Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Gjest forvirret
Skrevet

har nettopp funnet ut at jeg er gravid, og jeg er mildt sagt forvirret. er svimmel og trett, og skal starte i ny jobb neste uke.. mange tanker som svirrer. jeg både gleder meg og gruer meg. det er så mye som er komplisert og det passer så dårlig, men jeg blir 29 etter jul så abort er uaktuelt. tror jeg. har også mange bekymringer ang forholdet til barnefaren..

har lest en del innlegg her, virker som graviditeten var planlagt for de fleste?

har behov for å snakke om dette, men vil vente til jeg har snakket med barnefaren og tenkt mer selv.. Har jo lekt med tanken om å få barn, men hadde trodde det skulle skje når jeg var klar. ville jobbe noen år, reise, ha mye tid bare til å pleie forholdet til barnefaren osv osv.. nå blir det rett på hverdagen. hva hvis vi ikke klarer det?

måtte bare lufte noen tanker, alt er bare surr. håper noen av dere har lyst å kommentere noe i innlegget mitt. trenger tilbakemelding på dette kaoset, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Huff da, føler veldig med deg! De fleste gravide som er her inne har nok planlagt det, men jeg tror ikke det er et gjennomsnitt av befolkningen som er på et graviditetsforum... Så rundt omkring finnes det nok mange som er, eller har vært, i samme situasjon som deg. Jeg var der selv for litt under to år siden. Jeg var 28 år, og i et meget ustabilt forhold. Hadde aldri tenkt på å få barn på det tidspunktet. Etter et par dager bestemte jeg meg for abort, og det har jeg aldri angret på. Jeg vil at mine eventuelle barn skal få det aller beste, nemlig å vokse opp med to foreldre som elsker hverandre og som virkelig ønsket å bli foreldre. Der er jeg nå, og nå håper jeg å bli gravid snart. Men angrer overhode ikke på valget jeg tok den gangen, det var riktig for meg.

Og bare så det er sagt, jeg fordømmer overhodet ikke de som velger å sette barn til verden selv om de blir alene med barnet. Men det hadde ikke vært riktig for meg.

Jeg skriver litt om hva jeg gjorde, men mener selvsagt ikke å si at du bør gjøre det samme. Mitt råd er at du involverer en god venninne som du kan tømme hjertet ditt for, det hjelper ofte å få satt ord på ting. Da ser man klarere, og får sortert tankene. Da er det forhåpentligvis enklere å få tatt et valg som du kan leve med. Ut fra sånn du beskriver din situasjon, vet jeg ikke hvor mye det er å hente på å snakke med mannen?

Gjest gravid1
Skrevet

Jeg ble uventet gravid og vi har ikke vært så lenge sammen før det skjedde. Jeg vurderte abort men klarte ikke tanken på å gjennomføre det. Nå er jeg 7mnd på vei og jeg skal love deg at dette svangerskapet har vært beintøft, mye pga jeg har vært mye dårlig særlig i begynnelsen + den evige "min mann forstår meg ikke" og tar ikke nok ansvar og omsorg. Grunnen er at vi rett og slett ikke kjenner hverandre derfor ble det mye feil kommunikasjon oppå alt.. Sånn ble det for meg, det kan jo hende at du får en lettere start, så ikke for å skremme deg, det var bare "den værre siden" Merkelig nok er vi to om graviditeten og gleder oss til å bli foreldre, men jeg tar 1 dag om gangen når det gjelder forholdet! Gjett om jeg skulle ønske graviditeten var planlagt og vi hadde kjent hverandre 2-3 år først.. sukk..

Skrevet

Du kan jo ta kontakt med Amathea hvis du trenger noen å snakke med. Det er gratis. http://www.amathea.no/

Ble selv uplanlagt gravid for 2 år siden og tok abort. Har ikke angret på det.

Skrevet

Jeg var 21 første gang jeg ble gravid. Kjæresten min var også 21 og vi hadde vært sammen i 3 mnd!

Jeg valgte å beholde barnet (det var så innmari selvforskyldt). Det har ikke bare værte enkelt og forholdet har gått litt opp og ned men jeg har ikke angret. Dvs jeg har angret på at jeg var så uforsiktig at jeg ble gravid men jeg har ikke angret på at når jeg først ble det - at jeg valgte å beholde barnet!

I dag er Erlend 6 år og har nettopp fått ei lillesøster. (Begge barna er m samme mann.) Så det kan gå bra også :)

Lykke til!

Skrevet

Jeg var knapt sammen med barnefaren da jeg oppdaget graviditeten min.

Vi hadde "holdt på" i ca 6 uker, men likte jo hverandre.

Jeg var 27 år.

Jeg var ferdig med utdannelse den sommeren, var vedig heldig og fikk jobb.

Ble gravid etter å ha jobbet i 2 uker....ikke drømme situasjon.

Hadde et turbulent svangerskap, innlagt på sykehus flere ganger.Lite vekst på barnet.

Og jeg var veldig deppa og lei meg stort sett hele tiden.

Vi flyttet sammen og gjorde "de rette tingene"

Nå er barnet vårt 1 år blitt.

Mammarollen er det beste som har hendt meg!!!!!!!!

Skrevet

hvornår der det den rette tid til barn ? hvis man skal sætte sig ned og regne på aldrig :-) hvornår er forholdet så stabilt at man er klar for familie aldrig.

Livet må man leve med chancer og håb risikoer, nogen gang går det fint ander gange ikke. Selv fik jeg min første 20 år gammel havede boet med barns faren i 4 år var gift og baby var planlagt på dagen et par unger kom så efter men efter 14år var det slut, dette var jo noget jeg ikke kunne forudse og havede jeg kunne det ville jeg ha fået mine børn uaset, har fundet ny mand og skal ha mit 3 baby med ham altså nr 6 er på og jeg er blevet 20 år ældre og har lang livserfarning på godt og vondt, men jeg forstår du er forvirret og nervøs tænk dig godt om baby skal være velkommen til verden, du skal ha nok kærlighed at gi a, det er det vigtigste et barn trænger, til og med forsøg med abeunger viser at abeungen vælger en bamseabemamma at hæge på fram for et bur uden og med mad.

Skrevet

Hvis bare de planlagte ungene fikk komme til verden ville det nok vært få mennesker på denne kloden. Det er vanskelig å si når det passer å få barn. aller helst skulle vi sikkert vært gift, levd livet, kjøpt hus og jobbet oss øverst på kariære stigen.

Første gang jeg ble gravid var jeg bare 18 år, og gikk siste året på videregående. Vi hadd vel vært sammen i ca 8 måneder, og var vel sikre på at det skulle bli oss to.....men hvor sikker kan man egentlig være??? I dag er jeg 25, skal gifte meg med barnefaren neste år. Vi har også fått en liten lillebror til gutten vår.

JA, gled deg, ingen har forsikring om at forholdet varer livet ut, men det kan da like godt gjøre det?? Alt ordner seg skal du se.

Skrevet

Hei.

Jeg vil bare ønske deg lykke til hva du enn velger! Det er ikke noe lett valg.

Prat med en nær venninne og med barenfaren, kanskje han er positiv? Håper vi får høre hvordan det går med deg/dere?

Hilsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...