Pappa ignorerer meg

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg er en jente på 19år og lurer litt på hva som er rett av meg å gjøre i denne situasjonen:

For noen dager siden var det 13 år siden min Mor og en bror døde i en trafikkulykke. Vi pleier å samle kjernefamilien for å spise en god middag og være sammen denne dagen, så langt det går. Familien min består av en bror i militæret og en søster hos kjæresten i Stavanger, en stemor på hytten og pappa og jeg er hjemme. 

Jeg tok på meg oppgaven for å lage en god middag og ordne hjemme, sånn at jeg og pappa kunne være sammen akkurat denne dagen. Han kommer aldri hjem fra jobb. Jeg sender en melding og han svarer at det var mye å gjøre så han kommer ikke hjem før sent på kvelden. Han jobber ganske mye og det er ikke uvanlig at han ikke alltid er hjemme til middag, men det er ganske ulikt han å ikke komme hjem akkurat denne dagen da han også lovte at han skulle. Jeg spiser og setter resten av middagen i kjøleskapet og venter. 

Jeg blir litt sur og lei meg. Etter en liten stund, pakker jeg tingene mine, legger igjen en lapp og drar til kjæresten min som ikke bor så langt unna. På vei dit ca. midt på natten, sender jeg en litt stygg melding der jeg også sier at jeg kommer til å sove hos han i natt og kanskje i morgen. Jeg forklarer situasjonen til kjæresten min og han trøster meg og vi sovner.

Dagen etterpå har jeg ikke hørt noe mer fra pappa. Jeg sender en melding og beklager det jeg skrev dagen før, og prøver også å ringe. Får ikke noe svar. Etter en stund ringer jeg stemoren min, og spør om hun kan få kontakt med han siden jeg begynner å bli litt bekymret. Dette er veldig ulikt han. Hun ringer meg opp omtrent en time etterpå å sier at han har det fint, men at jeg bare bør gi han litt tid for seg selv, noe jeg kan forstå, men ikke er helt enig i. Jeg synes det hadde vært mye bedre å snakke sammen, siden jeg også trenger det. Jeg og pappa er ganske close, men har alltid vært dårlige med å snakke og vise følelser. 

Jeg sender en ny melding den kvelden, som går mer ut på at jeg ofte føler han setter seg selv fremfor sine barn og er ganske streng og kanskje litt slem i tonen. Det var sjeldent han kom på noen av mine skole-arrangementer og at jeg føler jeg ble mer oppdratt av min storesøster og en Au pair vi hadde da vi var små. Etter jeg har sendt den føles det godt å endelig få sagt det, men jeg får veldig dårlig samvittighet og sletter meldingen kort etterpå. Men jeg er ganske sikker på at han fikk se den. 

I dag er dagen etterpå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Stemoren min kom hjem fra hytten men pappa dro opp dit i går kveld. Hun vet ikke hele situasjonen tror jeg, men hun sier fortsatt at jeg bare skal gi det tid. Jeg synes det er veldig barnslig av han å rømme fra problemet og være for seg selv, når jeg trenger en pappa å snakke med. Jeg har knapt sovet de siste dagene og føler at alt dette er mine egen feil. 

Kanskje det er vanskelig å forestille seg, eller vanskelig å svare på, men hva hadde dere gjort? Hva er riktig av meg som datter å gjøre nå?
Jeg skjønner at voksne også trenger å være litt alene i blant, men jeg skjønner ikke hvorfor han skyver meg så mye unna. 



PS: vennligst ikke skriv noe stygt om han, eller at han er en dårlig far o.l. For det er han ikke. Jeg er veldig glad i han og han er veldig glad i meg. Vi krangler nesten aldri, men har hatt noen diskusjoner før. Jeg tror det er mest fordi vi begge er veldig sta og på mange måte ganske like. Men han har ikke sviktet i enten oppdragelsen eller oppveksten min, så ikke kommenter noe sånt er dere greie. Takk <3  

Anonymkode: 1d0c7...fb7

[SansaS]

Kanskje han syns dagen var vanskelig? Forstår at du opplever at han setter seg selv først, og det er legitimt å si ifra. Men kanskje denne praten bør tas når han er klar for det? 

[Hei på deg :)]

6 minutter siden, SansaS skrev:

Kanskje han syns dagen var vanskelig? Forstår at du opplever at han setter seg selv først, og det er legitimt å si ifra. Men kanskje denne praten bør tas når han er klar for det? 

Ja.. synes bare det er rart at han ikke har sendt noen melding eller forklart seg. 

ts

Endret 28. april 2020 av Hei på deg :)

[AnonymBruker]

Han er en voksen person som sier til en annen voksen person akkurat hva han trenger i en vanskelig periode. Da er det ikke OK at den andre voksne personen bestemmer at slik skal det ikke være. Det at han ber om ro i en situasjon han vet er vanskelig for deg også sier noe om hvor stort behovet hans er. Du er jo ikke alene. Du har andre rundt deg som du kan støtte deg på.  Hvordan hadde det vært for deg om du hadde vært i en situasjon det du hadde hatt et kjempebehov for ro og rom og du hadde kommunisert det- og så hadde far din nektet deg det?

Anonymkode: c49f4...d05

[cmd]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

PS: vennligst ikke skriv noe stygt om han, eller at han er en dårlig far o.l. For det er han ikke. Jeg er veldig glad i han og han er veldig glad i meg. Vi krangler nesten aldri, men har hatt noen diskusjoner før. Jeg tror det er mest fordi vi begge er veldig sta og på mange måte ganske like. Men han har ikke sviktet i enten oppdragelsen eller oppveksten min, så ikke kommenter noe sånt er dere greie. Takk ❤️

 

Kan det kanskje hende at han vil at den dagen skal være normalt ? fordi når dere samler og gjør litt spesiell, minner det ham veldig mye og han har det ikke bra? Han vil kanskje at alle dagene skal være like men tør ikke å si til deg, i frykt for at du ikke vil skjønne ham?

[Kvinne87Rogaland]

Jeg tenker at du gir han litt rom, så må dere møtes og snakke ut. Det er veldig uheldig å ta slike ting over melding. 

Dere er familie. Dette ordner seg 😊

[Hei på deg :)]

4 minutter siden, cmd skrev:

Kan det kanskje hende at han vil at den dagen skal være normalt ? fordi når dere samler og gjør litt spesiell, minner det ham veldig mye og han har det ikke bra? Han vil kanskje at alle dagene skal være like men tør ikke å si til deg, i frykt for at du ikke vil skjønne ham?

Det kan hende. Jeg synes ihvertfall det er en fin ting å gjøre sammen, ikke nødvendigvis for å sørge, men mer for å vise at man er der for hverandre og at det ikke er glemt. Jeg synes det blir litt feil å late som om det er en helt vanlig dag..

ts

Endret 28. april 2020 av Hei på deg :)

[Gjest WhisperingWind]

For 13 år siden mistet han sin livs kjærlighet og et barn. Det er noe av det jævligste et menneske kan oppleve. Spesielt å miste et barn.

Jeg tror nok han har hatt den minnedagen mer for dere barna enn for han selv. Og nå er dere alle myndige og voksne og han føler kanskje at han endelig kan legge bak seg sorgen(den vil alltid være der) og heller fokuserer på nåtiden og fremtiden. 
 

Ikke alle har et behov for å minnes om dagen der livet ble snudd på hodet og hjertet ble revet ut og knust år etter år. Sorgen og minnene er der alltid. Hver dag, hele tiden. En markeringsdag for de vonde minnene er ikke for alle. At han nå etter 13 år sier at han trenger litt fred fra sorgen og minnene er hans rett. Du er voksen og skal selvsagt få markere, minne og hva du enn måtte ønske for å minnes dem, men du kan ikke forvente at alle vil føle det på samme måte.

Kanskje sorgen føltes ekstra stor og vond i år for han? Og når han da sier han trenger å være litt alene så kaster du på han dårlig samvittighet og sier at han ikke var der for deg, på meldinger.

Du skulle trukket deg tilbake, gitt han litt tid, og om du ville snakke om følelser du har bært på i årevis så er det en samtale man tar ansikt til ansikt. Ikke over SMS.

Endret 28. april 2020 av WhisperingWind

[Hei på deg :)]

Takk ❤️ Jeg skal ta til meg alt og prøve mitt beste. Skjønner at det kan være ekstra vanskelig for han, og at alle ikke håndterer det på samme måte. Jeg forstod det bare ikke helt, men tror jeg forstår det litt bedre nå. Jeg trodde det bare var min skyld at det ble som det ble i år, og gikk kanskje litt i forsvarsmodus av den grunn. Men som dere sier, så er det nok heller mer alt det andre. 

Takk igjen for hjelpen ❤️ 

[Jessic_a]

Gi han litt tid. Mamma mistet et barn brått og det er faktisk noe av det jævligste et menneske kan oppleve. Hun blir også stille noen dager rundt minnedagen. Det er forståelig💔