Småbarnsmor vurderer å gå

[AnonymBruker]

Parterapi frem til dere er kommet dere på plass i nytt hus!

Og ikke ta noen alvorlige avgjørelser angående forholdet når det er så tydelig at det er andre faktorer enn grunnlaget for forholdet som gjør at ting rakner litt nå. Vær rause med hverandre, godta at ting er litt dritt for en periode og søk hjelp. Dere kommer dere gjennom dette!

Anonymkode: 73efc...b0b

[HolyMary]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du delte din historie. Jeg tenker jo at det i utgangspunktet er best å holde sammen, så lenge ikke barna tar skade av det. Er bare litt trist for at den eldste nå har begynt å kommentere på det. Jeg føler jeg feiler i forholdet og som mamma, men .. ja.. Er veldig ferdig med barn nå, gleder meg bare til den yngste blir enda større.

Anonymkode: b2653...34e

🥰Masse lykke til til deg. Jeg har også kjent mye på urettferdighet i forhold til det at jeg tar meg mest av barna og han kan sitte og ser på TV 🙈 mens jeg styrer. Har skjønt at det som virker her er å si der og da « kan du hjelpe til/legge barna» etc. Og prøver å møte med forståelse at han har behov for å slappe av. Det har jo også jeg 😊

[AnonymBruker]

Dette er i unntakstilstand, vær greie  mot hverandre og svelg kameler. Hvis dere elsker hverandre og passer sammen, så ikke bryt hverandre ned nå. Alle ord som blir sagt og negative ting som blir gjort vil undergrave kjærligheten deres når dette er over. Det er tøft og tøffe tak dere går igjennom, men det som er viktig er å finne en felles plattform slik at dere kan komme helskinnet gjennom dette. Lykke til, ønsker dere alt godt 🌷

Anonymkode: e6dbe...3ee

[Rosatoast]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt usikker på hvordan jeg skal starte dette innlegget, men .. er småbarnsmor (to små under 4 år). Det har vært særdeles lite søvn de siste årene, og bosituasjonen er også for øyeblikket upraktisk. Vi bor trangt i en leilighet, med kun ett soverom, dvs barna bor på soverom med oss. Skal flytte i nytt hus, men dette er forsinket da entreprenør gikk konkurs, og vi måtte starte på nytt med byggeprosessen. 

Jeg og mannen krangler en hel del om både små og store ting. Vi mangler mer og mer respekt for hverandre. Her om dagen etterlignet han meg for å demonstrere hvordan jeg ‘maser’. Da jeg klaget på det, benektet han at det hadde skjedd. Barna merker at vi krangler og har et par ganger sagt ting som at ‘pappa snakker høyt, pappa er slem, mamma er lei seg’. Jeg tar meg mye av barna, han jobber endel. Jeg får ekstremt dårlig samvittighet overfor barna i denne situasjonen, samtidig ønsker jeg ikke at forholdet skal gå fløyten. Men, jeg irriterer meg ved flere og flere sider av mannen, og jeg får jo ikke gjort annet ved det enn å akspetere hvordan han er.

Jeg savner å ha soverommet for meg/oss selv; ha sex uten å være redd at ungene våkner, lese bok på senga uten å tenke på at ungene kan våkne osv.. 

Småbarnsperioden har vært ganske jævlig, vi ingen avlastning eller mulighet for det. Det praktiske ifht lite plass hjelper heller ikke på saken.

Jeg tenker på en side det bare handler nå om å ‘holde ut’ til det verste er overstått mtp småbarnsperioden, samt at de ytre rammene (bosituasjon) også gjør sitt til at dette er tidvis veldig strevsomt å leve i. Det vil jo heller ikke bli mindre slitsomt å være alene med barna, siden de er så små enda er ikke delt bosted så aktuelt.. Jeg har sagt vi trenger terapi, han er enig i det.

Noen som har vært i lignende situasjon og kan dele noen erfaringer? Er det håp i sikte...??

Anonymkode: b2653...34e

For det første, hvorfor i helvete velger dere å få to små barn. Når dere såvidt har råd til å BO?! 
Dette er verken bra for dere eller barna, hadde jeg vært deg ville jeg ringt barnevernet og spurt om avlastning. Kanskje 2 gangr i måneden, eller mer. Slik at du og mannen din kan få den roen og tiden dere to trenger sammen, frem til dere får huset deres i orden. 

Barna kan ikke bo under slike forhold, de tar til seg ALT. Og dette traumatiserer dem på både godt og vondt, alt mulig kan bli en konsekvens. Det verste som kan skje, er jo at barna får et ondt kvinne/mannssyn. Da blir dem til mennesker dere helst ikke ville, at dem skulle blitt til. Det er for å sette det på spissen, for her trenger dere perspektiv.

Jeg har ikke vært i lignende situasjon, men jeg anbefaler på det sterkeste å be om avlastning ett sted. Om det er hos familie eller en familie barnevernet har, for dere to trenger EGENTID. Og barna trenger mamma og pappa som fungerer sammen, ikke som gir dem disse følelsene og tankene. Og dere selv, dere trenger å pleie forholdet hvis dere skal holde ut. 

[HolyMary]

Hvis du er veldig sliten, er det noen som kan hjelpe til så du kan få litt tid for deg selv? Eller ta med minstemann bort og bare  kose dere, spise sove og gjøre minst mulig😊 

[Eediyat]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke.. har stilt meg dette spørsmålet selv også. Jeg føler at jeg ofrer mer av meg selv enn hva han gjør. En typisk kvinnefelle vil noen sikkert si, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annerledes. Eks skulle jeg trene tidligere idag. Da legger jeg treningen til den tiden minstemann sover, så det blir mindre belastning på mannen med det andre barnet. Mannen derimot, kan gladelig dra ut det øyeblikk babyen våkner eller lignende. Videre sier han om kvelden at han skal rydde etter ungene, men først se nyheter. Det er bare det, at jeg vet at i det sekund han setter seg i sofaen for kvelden, så blir han sittende. Tidligere ikveld gikk jeg og ryddet, vasket opp og preppet middag til ikveld.. hva gjør han? Setter seg på sofaen! Fy f.. skulle tro han forsøker å provosere meg! Jeg har ikke sittet på ræva et sekund idag, selv om jeg mer enn gjerne skulle gjort det. Når jeg så kikker på han og spør hva han gjør, da blir han sur og spør om det er noe spesielt jeg lurer på. Jeg har forsøkt å si fra mange, mange ganger, men altså.. så nei, det er ikke bare husbygging det står på. Blir sint bare jeg skriver dette. Er sliten også, der hjelper ikke akkurat 🤯

Anonymkode: b2653...34e

Har han alltid vært... lat? Eller har det vært, la oss si, siste året? Jeg unnskylder ikke oppførselen hans, men kan det hende at det er overveldende med to tette, at han stresser mtp nyhuset, og ikke minst pga karriere/korona? Menn flest er jo den gang slik at de ikke prater så mye om bekymringer, så for alt jeg vet kan det hende han er råstressa og derfor bare må «koble ut» når han kommer hjem (les: ikke gjøre en dritt). 
 

Høres ut som det er på sin plass å sette seg ned å ta en skikkelig prat. Evt parterapi. Er det ingen bekymringer i hodet hans og han rett og slett bare er lat, da ville jeg satt hardt mot hardt. Hjelp til, eller så er du ferdig. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Rosatoast skrev:

For det første, hvorfor i helvete velger dere å få to små barn. Når dere såvidt har råd til å BO?! 
Dette er verken bra for dere eller barna, hadde jeg vært deg ville jeg ringt barnevernet og spurt om avlastning. Kanskje 2 gangr i måneden, eller mer. Slik at du og mannen din kan få den roen og tiden dere to trenger sammen, frem til dere får huset deres i orden. 

Barna kan ikke bo under slike forhold, de tar til seg ALT. Og dette traumatiserer dem på både godt og vondt, alt mulig kan bli en konsekvens. Det verste som kan skje, er jo at barna får et ondt kvinne/mannssyn. Da blir dem til mennesker dere helst ikke ville, at dem skulle blitt til. Det er for å sette det på spissen, for her trenger dere perspektiv.

Jeg har ikke vært i lignende situasjon, men jeg anbefaler på det sterkeste å be om avlastning ett sted. Om det er hos familie eller en familie barnevernet har, for dere to trenger EGENTID. Og barna trenger mamma og pappa som fungerer sammen, ikke som gir dem disse følelsene og tankene. Og dere selv, dere trenger å pleie forholdet hvis dere skal holde ut. 

Ja, det må jeg si var virkelig satt på spissen. Vi har råd til å bo, hvor leser du at vi ikke har det?

Uansett, vi skal snakke sammen nå ikveld og finne ut hva vi skal gjøre. Kommer ikke til å kontakte barnevernstjenesten da jeg kjenner flere som jobber der. Skal heller høre med en slektning som bor et stykke unna. 

Anonymkode: b2653...34e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Eediyat skrev:

Har han alltid vært... lat? Eller har det vært, la oss si, siste året? Jeg unnskylder ikke oppførselen hans, men kan det hende at det er overveldende med to tette, at han stresser mtp nyhuset, og ikke minst pga karriere/korona? Menn flest er jo den gang slik at de ikke prater så mye om bekymringer, så for alt jeg vet kan det hende han er råstressa og derfor bare må «koble ut» når han kommer hjem (les: ikke gjøre en dritt). 
 

Høres ut som det er på sin plass å sette seg ned å ta en skikkelig prat. Evt parterapi. Er det ingen bekymringer i hodet hans og han rett og slett bare er lat, da ville jeg satt hardt mot hardt. Hjelp til, eller så er du ferdig. 

Han er ikke spesielt lat, han kan få gjort ting veldig grundig og raskt. Men, han er nok ikke like oppmerksom på huslige sysler som det jeg er. 
Uavhengig av det så må vi snakke med en tredjepart for flere nyanser og synspunkter.

Anonymkode: b2653...34e

[Rosatoast]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det må jeg si var virkelig satt på spissen. Vi har råd til å bo, hvor leser du at vi ikke har det?

Uansett, vi skal snakke sammen nå ikveld og finne ut hva vi skal gjøre. Kommer ikke til å kontakte barnevernstjenesten da jeg kjenner flere som jobber der. Skal heller høre med en slektning som bor et stykke unna. 

Anonymkode: b2653...34e

Virket ikke som at dere hadde råd til å bo - når dere alle fire må dele samme soverom. For det setter jo virkelig samlivet deres på prøve, slik du sier her.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rosatoast skrev:

Virket ikke som at dere hadde råd til å bo - når dere alle fire må dele samme soverom. For det setter jo virkelig samlivet deres på prøve, slik du sier her.

Usikker på om du leste innlegget mitt ordentlig, men vi bor slik nå fordi vi bygger hus. Prosessen med det ble forsinket grunnet en konkurs, og oppi det fikk vi enda et barn. Ikke planlagt at ting skulle bli flere år forsinket, selvsagt.

Anonymkode: b2653...34e

[Rosatoast]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Usikker på om du leste innlegget mitt ordentlig, men vi bor slik nå fordi vi bygger hus. Prosessen med det ble forsinket grunnet en konkurs, og oppi det fikk vi enda et barn. Ikke planlagt at ting skulle bli flere år forsinket, selvsagt.

Anonymkode: b2653...34e

Hvis det har tatt flere år, så er ikke konkursen noe å legge skyld på, mener nå jeg.
Ansvaret ligger i hovedsak på dere, som eier huset og skal pusse opp. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Rosatoast skrev:

Hvis det har tatt flere år, så er ikke konkursen noe å legge skyld på, mener nå jeg.
Ansvaret ligger i hovedsak på dere, som eier huset og skal pusse opp. 

Vi bygger et hus, pusser ikke opp. Måtte finne ny entreprenør da den vi hadde i utgangspunktet gikk konkurs. Med det måtte vi og gjøre om hele husets utseende, slike ting tar tid.

Anonymkode: b2653...34e

[Rosatoast]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi bygger et hus, pusser ikke opp. Måtte finne ny entreprenør da den vi hadde i utgangspunktet gikk konkurs. Med det måtte vi og gjøre om hele husets utseende, slike ting tar tid.

Anonymkode: b2653...34e

Er klar over at slikt fort kan ta tid, er oppvokst på en byggeplass - da faren min alltid har bygd husene vi har bodd i. 
Kan ta lang tid om man ikke finner rette mann til jobben, håper dere kan bli ferdige snart . 

[Diamant20]

I forhold til rydding, ta vekk og kvitt deg med så mye som mulig. Da blir det mindre rydding. Barna trenger ikke ørten leker, så du kan la de populære være fremme mens du pakke vekk alle de andre for en stund. Da kan du evt bytte ut igjen om en stund, så får de «nye» leker. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Eediyat skrev:

Har han alltid vært... lat? Eller har det vært, la oss si, siste året? Jeg unnskylder ikke oppførselen hans, men kan det hende at det er overveldende med to tette, at han stresser mtp nyhuset, og ikke minst pga karriere/korona? Menn flest er jo den gang slik at de ikke prater så mye om bekymringer, så for alt jeg vet kan det hende han er råstressa og derfor bare må «koble ut» når han kommer hjem (les: ikke gjøre en dritt). 
 

Høres ut som det er på sin plass å sette seg ned å ta en skikkelig prat. Evt parterapi. Er det ingen bekymringer i hodet hans og han rett og slett bare er lat, da ville jeg satt hardt mot hardt. Hjelp til, eller så er du ferdig. 

Noen ganger blir man bare helt psykisk slått ut av stress. Man klarer ikke å samle seg sammen til å gjøre noe. 

 

Anonymkode: e6dbe...3ee

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Diamant20 skrev:

I forhold til rydding, ta vekk og kvitt deg med så mye som mulig. Da blir det mindre rydding. Barna trenger ikke ørten leker, så du kan la de populære være fremme mens du pakke vekk alle de andre for en stund. Da kan du evt bytte ut igjen om en stund, så får de «nye» leker. 

Ja, det med leker gjør vi allerede da vi ikke kan ha alt fremme på en gang uansett. Noe står i boden. Har også ryddet flere esker med div som skal til Fretex så snart mottaket åpner igjen her.

Anonymkode: b2653...34e

[AnonymBruker]

Du må vente til huset er klart, hvis ikke så blir utfordringen mye større. 

Anonymkode: 122d3...64a

[AnonymBruker]

Får dere sovet nok dere voksne? Ikke at nok løser alle utfordringer, men det vil være noe lettere å stå i noen av utfordringene med nok søvn. Lettere å være mer tålmodig etc etc, men dette vet du sikkert. Vet om flere par som lar den ene få sove ut på lørdag, da tar den andre seg av barna etc. Og den andre sover ut på søndag etc. 

Ellers støtter jeg alle forslagene om parterapi. Og det at dere er klar over at dette er unntakstilstand for en begrenset periode tror jeg vil hjelpe dere. 

Høres ut som en veldig kjedelig situasjonen dere har havnet i hvertfall. Håper dere holder ut og holder sammen, og finner noen som kan veilede dere litt. 

Anonymkode: 33487...dcf