Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Deprimert, usikker på meg selv, miserabel i jobben. Kjøpte rekkehus med mannen min, som er verdens beste kjæreste. Tok opp fag, kom inn på ønsket studie. Livskvaliteten steg litt, men er fortsatt plaget av sykdommen. Blir 30 i år. 

Anonymkode: 0f82d...111

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

20: flyttet til annen by, begynte på siving-studie. fikk mange venner, første gang på noen år jeg klarte å opprettholde relasjoner. ødela kneet og opererte det. begynte på dps.

21: flytta inn med kjæresten. fortsatt student. fortsatt på dps. blir dårligere og dårligere. begynner å stå på ski. dropper ut av studiet, bestemmer meg for å flytte til utlandet.

22: vi får se

 

Anonymkode: 2ead3...964

AnonymBruker
Skrevet
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

20: flyttet til annen by, begynte på siving-studie. fikk mange venner, første gang på noen år jeg klarte å opprettholde relasjoner. ødela kneet og opererte det. begynte på dps.

21: flytta inn med kjæresten. fortsatt student. fortsatt på dps. blir dårligere og dårligere. begynner å stå på ski. dropper ut av studiet, bestemmer meg for å flytte til utlandet.

22: vi får se

 

Anonymkode: 2ead3...964

og jo: 21: begynner også å jobbe ved siden av studiet. får "relevant" jobb ved ntnu og føler meg opp i skyene fordi jeg aldri trodde det kom til å skje så tidlig, og jeg ønsket å få en fot inn i forskermiljøet. endte dessverre opp med å ikke få så mye ut av det pga den nedgående psykiske helsa mi. får også en annen jobb ved siden av studiet. 

Anonymkode: 2ead3...964

AnonymBruker
Skrevet

20-30.

20 år: Ble mamma for første gang. Hadde da vært i et 4 årig destruktivt forhold. 

21: Fullførte fagbrev og slo opp med barnefar. Beste avgjørelse i mitt liv.. 

22: Livet som alenemor, flytter et år hjem til mine foreldre. 

23: Traff han som skulle bli min neste kjæreste og samboer. Jobbet vikariater. 

24: Ble gravid uplanlagt, jobbet mye. 

25: Fikk unge nummer 2. 

26: Fikk fast jobb etter mammaperm. 

27: Barnets far vil ikke mere, og flytter ut. Vi rakk aldri bli så godt kjent før graviditeten kom. Gikk inn i en depresjon, følte jeg hadde sviktet barna mine selvom jeg foreslo parterapi. Jeg hadde nylig da startet et treårig studie😊

28-29: Levde singelliv, koste meg på studier, jobber fulltid ved siden av. 

Idag er jeg 31 år, har byttet jobb og har ny kjæreste! Og jeg har utdanning såklart. Hadde håpet jeg skulle bli gift innen 30, men slik ble det ikke. 10 år har flydd avgårde. 

Anonymkode: cf48e...e2f

AnonymBruker
Skrevet

Jeg også. Ekstremt drita.

Anonymkode: 47c88...991

AnonymBruker
Skrevet

TLDR versjon: 19-29 ingenting skjer. Når jeg blir 29 begynner jeg å leve. Egentlig en hyllest til den norske samfunnsmodellen.

19 - 29 ingen klar mening eller retning med livet. Ingen fast jobb. De jobber jeg hadde var noe som folk flest ville takket nei til mens de raskt gikk til utgangsdøra. Jeg husker at gikk rundt og så etter sjanser for å tjene raske penger - da snakker vi kontinuerlig 24/7 modus.

Omgikk meg med folk som er ikke produktive og nihilistiske. MYE dataspilling. Ved 30 års alderen hadde jeg fullført endelig bachelor og bodde hos mor og far. Faste forhold - absolutt ikke. Ble ekstremt handikapet sosialt (det ser jeg i etterkant) på grunn av at mitt sosiale nettverk var navere og sosiale tapere.

Skal ikke si at all som gikk galt det tiåret skyldtes kun meg og mine handlinger, men vi kan godt si at 80% var selvforskyldt. De ti årene gikk i en fei.... Jeg oppnådde ingenting og skapte ingenting. Jeg reiste ingen steder. Men jeg holdt meg unna både alkohol og narkotika - det viste seg å være til stor fordel senere i livet.

Fikk første faste jobb i et firma hvor de var helt desperate etter folk og valgte å satse på en uflidd 29 åring som hadde på seg klær som var "godt brukt". To dager før det intervjuet slapp jeg ut av glattcella hvor politiet valgte å ha meg etter en misforståelse så under hele intervjuet tenkte jeg på at jeg ikke fikk tak i kompisene mine som var involvert i ovennevnte episode. Så da kan dere tenke dere hvor flink jeg var til å snakke for meg og hvor desperate de var - jeg kunne starte på mandag og det var ingen andre søkere så da ble jobben min. Jeg var såpass uerfaren at jeg ble sjokkert at de ga meg lønn på 400 000 (det oppfattet jeg som voldsomt mye penger for det de ba om). Jeg kastet meg entusiastisk inn i jobben. 

Men den historien ender ikke opp med at jeg blir den evige taper. Når jeg først får noe i hendene, kan jeg ikke slippe tak i det før det blir ordentlig gjort. Vel det viser seg at det er visstnok veldig allright egenskap å ha i arbeidslivet så lenge du klarer å ha det under kontroll.  Min erfaring med de småkriminelles moralkodeks og en absolutt visshet at de vil kaste deg under bussen hvis de kan tjene på det? - vel sleng inn litt narsissisme og evne til fokus og du har den gjennomsnittlige lederen i et norsk SMB.  Jeg er faktisk nå leder i et middels kjent selskap... Men det er en historie om 30-årene for min del.

 

 

Anonymkode: 30a67...13f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...