Sosial angst blitt et motebegrep?

[AnonymBruker]

Føler så mange folk bare kaster rundt seg at de har sosial angst. Kjenner det faktisk irriterer meg litt. Jeg har vært veldig sjenert deler av livet mitt, følt meg uønsket i vennegjenger og overtenkt mye ting i sosiale settinger (sånn tenkt gjennom hva jeg skal si i hodet mitt før jeg sier det). Dette har jeg blitt mye flinkere til og sliter ikke så mye med lengre, men jeg merker fortsatt at jeg ofte setter andre mennesker over meg og føler de er "kulere" enn meg, jeg kan være ganske ukomfortabel i situasjoner der det er folk jeg ikke kjenner så godt, og jeg må ofte pushe meg selv litt for å faktisk få vært sosial og ikke bare være inne med meg selv hele tiden.

Likevel ville det aldri falt meg inn å si at jeg har sosial angst. Sjenert og introvert, ja, men ikke sosial angst, det føler jeg hadde blitt respektløst å si overfor de som faktisk har det. 

Derfor jeg irriterer meg så til de grader når folk som er mye mer utadvendte, sosiale og pratsomme enn meg påstår at de har sosial angst! Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som foregår i hodet deres, men vi har alle våre problemer og utfordringer uten at vi selvdiagnoserer oss med alle verdens psykiske lidelser for det? 

 

Anonymkode: c5a4d...5d5

[AnonymBruker]

Jeg føler meg truffet...! Jeg bruker selv uttrykket "sosial angst" om hvordan jeg hadde det fra ungdomstiden og fram til for ca ti år siden. Men det er ikke helt dekkende, jeg bruker det som en kortform, en omtrentlighet; helt fritt ville jeg heller beskrive det som at jeg var "sosialt mistilpasset", uønsket og ikke visste hva jeg skulle si. Da jeg startet i psykologbehandling, fikk jeg hjelp til å finne ord for å beskrive situasjonen, og noe jeg kom opp med ganske tidlig, var at "jeg er ikke redd for mennesker, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dem". Så "behandlingen" for meg gikk derfor mye ut på å lære meg hvorfor folk samhandler, og finne mine egne måter å delta på og finne en plass som passet for meg.

Anonymkode: ceff9...84b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Derfor jeg irriterer meg så til de grader når folk som er mye mer utadvendte, sosiale og pratsomme enn meg påstår at de har sosial angst!

Klarer du å tenke litt lenger?

Anonymkode: 72ee2...712

[AnonymBruker]

Nei sosial angst har ikke blitt et motebegrep. Det har blitt mer åpenhet om psykisk helse heldigvis og med det har det også kommet noen som dessverre tror og mener at de kan se hele sykdomshistorikken ut ifra andre mennesker. Jeg har selv sosial angst men står i en jobb med utrolig mange mennesker, er servisevennlig, gla og fornøyd på utsiden men hvordan jeg har det Inn i meg er det ingen som verken ser eller vet. At jeg nettopp har spydd på ansatttoalett, eller andre ting som følger med angsten som å bli seg mange timer før jeg skal på jobb å treffe andre etc  er det heller ingen som kan se på meg. Så kanskje du burde trekke til deg fordommene og se litt lengre utover enn du egen nese.

Men slike som du pleier å irritere seg over så mye her i verden, men jeg fatter virkelig ikke hvorfor.

 

Anonymkode: 61364...d66

[AnonymBruker]

Sosial angst er det man før kalte sjenert. 

Det å være sjenert kunne være søtt. Men når noen sier at de har en psykisk sykdom som heter sosial angst, da tenker jeg med en gang at de er skrullete. 

Så jeg ville nok heller presentert meg som sjenert, og ikke gal. 

Anonymkode: 9ba55...dd8

[Antiviruset]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler så mange folk bare kaster rundt seg at de har sosial angst. Kjenner det faktisk irriterer meg litt. Jeg har vært veldig sjenert deler av livet mitt, følt meg uønsket i vennegjenger og overtenkt mye ting i sosiale settinger (sånn tenkt gjennom hva jeg skal si i hodet mitt før jeg sier det). Dette har jeg blitt mye flinkere til og sliter ikke så mye med lengre, men jeg merker fortsatt at jeg ofte setter andre mennesker over meg og føler de er "kulere" enn meg, jeg kan være ganske ukomfortabel i situasjoner der det er folk jeg ikke kjenner så godt, og jeg må ofte pushe meg selv litt for å faktisk få vært sosial og ikke bare være inne med meg selv hele tiden.

Likevel ville det aldri falt meg inn å si at jeg har sosial angst. Sjenert og introvert, ja, men ikke sosial angst, det føler jeg hadde blitt respektløst å si overfor de som faktisk har det. 

Derfor jeg irriterer meg så til de grader når folk som er mye mer utadvendte, sosiale og pratsomme enn meg påstår at de har sosial angst! Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som foregår i hodet deres, men vi har alle våre problemer og utfordringer uten at vi selvdiagnoserer oss med alle verdens psykiske lidelser for det? 

 

Anonymkode: c5a4d...5d5

Det er veldig få som i sosiale lag liker å fremheve seg selv, og offentlig ta styringen og lede et møte. Jeg var jo der selv for mange år siden, det hele handler om trening og lære seg å mestre det. Det har jeg gjort og nå gjør jeg det som den største selvfølgelighet nesten uansett. Selv i sosiale lag der jeg ikke kjenner noen, så klarer jeg å føre samtaler og være sosialt hyggelig. Men det kommer ikke av seg selv. Som alt annet i livet er det bare snakk om trening. Nå er jeg så dreven på akkurat dette at i møter i jobbsammenheng kan jeg ta diskusjoner og om nødvendig konfrontasjoner på en saklig måte uten å føle noe stort ubehag. Gode forberedelser hjelper også veldig godt på.

[AnonymBruker]

Har faktisk tenkt på akkurat det samme. Tror også psykologene slenger ut sosial angst diagnose til nesten alle de har innom, nesten alle jo sosial angst diagnose. Når jeg ser folk som åpenbart er sosiale, som flyr rundt på arrangementer, drar på besøk til store vennegjenger, som holder foredrag osv da har du IKKE sosial angst!

Jeg er selv oppvokst med sosial angst, og skal jeg fortelle dere hvordan sosial angst virkelig er? På barneskole og ungdomskolen turte jeg ALDRI å rekke opp hånda, og ble jeg spurt om noe likevel så turte jeg såvidt å si noe jeg bare snakket i enstavelsesord. Jeg hadde kun 1 venn fordi jeg aldri turte å ta kontakt med noen andre. Jeg begynte å gråte når jeg ble tvunget til muntlige presentasjoner på barneskolen. På ungdomsskolen måtte jeg ha fritak fra det muntlige. Til og med idag, i voksen alder så har jeg nesten ikke kontakt med noen. Alle bursdager og selskaper har jeg sluttet å feire, feirer ikke min egen bursdag en gang fordi jeg har så sterk sosial angst.

Anonymkode: 2f5ad...b6d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Sosial angst er det man før kalte sjenert. 

Det å være sjenert kunne være søtt. Men når noen sier at de har en psykisk sykdom som heter sosial angst, da tenker jeg med en gang at de er skrullete. 

Så jeg ville nok heller presentert meg som sjenert, og ikke gal. 

Anonymkode: 9ba55...dd8

Og god bedring til deg.

Synes ikke at "sosial angst" har blitt noe motebegrep, men det kan vel tenkes at noen bruker det flåsete i stedet for å si rett ut at de bare har en dårlig dag, eller at det er noe de ikke liker.

Anonymkode: ab080...2bc

[Silva Pluvialis]

Sosial angst er ikke et motebegrep. Det er en alvorlig sykdom for de som er rammet hardt av det. 

At noen selvdiagnostiserer seg er én ting, og det er jo selvsagt ikke ok. Generelt har folk begynt å misbruke begreper som angst, depresjon og mobbing hvor disse ordene blir brukt i tilfeller de ikke passer inn i. Og i noen tilfeller skyldes det nok språkendring (at det har blitt en del av dagligtalen, noe som er dumt) eller at folk rett og slett ikke vet hva disse begrepene innebærer.

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest Alkoholist]

Det har ikke blitt et motebegrep, det bare snakkes om nå, i motsetning til før. Og bra er det, så behøver man ikke å skamme seg over det. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler så mange folk bare kaster rundt seg at de har sosial angst. Kjenner det faktisk irriterer meg litt. Jeg har vært veldig sjenert deler av livet mitt, følt meg uønsket i vennegjenger og overtenkt mye ting i sosiale settinger (sånn tenkt gjennom hva jeg skal si i hodet mitt før jeg sier det). Dette har jeg blitt mye flinkere til og sliter ikke så mye med lengre, men jeg merker fortsatt at jeg ofte setter andre mennesker over meg og føler de er "kulere" enn meg, jeg kan være ganske ukomfortabel i situasjoner der det er folk jeg ikke kjenner så godt, og jeg må ofte pushe meg selv litt for å faktisk få vært sosial og ikke bare være inne med meg selv hele tiden.

Likevel ville det aldri falt meg inn å si at jeg har sosial angst. Sjenert og introvert, ja, men ikke sosial angst, det føler jeg hadde blitt respektløst å si overfor de som faktisk har det. 

Derfor jeg irriterer meg så til de grader når folk som er mye mer utadvendte, sosiale og pratsomme enn meg påstår at de har sosial angst! Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som foregår i hodet deres, men vi har alle våre problemer og utfordringer uten at vi selvdiagnoserer oss med alle verdens psykiske lidelser for det? 

 

Anonymkode: c5a4d...5d5

Jeg tenkte det samme som deg da jeg så en blogger som klaget så fælt over sosial angst, men reiser rundt i verden med venner, treffer nye folk, kjører bil i utlandet osv.

Når man sitter hjemme og ikke tør å legge ut noe på sosiale medier fordi man får så angst etterpå, når man ikke tør å ta kontakt med fremmede, ikke greier å skape relasjoner fordi angsten gjør det så vondt å være sammen med folk som ikke enda er de nærmeste. Når man ikke orker å reise fordi det er så mye stress på flyplasser og reisen er så uforutsigbar. Når livet begrenser seg så mye av angst, da blir det som en fornærmelse at noen smykker seg med psykisk sykdom for å virke mer interessant. 

Anonymkode: dbc04...73a

[Gjest tullingfranord]

Psykiske helseplager blant ungdom har hatt en markant økning de siste årene og mange sliter på skolen siden det å jobbe hardt for karakteren har blitt erstattet med press til å få femmere og seksere i alt.

Sosial angst er bare en av helseplagene ungdommen sliter idag der er plenty med andre.

Seksuell trakkasering er også økende mest hos jentene men selv gutta opplever det, kombiner det med kroppspresset, spiseforstyrrelser så er det jaggu ikke rart at ungdommen har det tøft mange steder.

Jeg skrev dette i en annen tråd men når i helvete ble det Normalt for 14-15 åringer å telle kalorier og bli besatt av sommerkroppen.

Det å være sunn og ha fysisk aktivitet har blitt vridd til noe svært skummelt og hvis det ikke blir mer forebygging kommer vi til å se mer av dette.

Jeg er bare glad jeg slapp sosiale medier på skolen når jeg gikk ut av videregående (2005)




Artikkelen er fra 2017 men dette kan forklare en del.

https://forskning.no/psykiske-lidelser-barn-og-ungdom-oslomet/psykiske-helseplager-fortsetter-a-oke-blant-ungdom/328960

Endret 2. mai 2020 av tullingfranord

[AnonymBruker]

1 time siden, Alkoholist skrev:

Det har ikke blitt et motebegrep, det bare snakkes om nå, i motsetning til før. Og bra er det, så behøver man ikke å skamme seg over det. 

Jo det har det på lik linje som angst,depresjon,ocd med mer.

Å grue seg til en prøve er ikke å ha angst

Å stryke på en prøve kvalifiserer ikke til å bli deprimert

Å like å ha orden rundt seg er ikke ocd

Anonymkode: c6b5f...c26

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 2.5.2020 den 21.38):

Jo det har det på lik linje som angst,depresjon,ocd med mer.

Å grue seg til en prøve er ikke å ha angst

Å stryke på en prøve kvalifiserer ikke til å bli deprimert

Å like å ha orden rundt seg er ikke ocd

Anonymkode: c6b5f...c26

Jeg tror ikke folk helt vet hva angst, depresjon og OCD er. Helt enig med deg i at det å grue seg til prøver ikke er angst. 

 

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Gorilla skrev:

Jeg tror ikke folk helt vet hva angst, depresjon og OCD er. 

Jeg har en alvorlig, og sjelden, diagnostisert angstlidelse, og unngår angsten 100 %. Angst for å bli sett naken. Med denne diagnosen kan jeg ikke ha sex, ikke få barn, ikke føde eller amme. Jeg kan risikere å dø av sykdommer fordi jeg ikke tørr kle av meg foran legen. Jeg har aldri tatt GU. Det er vanskelig og dusje og gå på do, og det er flere toalett jeg ikke klarer å bruke. Har hatt episoder hvor jeg har holdt meg til jeg har fått smerter, og uhell fordi jeg ikke har turt å gå på do i skogen  f.eks. Vi tror det er seksuelt misbruk som er årsaken.

De fleste liker ikke å kle av seg foran folk, men det er langt mellom det og ha fullstendig angst og sperre. Helt enig med deg i at det å grue seg til prøver ikke er angst. 

 

Dette er veldig trist å lese. En stor klem og lykke til, alt har en løsning!
Nå tror du at du kan ikke få barn, men tiden kan overraske oss.
 

Anonymkode: 89c48...49a

[Gjest Alkoholist]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å grue seg til en prøve er ikke å ha angst

Å stryke på en prøve kvalifiserer ikke til å bli deprimert

Å like å ha orden rundt seg er ikke ocd

Anonymkode: c6b5f...c26

Det er jeg da veldig klar over. 

[AnonymBruker]

Det er så mange feil i innlegget ditt, ts!

Anonymkode: c4e1d...a19

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan utadvendte mennesker ha sosial angst. Det er ikke sånn at vi med sosial angst ikke kan ha personlighetstrekk som utadvendthet. Ingen med sosial angst er like, og symptomene varierer, også i styrke.

Anonymkode: bbe64...fc2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan utadvendte mennesker ha sosial angst. Det er ikke sånn at vi med sosial angst ikke kan ha personlighetstrekk som utadvendthet. Ingen med sosial angst er like, og symptomene varierer, også i styrke.

Anonymkode: bbe64...fc2

Sosial angst handler jo om at man har angst i dagligdagse situasjoner der en møter andre mennesker så det vil jo være litt rart at en som er veldig utadvendt skal ha sosial angst. Definisjonen på å være utadvendt er jo at man liker å være sosial og ikke er sjenert, dvs rake motsetningen til sosial angst.

Det du kanskje tenker på er panikkangst eller generalisert angst. Det er mange som blander disse diagnosene med sosial angst.

Anonymkode: 2f5ad...b6d

[AnonymBruker]

Ingen kan si om den og den har angst. For angst kommer i varierende alvorlighetsgrad, det kan hemme deg litt i hverdagen eller det kan hemme deg mye. Jeg er enig i at mange bruker ordene angst, depresjon å traumatisk feil, antageligvis fordi de ikke har satt seg inn i hva de betyr. Jeg har slitt med angst, både sosial,panikk og generalisert (diagnostisert av nevropsykolog) i over 15 år,men med varierende alvorlighetsgrad. Selv da jeg var på mitt sykeste var det veldig få som skjønte/viste at det var slik. Fordi jeg ikke snakket om det, det er først nå, når angsten ikke er altoppslukende hver eneste dag lenger at jeg kan si at jeg har angst,og nå er det mange som sier at de aldri hadde trodd det om meg. Fordi jeg slo på autopiloten ute blandt folk, jeg kunne snakke med folk i en time og når jeg ble alene kunne jeg ikke huske hva vi hadde snakket om en gang. Da kunne jeg ligge i en ball på badgulvet i 2 timer etterpå hvor panikkanfallet tok overhånd.

Så ja, noen bruker ordene feil. - men noen som fremstår som friske personer, kan faktisk være ganske dårlig...

Anonymkode: 149db...967