Far gir lovnader han ikke holder

[AnonymBruker]

Barnefar til min eldste lover og lover mitt eldste barn alt mulig rart, men holder aldri løftene sine.

Verken han eller dama hans. 
De lover turer til parker, de lover ekstra overnattinger hos han, Kinoturer, lover å svare på SMS og telefoner. Ting hun ser fram til.. 
Men aldri skjer disse tingene. Ikke en eneste jævla gang!
Vårt felles barn er 6år og nå helt knust atter en gang. 
jeg har gjentatte ganger sagt ifra til far at man ikke gir lovnader man ikke kan holde. Jeg får så en kjennepreken om at jeg da er en terrorist som bare skal være slem mot far.  Uten at dette henger på greip med situasjonen eller hva som blir sagt... 

Han har henne 4 netter i mnd, og jeg gir han mulighet til mer om de ønsker det. Han og hans familie har fått tydelig beskjed om at hvis de ønsker å finne på noe med barnet utover fars samvær så er de velkommen til det. Men ingen er interesserte.. 

Far sier så til henne (uten at jeg er der) at de lover hun skal få være der mer. Men når jeg så tilbyr (de får velge selv tidspunkt og når dette skal skje) så gir de Faen. Null svar eller handling. Null respons. 

De lover henne å svare når hun sender melding eller ringer. Men de svarer aldri. 
Dette har holdt på i over 3år.

dama hans er også kritisk til meg, noe jeg er redd for at kan påvirke dette. Uten at jeg veit sikkert  

vi har vært i mekling og samtaler hos familievernskontoret. Men kommer ingen vei med han. For det er barnet han knuser med dette. Han nekter nå flere møter. 
 

hva gjør jeg for å hjelpe datteren min? 
Jeg kan ikke holde henne igjen da vi har avtale via retten (i tilfelle noen her foreslår det). 

Anonymkode: 675be...361

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva slags kvinner som er sammen med sånne menn🤔 Hva sier fars kjæreste? og hvorfor svarer ikke fars familie? 

Anonymkode: 675be...361

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hva slags kvinner som er sammen med sånne menn🤔 Hva sier fars kjæreste? og hvorfor svarer ikke fars familie? 

Anonymkode: 675be...361

Fars kjæreste snakker minimalt til meg..

vår bakgrunn er at de var sammen, han gikk så ifra henne og Kort tid etter ble sammen med meg. Vi fikk så barn, og brudd for snart 5år siden. De fant så tilbake igjen etterhvert. Så jeg kan tenke meg at dette er sårt for henne. Og hun støtter han uansett hva, så lenge hun får gå imot meg. 
 

Jeg ser at min datter er veldig glad i fars kjæreste, så jeg tenker at da er hun i det minste snill med barnet. Og det er alt som betyr noe sånn sett. Så får hun bare mislike meg om det er tilfellet. 
men ingen av de gir respons uansett hva når barnet ønsker kontakt. Så ho er jo egentlig med på dette velger jeg å tro, det er jo ikke akseptabelt. Hvor snilt dette egentlig er kan man jo diskutere. 
 

Fars familie har mobbet meg grovt (ledd av at jeg er tykk og ved en anledning hadde blå tupper i håret) De har tidligere sendt grove meldinger til meg hvor mitt utseende blir gjort narr av.. Med den bakgrunnen har jeg jo satt dem på plass, men alltid tilbudt dem anledning til å se barnet.

For at de gjør narr av meg, og tid med barnebarnet er jo to forskjellige ting. Hvorfor de velger å Ikke svare er vel for meg litt underlig også.. da det er noen år siden dette foregikk, men det var altså den siste kontakten jeg hadde med dem.. 

 

Anonymkode: 675be...361

[regine]

Støtt datteren din i hennes følelser, men ikke svert far. Bare si at du ikke vet hvorfor han lover ting, men ikke holder det og at det må hun heller spørre han enn deg om. Når hun vil sende melding så sier du ja til det, men også at hun kan ikke regne med at far svarer. Uten å unnskylde med at han er opptatt eller noe sånt, bare at sånn er det. 

Så slutter du å tilby ditt og datt hva gjelder samvær etc til far/fars familie. Kutt ut masinga og styringa, de vil ikke, det har du erfart over flere år, så la det ligge. Din oppgave er å ivareta barnet, det er det du skal bruke tiden og kreftene dine på. Ikke på å tilrettelegge for mer samvær hos noen som ikke er interessert. Bruk tiden og energien på å i varetatt ungen, hun trenger det når far/fars familie oppfører seg som de gjør. Og det er greit at det er sårt for ungen at det er sånn, men sånn er det. Aksepter det og vær tydelig også overfor barnet at hun er hos far når hun skal, men utover det blir det ikke noe så lenge far selv ikke tilrettelegger. 

Dette handler også om ansvarliggjøring, det er fars ansvar å etablere og videreutvikle et godt forhold til sitt barn. Dette er ikke ditt ansvar. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, regine skrev:

Støtt datteren din i hennes følelser, men ikke svert far. Bare si at du ikke vet hvorfor han lover ting, men ikke holder det og at det må hun heller spørre han enn deg om. Når hun vil sende melding så sier du ja til det, men også at hun kan ikke regne med at far svarer. Uten å unnskylde med at han er opptatt eller noe sånt, bare at sånn er det. 

Så slutter du å tilby ditt og datt hva gjelder samvær etc til far/fars familie. Kutt ut masinga og styringa, de vil ikke, det har du erfart over flere år, så la det ligge. Din oppgave er å ivareta barnet, det er det du skal bruke tiden og kreftene dine på. Ikke på å tilrettelegge for mer samvær hos noen som ikke er interessert. Bruk tiden og energien på å i varetatt ungen, hun trenger det når far/fars familie oppfører seg som de gjør. Og det er greit at det er sårt for ungen at det er sånn, men sånn er det. Aksepter det og vær tydelig også overfor barnet at hun er hos far når hun skal, men utover det blir det ikke noe så lenge far selv ikke tilrettelegger. 

Dette handler også om ansvarliggjøring, det er fars ansvar å etablere og videreutvikle et godt forhold til sitt barn. Dette er ikke ditt ansvar. 

Vil bare si at jeg ikke har mast eller noe på de selv om de har blitt tilbydd det noen ganger igjennom de siste 5 årene.😅 kan telle det på en hånd. 
 

men ja det er forsåvidt dette jeg gjør nå. Jeg lar henne ringe og sende meldinger, og snakker selvsagt aldri ned om far til henne. 
Hun satt senest i sta og gråt mens hun sa «hvorfor er pappaen min sånn?».. hjertet mitt knuste. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å si at jeg ikke vet og trøste henne. 
 

jeg tror kanskje jeg har tatt litt for mye av ansvaret siden far har beskyldt meg for å nekte han å se barnet (det stemmer selvsagt ikke). Jeg får bite det i meg og heller la han gjøre jobben sjæl. Det er jo som du sier, hans ansvar. 

Anonymkode: 675be...361

[regine]

Godt å høre at du ikke «maser» ;-), som sagt, din viktigste oppgaver er å ivareta barnet. Og hvorfor pappaen er sånn kan jo ikke du svare på....... Igjen - fars ansvar. Gjenta det som en mantra for deg selv, for det er viktig både for deg og jenta at du forholder deg klart til det. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, regine skrev:

Godt å høre at du ikke «maser» ;-), som sagt, din viktigste oppgaver er å ivareta barnet. Og hvorfor pappaen er sånn kan jo ikke du svare på....... Igjen - fars ansvar. Gjenta det som en mantra for deg selv, for det er viktig både for deg og jenta at du forholder deg klart til det. 

Tusen takk for gode råd og påminnelse ☺️

Anonymkode: 675be...361

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det veldig likt med far til mine barn. Han lover og lyver. Nå har mine blitt tenåringer og alle tre vet at de ikke kan stole på at det blir sånn far sier. Trist at de må oppleve å ikke kunne stole på forelderen sin. Men sånn er det dessverre bare. Mellomste va meg mange ganger om å skaffe en ny pappa til dem.

De har grått mange tårer over denne pappaen som er suuuperpappa de få gangene han har hatt dem og som har lovet dem gull og grønne skoger og hauset dem opp med håp og drømmer gang på gang som ikke har blitt realitet.

Det eneste man som mor egentlig kan gjøre er å lære dem å ikke ta gledene på forskudd. "Vi får vente å se hva som skjer", "det tror jeg nok gjerne pappa har lyst til men det er ikke alltid han får det til selv om han vil så vi får vente å se". Er fraser jeg har brukt mye. Trist å høre at det er flere barn der ute som har en så dårlig far. Men i lengden vil tapet være hans!

Anonymkode: eb9e1...84a