Turte du å fortelle ting til foreldrene dine?

[AnonymBruker]

Da du var liten, turte du å fortelle alle tankene dine til foreldrene dine? Jeg følte jeg kunne fortelle alt til mamma, men fortalte ikke alt til pappa. Mamma var mer forståelsesfull. 

Jeg har ikke barn selv ennå, men tørr dine barn å fortelle alt til deg, eller dere begge?

Anonymkode: 40078...312

[AnonymBruker]

Pappa kunne jeg ikke fortelle så mye til. Jeg kunne fortelle mye til mamma, men ikke om vonde ting, for hun ble så lei seg. Fortalte f.eks. aldri at jeg ble mobbet på skolen i flere år, for jeg visste at hun hadde blitt helt hysterisk.

Jeg tror mitt barn forteller meg det meste, men merker at han pynter litt på sannheten når han vet han har gjort noe galt. Han har også et par ganger bedt meg om å ikke si det til faren.

Anonymkode: c093d...7f3

[AnonymBruker]

Nå er jeg snart tretti og tør slettes ikke fortelle alt til mamma. Hun klikker 😅 jeg føler meg ikke komfortabel med å fortelle om følelser og sånt, men forteller de verste tingene til pappa fordi han forholder seg rolig og rasjonell bestandig. 

Det var pappa jeg ringte da jeg hadde vært på fest og våkna midt på natta i en annen by og han kom for å hente meg. Det fikk konsekvenser ja, men han klikka ihvertfall ikke. Veldig lang og stille kjøretur hjem da. 

Anonymkode: 7fd22...e08

[AnonymBruker]

Nei, jeg kunne ikke fortelle mamma alle tankene fordi hun enten begynte å gråte veldig eller så gikk hun videre med ting uten min tillatelse... noe var helt greit at hun gikk videre med selvfølgelig men langt i fra alt! Sånn er hun fremdeles den dag i dag dessverre...

Anonymkode: 854e0...b69

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men nei jeg kunne ikke og kan ikke fortelle alt til mine foreldre. Fortalte mye til min mor før, men da gikk hun gjerne videre med det eller fikk det til å handle om noe helt annet.

I tillegg så tar de ofte ikke det jeg forteller seriøst. Fortalte at jeg ble mobbet, men da latterliggjorde de meg omtrent og fikk det til å virke som jeg var tåpelig. Det er slik det ofte er. De skal fortelle meg hvordan det egentlig er selv om de har grunnlag for å påstå at det er slik.

Så derfor forteller jeg ikke annet enn overfladiske ting. Så tror at det er viktig å ta barna på alvor, lytte til dem og være interessert. Nå mener jeg ikke at man skal jatte med, men tenker at det er viktig å ta det seriøst.

Jeg føler at jeg ikke kan stole på mine foreldre. Hvis jeg forteller noe så virker det som de automatisk går til konklusjonen om at det ikke kan være sant. Noe jeg synes er rart siden jeg aldri har hatt for vane for å lyve eller fortelle fantastiske historier, men allikevel har jeg tidligere blitt beskyldt for å lyve.

Anonymkode: 285d7...ec2

[AnonymBruker]

Har aldri fortalt foreldrene mine noe som helst, de var ikke av den imøtekommende eller forståelsesfulle typen.. 😣

Mine barn forteller meg det meste ❤️

Anonymkode: 5297e...985

[AnonymBruker]

Nei, nesten ingenting, og jeg kan fortsatt ikke det i dag som voksen. Har erfart noen ganger at de klikker og det bare blir kjefting, selv for de minste ting. Så bedre å holde ting for seg selv. Litt sårt og at jeg ikke kan snakke med dem når jeg foreksempel har problemer med noe. Jeg har ikke så mange andre å snakke med heller.

Anonymkode: ce090...be0

[AnonymBruker]

Nei, men har kunne begynne å åpne mer opp for faren min. Moren min stoler jeg ikke på, hun sladrer videre til søsken.

Anonymkode: 9df33...5bc

[AnonymBruker]

Lærte fort å ikke fortelle. Alt jeg sa ble latterliggjort eller bagatellisert. Eller det ble vridd rundt slik at det ble min skyld.

Anonymkode: 8df2a...f21

[AnonymBruker]

Å ja! Jeg er vokst opp kun med pappa, og jeg har fortalt så å si alt til han. Vi har alltid hatt et åpent forhold. Han har kommet med råd og vært en god støtte. 

Anonymkode: 18b5e...dd0

[AnonymBruker]

Ja jeg har alltid kunnet prate med foreldrene mine om det jeg måtte ønske. Håper barna mine har det på samme måte, jeg legger i hvert fall opp til det

Anonymkode: 466d1...90d

[AnonymBruker]

Kan hende jeg kunne gjort fra deres side, men var ikke naturlig for meg.

Har derimot veldig åpen forhold til datteren min på 17. Hun prater om  ALT, og slettes ikke alt jeg føler jeg kan svare så godt på, men vi finner ut av det  

Anonymkode: 8b67b...615

[Rayo]

Nei, forteller dem bare overfladiske ting. 

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke fortelle ting til mor, hun gir meg aldri den responsen jeg ønsker. Er jeg syk, er hun sykere, er jeg trøtt, er hun trøttere osv.  Jeg orker ikke den type konkurranse. Er jeg syk, kan hun spørre hvordan det går. Er jeg trøtt, kan hun tilby barnepass noen timer. Men det skjer jo aldri  

Anonymkode: 1e760...763

[AnonymBruker]

Kan snakke om det meste med mine foreldre, mest mamma da. 

Men ting som er vondt for meg, lar jeg ofte være å fortelle. Isåfall pynter jeg veldig på det. For etter jeg ble mor selv så blir jeg helt knust av tanken på at mitt barn skal ha det vondt. Og vet mamma har det likt. Som sikkert alle mødre føler. 

Det som kan føre til at moren min blir trist eller bekymret holder jeg som regel for meg selv 🙈

Anonymkode: 36904...4b3

[AnonymBruker]

Nei, fortalte dem ingenting, og forteller svært lite den dag i dag. De ble sinte for alt, prøvde ikke å forstå noen ting, og fikk ikke trøst.. Slik er det enda

Anonymkode: 5d8f9...4ef

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lærte fort å ikke fortelle. Alt jeg sa ble latterliggjort eller bagatellisert. Eller det ble vridd rundt slik at det ble min skyld.

Anonymkode: 8df2a...f21

Samme her

Anonymkode: 5d8f9...4ef

[AnonymBruker]

Nei. Har ikke hatt et åpent forhold. Mamma kjeftet alltid hvis jeg gjorde noe jeg ikke skulle. Pappa var greiere, han kunne le av meg og komme med en moralpreken, og da var vi ferdig med den saken. Mamma kunne gnelle lenge om ting. 

Aldri fortalt dem om kjærester. Når mamma fant ut om han ene, var han selvfølgelig ikke bra nok. Eller da jeg fikk mensen, turte ikke fortelle. Men mamma så jo trusen min, og hun fortalte det til pappa. Noe som var fryktelig flaut den gangen.

Etter jeg fikk meg samboer og barn selv, har forholdet til mamma blitt bedre, men jeg har lovd meg selv at mine barn skal aldri være redd for å fortelle meg ting. 

Anonymkode: 7921c...904

[AnonymBruker]

Fortalte alt til pappa og storesøsteren min. Skånet mamma for mye for jeg var redd for å lage bekymringer til henne. Hun slet med depresjoner. Men hun er en god mor og bestemor ❤️ 
Hadde naturlig sterkere tilknytning til min far. 
 

Har barn selv, men de er små enda. Men kommer til å lære de at de kan fortelle alt til meg og stole på meg 100%. 

Anonymkode: dd21e...fb9

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri vært veldig åpen med familien, hverken mor eller stefar.

Med mamma blir det enten møtt med korrigering/sinne, fortvilelse eller en form for formaning. Moren min er en god kvinne som bryr seg mye om oss, men hun har aldri vært en veldig romslig person. Selv den dag i dag (nå er jeg 30) er jeg selektiv med hva jeg sier til henne, for jeg vet stort sett reaksjonen. Det er en agenda med alt hun sier, så hvis jeg bare vil lufte tankene eller møte forståelse, snakker jeg heller med venninner.

Anonymkode: eae42...ec9