldre skal holde seg for god for, uansett hva som har skjedd.

Anonymkode: e5e07...6ad

[AnonymBruker]

Hva skjer når du later som du ikke hører da? Og snakker om noe annet?

Anonymkode: 9c4a2...6d3

[AnonymBruker]

Du må nok gjøre slik som en av de her oppe beskriver det, rett og slett kutte kontakten til hun forstår alvoret. Si nei til å komme til henne, hvis hun spør om å få besøk, og forklar hvorfor. Stå på ditt. Si samtidig gjerne at du er glad i henne (hvis du er det), og at du gjerne kommer til henne på besøk når hun kan klare det uten å snakke dritt om din far.

 

Det er den eneste måten folk fra den generasjonen forstår alvor på..

Anonymkode: 6e0e9...1fb

[AnonymBruker]

Jeg var tenåring når de holdt på slik på begge kanter, og jeg måtte til slutt skjelle de ut fordi de ikke hørte på hva jeg sa om at det ikke er greit å snakke ned den andre foran og til oss barna. Etter et par runder med ren kjeft fra meg roet det seg, og gangene de ikke gjorde det forlot jeg situasjonen. I dag hadde jeg nok lagt til noe a la dette før jeg går: "jeg synest ikke noe om måten du prater om den andre. Du skal få ytre at du er lei deg, men ikke snakk ned og sett far opp mot deg. Dere er enda foreldrene mine, og jeg vil ikke høre om dette som handler om dere som et par. Det har du venner til. Gir du deg ikke nå så går jeg."

I dag har de skjønt at så lenge det ikke er relevant for noe vi prater om er det ikke greit å snakke ned den andre, men det tok dessverre tid og sinne. Jeg vet det ikke er ideelt å distansere seg når noen har det vondt, men på en viss måte må en gjøre det der en kan når de ikke gir seg. 

Anonymkode: d013f...368

[AnonymBruker]

Er det noen andre familiemedlemmer du kan alliere deg med? For eksempel besteforeldre eller tanter eller onkler; noen som mor respekterer? Jeg tror hun har færre sperrer når det gjelder å overkjøre protestene dine når det bare er deg til stede. Jeg nevner det fordi jeg hadde et familiemedlem som ikke klarte å styre seg fra å ta opp ubehagelige saker når vi var alene, og det kom aldri noe godt ut av det. Etter et særdeles ubehagelig kafebesøk tok jeg med datteren min på 10 neste gang vi møttes og for en gangs skyld var det hyggelig å være sammen med den voksne.

Anonymkode: 7d286...35e

[smilo]

Jeg var i samme situasjon for snart 20 år siden. Min mor benyttet alle muligheter til å snakke dritt om min far, helt til jeg fikk nok og varslet henne om at hun måtte huske at dette var min far og at jeg ikke ville høre mer dritt om han. Jeg tok samtidig opp at jeg forventet ikke at de skulle være venner eller prate sammen, men å møtes i bursdager til barnebarna,samt oppføre seg som voksne folk forventet jeg. 

Hun furtet en stund, men tok hintet og etterpå ble vår relasjon mye bedre. 

De første årene pratet jeg bevisst ikke om min far i hennes nærvær, men nå er det ok for henne at vi prater om at jeg har truffet ham, og de kan også møtes i bursdager og snakke sammen, heldigvis.