Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Sitter her og lurer på noe; Har flere venniner som nå er gravide. Vi har selv vært prøvere i over 1 år.

Hvordan føler dere som er gravide det, dersom en annen sitter og 'klager' på hvor vanskelig hun har det som ikke får til å bli gravid, når dere selv sitter der med kulen på magen? Er det plagsomt? Irreterende? Skyldfølelse? Medlidenhet?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Nå er ikke jeg gravid, men svarer likevel. Jeg ville blitt ganske så irritert. Det går da ann å glede seg over andre og ikke kokkelure i sin egen selvmedlidenhet?

Gjest Lompa
Skrevet
Sitter her og lurer på noe; Har flere venniner som nå er gravide. Vi har selv vært prøvere i over 1 år.

Hvordan føler dere som er gravide det, dersom en annen sitter og 'klager' på hvor vanskelig hun har det som ikke får til å bli gravid, når dere selv sitter der med kulen på magen? Er det plagsomt? Irreterende? Skyldfølelse? Medlidenhet?

Det kommer vel litt an på "klagingen", om det bare er utlufting av frustrasjon eller om det er skikkelig syting, som faktsik prøver å fremkalle medlidenhet og/ eller nærmest dårlig samvittighet over egen graviditet. Heldigvis har jeg ikke vært norti noen slike. Men jeg har snakket med enkelte som sliter med å få barn,noen som antagelig aldri får egne, og disse har egentlig ikke klaget i den forstand. Det de forteller gjør meg vel egentlig bare enda mer ydmyk over det miraklet jeg selv opplever (selv om enkelte ting ikke føles akkurat så himla mirakuløst...:-) som treg mage og smerter)

og etterlater meg med et inderlig ønske om å kunne hjelpe andre til å få barn. Det er visstnok ikke lov å donere egg i Norge, ellers skulle jeg ha gjort det. Å være surrogatmor vet jeg ikke om jeg hadde klart, enda den umiddelbare tanken er at man gjerne skulle gjort det. Å bære frem et barn for noen som ikke kan bære frem og føde selv...Det må jo være helt herlig å kunne gjøre det for noen? MEN ville man egentlig klart å gi fra seg barnet etterpå? DET tør jeg ikke si om jeg hadde klart.Men å la andre bruke mine egg, hvorfor ikke?Selv om det å bruke egg/sæd fra andre er uaktuelt for noen. Hvilket jeg også kan forstå, egentlig....

Men sånn generelt, føler jeg hovedsakelig to ting, nei tre, når jeg snakker med noen som sliter eller ikke kna få barn selv; dyp sympati, ønske om å hjelpe dersom muligheten er der, og en dyp respekt,takknemlighet og ydmykhet over hvor heldig jeg selv er. For det er bare flaks å bli gravid og få barn. Det er slett ingen selvfølgelighet eller noen menneskerett å få barn. For et barn er det derimot en rett å få noenlunde gode foreldre. Synes jeg.Og dersom noen kan gi et barn den retten ved å adoptere, så ære være dem for det.

Skrevet

Når det gjelder meg så sitter jeg ikke og syter. Vi snakker om diverse metoder, og om når jeg skal til legen igjen, eggløsning og sånn.

Jeg er selvfølgelig svært glad på mine venners vegne som er gravide. Men det kan faktisk bli litt sårt til tider også. Magen deres vokser, og der sitter jeg.. Må alltid ta meg godt sammen før vi skal på besøk, overbevise meg selv om at jeg er glad på deres vegne.

Er redd de tror jeg ikke er intressert i babyen, selv om jeg er det. Det er bare ikke så lett å legge hånden på en annens babymage og kjenne det sparke, når en så inderlig skulle ønske det var meg..

Gjest Lompa
Skrevet
Når det gjelder meg så sitter jeg ikke og syter. Vi snakker om diverse metoder, og om når jeg skal til legen igjen, eggløsning og sånn.

Jeg er selvfølgelig svært glad på mine venners vegne som er gravide. Men det kan faktisk bli litt sårt til tider også. Magen deres vokser, og der sitter jeg.. Må alltid ta meg godt sammen før vi skal på besøk, overbevise meg selv om at jeg er glad på deres vegne.  

Er redd de tror jeg ikke er intressert i babyen, selv om jeg er det. Det er bare ikke så lett å legge hånden på en annens babymage og kjenne det sparke, når en så inderlig skulle ønske det var meg..

:trøste: :klem:

Er det virkelig gode venninner forstår de, hvis de vet altså, at det ikke alltid er like lett for deg å se andres voksende mager. Tror ikke det kreves så aaaltfor mye innlevelsesevne å forstå det.

Har en kusine som gjerne vil ha barn,men som både må gå ned en del i vekt og få orden på blodsukkeret sitt før de kan begynne prøving for alvor. Var litt rart da å fortelle henne at jeg var gravid, og har nok merket at det har vært litt blanda følelser hos henen til tider. Hun er glad for min skyld, men også litt misunnelig, og noe annet ville vel være rart.

Nei du, hold deg helelr litt tilbake når du trenger det, og sats på at de fleste av venninnene dine forstår hvorfor.

Særlig hvis de vet at du har prøvd en stund.

Skrevet

Jeg synes altid det er trist, når par prøver og prøver og ingen ting sker, og så plopper jeg ud 6 stk som om det var det nemmeste i verden, har venne par som er ufrivillige barnløse og jeg ville så immerlig ønske hun ville blive mor, da hun ville og hendes mand ville være de perfekte forældre.

Skrevet

Jeg synes det er kjipt. Har selv en venninne som sliter. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg selv er så glad og vet at det er tøft for henne at jeg ble gravid med en gang jeg var klar for det.

Skrevet

Jeg tror jeg ville ha hatt stor forståelse for at du kanskje synes det er tungt. Vi prøvde i et halvt år før jeg ble gravid, og jeg bekymret meg veldig for om det skulle gå i det hele tatt. I løpet av den tiden ble en venninne og søsteren min gravid. Begge gangene fikk jeg en utrolig psykisk knekk. Vi hadde jo ikke sagt noe om at vi prøvde, så jeg måtte jo bare bite tennene sammen og være glad på deres vegne, men det er ikke så lett.

Folk er ofte lite sensitive når de snakker om det å bli gravide. For veldig mange går det jo helt med en gang, og de fremstiller det som det enkleste i verden. Mange av de som prøver, sier jo ikke det til alle, så da vet de ikke at det er sårende å høre.

Jeg merker at jeg omtrent advarer alle de som planlegger akkurat når de skal bli gravide, for jeg erfarte så veldig klart selv at det ikke skjer akkurat når det passer deg.

Lykke til, jeg håper det ordner seg for dere!

Gjest Cinzia, ikke innlogget
Skrevet

Hei. Jeg er en av de som sliter med å bli gravid. Har hatt et mislykket IVF-forsøk og til tider dreier livet mitt seg veldig om denne prøvingen -ikke fordi vi ikke klarer å gjøre andre ting, men fordi man stadig blir påminnet sin egen situasjon når man må planlegge kinobesøk ut fra sprøytetider og avlyse ferier pga sykehusbesøk...men sånn er livet! Jeg vil bare si til dere som er gravide og som har venner som sliter: Jeg synes ikke dere skal gå rundt med dårlig samvittighet for at dere er gravide eller fordi dere snakker om det. Tror nok de fleste har forståelse for at det er en viktig og stor ting for dere -naturlig nok! Mitt tips er imidlertid at like mye som de som sliter skal kunne glede seg med dere og høre på når dere forteller, så må dere prøve å finne tid til å lytte til dem og ta deres sorg på alvor!

Noen dager som ufrivillig barnløs er helt greie og det er ikke noe problem å være sammen med andre gravide. Andre dager er helt pyton, og man ønsker bare å mure seg inne. Hvis dere har dette litt i bakhodet og klarer å være litt "sensitive" i forhold til hvordan den andre har det, er det veldig fint (er jo ikke alltid så lett å se, men kanskje man kan spørre...?). Jeg setter også veldig stor pris på om folk ikke kommer med kommentarer som "det er bare å slappe av, så ordner det seg skal du se". Det er IKKe lett å slappe av, og tette eggledere, dårlig sædkvalitet eller mange andre medisinske grunner til ufrivillig barnløshet går ikke over av seg selv om man slapper av aldri så mye!! Et siste tips: Ikke spør folk om de "ikke har tenkt å få barn snart?". Dette spørsmålet er grunnen til at jeg gruer meg lang tid i forveien til div. sosiale sammenkomster hvor jeg vet at spørsmålet dukker opp! Det er nok lett å komme med denne og lignende kommentarer dersom man selv har blitt gravid uten å prøve, men det er ikke lett å få spm. når man er langtidsprøver!!!!!! Dette var bare noen tanker rundt temaet, selv om jeg ikke tror det var dette trådstarter egentlig spurte om :oops: (ble bare litt revet med her). Må understreke at dette bare var mine meninger, og det er slettes ikke sikkert alle er enige med meg!

Skrevet

Jeg synes det er litt vondt, overfor venninner som av ulike grunner sannsynligvis ikke kan få barn. Prøver å tone ned babyprat og yr glede, men det lar seg jo ikke gjøre 100% for det er jo en del av hverdagen min, noe som påvirker alle mine planer fremover. Nå klager ikke venninnene mine, men om de hadde gjort det, ville jeg bare latt dem holdt på, og håpet at det hadde lettet dem litt. Jeg har nok av utløp for mammagleden min, om en venninne sliter og vil snakke om det, så er det viktigst der og da.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...