Opplevd omsorgssvikt fra mor?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har en søster som har en sønn på 9 år. Søsteren min har han på papiret annenhver uke. Men i den uka han skal være hos henne, pleier hun å levere han hos oss. Jeg synes det er kjempe hyggelig, og han går godt med våre barn. De siste årene, har han mer eller mindre bodd hos oss. Hun kan levere han og komme opp med en unnskylding på hvorfor han må være noen dager hos oss. Deretter hører vi ikke mer. Det ender ofte med at guttungen savner henne så mye at han selv tar kontakt for å spørre om han kan komme til henne. 

Søsteren min har alltid vært litt egoist, men sliter også noe psykisk, og det er derfor vi hjelper mye til. Barnevernet har også vært inne i bildet med veiledning opp igjennom årene. Den siste tiden har jeg kjent på et sinne mot henne, fordi jeg ser hvor lei seg og avvist guttungen føler seg i mors uker. Han har blitt veldig var og sår på dette i det siste. Han har en oppegående far, som gjerne vil ha guttungen mer. Men guttungen vil fremdeles være annenhver uke hos mor. Hun har aldri møtt opp på fritidsaktivitetene hans, sommeravslutninger, til og med når det er sommerferie kan hun finne på å reise uten guttungen med en eller annen ny kjæreste. 

Jeg kjenner på en frustrasjon, og trenger å forstå hvorfor gutten fremdeles vil være hos mor (han er mest hos oss, men han vil helst være hos moren) så mye som annenhver uke. (skjønner dette med at mor er mor, og barn alltid vil beskytte foreldrene sine.. Men når hun skuffer så til de grader, og gjør han lei seg så ofte..? hvorfor vil han dette da?) Hvorfor har han blir ekstra sår nå? Er der pga alder? Er det noen som har opplevd lignende, og kan gi oss noen råd? Trenger bare å prøve å forstå hans verden. Alle rundt prøver så godt vi kan uten at dette skal bli en situasjon der mor mister omsorg. Det tror jeg ikke er det beste for gutten, slik jeg leser han nå.. 

Anonymkode: 02138...284

[Nooni]

I stedet for å prøve å forstå gutten (det kan vel ikke være så vanskelig?) hva med å snakke med moren? Forklar moren hva du observerer rundt hennes sønn - savnet og forventningene han har til henne som mor. 

Hvis det er sånn at hun sliter så pass psykisk at hun ikke kan ivareta sin sønn så får dere bli et formelt avlastningshjem for far. Men snakk med mor først. Det gagner ingen at mor krever sin rett samtidig som hun skyver problemer/utfordringer hun har inn under teppet. 

Endret 12. april 2020 av Nooni

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Nooni skrev:

I stedet for å prøve å forstå gutten (det kan vel ikke være så vanskelig?) hva med å snakke med moren? Forklar moren hva du observerer rundt hennes sønn - savnet og forventningene han har til henne som mor. 

Hvis det er sånn at hun sliter så pass psykisk at hun ikke kan ivareta sin sønn så får dere bli et formelt avlastningshjem for far. Men snakk med mor først. Det gagner ingen at mor krever sin rett samtidig som hun skyver problemer/utfordringer hun har inn under teppet. 

Selvfølgelig har vi snakket med henne om dette. Masse! Hun og jeg har egentlig et godt forhold. Men sklir ut igjen hver gang. Jeg skjønner det, at vi kan ta det videre, og det kan komme til å bli et alternativ. Men nå lurer jeg på om noen har erfaringer med dette, og evt kan komme med råd utenom rettssystemet. 

Anonymkode: 02138...284

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som det er viktig at det blir laget en samværsavtale mor klarer å følge. Jeg ville tatt kontakt med far og barnevernet.  Kanskje klarer mor bare å ha han på dagsbesøk i noen timer hvor det er planlagt hva de skal gjøre. For gutten er det mye bedre at det blir forutsigbarhet i møtene de har. Det høres ut som du er viktig for gutten og gjør en kjempejobb med å ta han i mot og ikke minst se følelsene hans. Prøv også å oversette noen av dem for han og hjelpe han å sette ord på hvordan han kan oppleve det uten å legge føringer. Bekreft at du forstår at han savner mamma og har lyst til å være med han, og at amma er glad i han, og men at det er ting som er vanskelig for henne. Barn tror ofte at avvisning har med dem å gjøre fordi de ikke klarer å tenke lenger enn seg selv. Si også hvor mye du setter pris på å få være med han, selv om du forstår at han kanskje aller helst skulle vært hos mamma.

Så oppsummert: ny samværsavtale og hjelpe han å sette ord på følelsene.

Anonymkode: 366d6...92c

[AnonymBruker]

Reagerte litt på at ikke barnet helst vil bo hos far. Er alenefar selv og barnet mitt vil bare bos hos meg, fordi jeg er trygghet og stabilitet. Mor har kun kontakt noen timer i måneden. Selvsagt savner barnet mor, men barnet føler ingen spesiell trygghet i samværet med mor, forståelig nok. 

Derfor jeg synes det var litt rart at ting var så annerledes med barnet til din søster.

Anonymkode: a9a7f...41c

[AnonymBruker]

Mitt råd er å gi så mye omsorg og kjærlighet som mulig til guttebarnet. I tillegg ville jeg prøvd å forklart gutten hvorfor det er slik (mamma er syk). Veldig viktig at gutten forstår at det ikke er hans sin feil, og får nok kjærlighet og omsorg med dere andre voksne menneskene i livet hans. Jeg kjenner så altfor godt til følelsen av at mor ikke "bryr" seg og det er veldig vondt. 

Savnet etter en tilstedeværende mor vil nok ikke gå over, men for noen går det kanskje over i sinne og bitterhet før eller senere. Moren min er alkoholiker og jeg har levd med dette siden jeg var liten. Jeg har alltid kommet i andre rekke fremfor hennes egoistiske valg. Alikevel er jeg naiv og håper fortsatt at moren min en dag skal prioritere meg fremfor rusen (og jeg er godt voksen og har to barn!). 

Anonymkode: 1dd02...e18

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Reagerte litt på at ikke barnet helst vil bo hos far. Er alenefar selv og barnet mitt vil bare bos hos meg, fordi jeg er trygghet og stabilitet. Mor har kun kontakt noen timer i måneden. Selvsagt savner barnet mor, men barnet føler ingen spesiell trygghet i samværet med mor, forståelig nok. 

Derfor jeg synes det var litt rart at ting var så annerledes med barnet til din søster.

Anonymkode: a9a7f...41c

Han vil være hos far, men han vil være hos dem like mye. Tror dette handler om lojalitet overnfor mor. Tror også at barnet vet veldig godt at han hadde hatt det bedre hos far. Guttungen er veldig beskyttende ovenfor moren og har masse omsorg for henne. Tror han er redd for å såre henne.. 

Anonymkode: 02138...284

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er å gi så mye omsorg og kjærlighet som mulig til guttebarnet. I tillegg ville jeg prøvd å forklart gutten hvorfor det er slik (mamma er syk). Veldig viktig at gutten forstår at det ikke er hans sin feil, og får nok kjærlighet og omsorg med dere andre voksne menneskene i livet hans. Jeg kjenner så altfor godt til følelsen av at mor ikke "bryr" seg og det er veldig vondt. 

Savnet etter en tilstedeværende mor vil nok ikke gå over, men for noen går det kanskje over i sinne og bitterhet før eller senere. Moren min er alkoholiker og jeg har levd med dette siden jeg var liten. Jeg har alltid kommet i andre rekke fremfor hennes egoistiske valg. Alikevel er jeg naiv og håper fortsatt at moren min en dag skal prioritere meg fremfor rusen (og jeg er godt voksen og har to barn!). 

Anonymkode: 1dd02...e18

Den tanken har streifet meg, han følelsene hans går over i sinne. Han kan bli utrolig sint på moren sin noen ganger nå også. Så sint ser jeg han aldri ovenfor andre. 

Anonymkode: 02138...284

[n_97]

Tror grunnen til at gutten vil være hos moren er at han er lojal. Jeg ble også mye avvist av min mor, men jeg trodde fortsatt at jeg hadde verdens beste mamma. Ja, jeg tenkte mange ganger at jeg var kjempeheldig som hadde en så god mor. De gangene hun avviste meg eller fikk raserianfall var såklart jeg som burde ha skjerpet meg og ikke oppført meg dårlig. Sånn tenkte jeg. Hun burde fått et cos kurs eller femten. Aller helst mistet omsorgen. 

[Nooni]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig har vi snakket med henne om dette. Masse! Hun og jeg har egentlig et godt forhold. Men sklir ut igjen hver gang. Jeg skjønner det, at vi kan ta det videre, og det kan komme til å bli et alternativ. Men nå lurer jeg på om noen har erfaringer med dette, og evt kan komme med råd utenom rettssystemet. 

Anonymkode: 02138...284

At dere har snakket masse sammen sa du ingenting om i det første innlegget ditt. Det er vel litt vesentlig, eller hva?

Du sier at du har snakket masse med mor om dette og dere har et god forhold, men ingenting om hva som er sagt, hva hun ønsker, hva hun ser for seg. Hvordan skal vi, som sitter her på Kvinneguiden gi råd da? 
Du har noen valg, men det beste vil uansett være å involvere gutten. Han trenger å få vite hva han kan forvente av sin mor. 

Det må hans mor skjønne. Skjønner hun det ikke OG kan kommunisere dette til han, vel, så får du koble på det offentlige. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Nooni skrev:

At dere har snakket masse sammen sa du ingenting om i det første innlegget ditt. Det er vel litt vesentlig, eller hva?

Du sier at du har snakket masse med mor om dette og dere har et god forhold, men ingenting om hva som er sagt, hva hun ønsker, hva hun ser for seg. Hvordan skal vi, som sitter her på Kvinneguiden gi råd da? 
Du har noen valg, men det beste vil uansett være å involvere gutten. Han trenger å få vite hva han kan forvente av sin mor. 

Det må hans mor skjønne. Skjønner hun det ikke OG kan kommunisere dette til han, vel, så får du koble på det offentlige. 

I min verden er det en selvfølge at man kan snakke om utfordringer. Spesielt innad i familien. Hun er søsteren min, og vi har guttungen hennes hos oss. Da må han ha en kommunikasjon. Uansett er det ikke det som er poenget her. Ønsker ikke å gå inn på alt vi har snakket om her, men det som står i innlegget mitt er ikke nytt for henne. 

Anonymkode: 02138...284

[AnonymBruker]

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner..

Så mye "samvær" med mor er jo bare skadelig for han. Å bli avvist så ofte er selvsagt ikke bra!  Til slutt kommer han til å avvise mor totalt.

Helgesamvær, eller dagssamvær er nok bedre. 

Anonymkode: 8393a...bda

[Nooni]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I min verden er det en selvfølge at man kan snakke om utfordringer. Spesielt innad i familien. Hun er søsteren min, og vi har guttungen hennes hos oss. Da må han ha en kommunikasjon. Uansett er det ikke det som er poenget her. Ønsker ikke å gå inn på alt vi har snakket om her, men det som står i innlegget mitt er ikke nytt for henne. 

Anonymkode: 02138...284

Du vil ikke si hva dere har snakket om, men du søker råd på Kvinneguiden. Utrolig. Du forstår ikke at dette handler også om deg? 
Bestill time hos familieterapi. 

Lykke til. 

Endret 12. april 2020 av Nooni

[AnonymBruker]

Takk for svar for alle dere som kom med det:) Skjønner at det er en vanskelig ting å gi råd på:) Og godt det ikke er alt for mange med lignende erfaringer. 

Anonymkode: 02138...284

[FluffyChix]

Det her er en sak far må komme på banen i. 
Dersom forholdene er slik som beskrevet, så bør han som far både være informert og ta grep for å bedre situasjonen, med å kunne ta over den daglige omsorgen blant annet.

[WhiteSwan]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har en søster som har en sønn på 9 år. Søsteren min har han på papiret annenhver uke. Men i den uka han skal være hos henne, pleier hun å levere han hos oss. Jeg synes det er kjempe hyggelig, og han går godt med våre barn. De siste årene, har han mer eller mindre bodd hos oss. Hun kan levere han og komme opp med en unnskylding på hvorfor han må være noen dager hos oss. Deretter hører vi ikke mer. Det ender ofte med at guttungen savner henne så mye at han selv tar kontakt for å spørre om han kan komme til henne. 

Søsteren min har alltid vært litt egoist, men sliter også noe psykisk, og det er derfor vi hjelper mye til. Barnevernet har også vært inne i bildet med veiledning opp igjennom årene. Den siste tiden har jeg kjent på et sinne mot henne, fordi jeg ser hvor lei seg og avvist guttungen føler seg i mors uker. Han har blitt veldig var og sår på dette i det siste. Han har en oppegående far, som gjerne vil ha guttungen mer. Men guttungen vil fremdeles være annenhver uke hos mor. Hun har aldri møtt opp på fritidsaktivitetene hans, sommeravslutninger, til og med når det er sommerferie kan hun finne på å reise uten guttungen med en eller annen ny kjæreste. 

Jeg kjenner på en frustrasjon, og trenger å forstå hvorfor gutten fremdeles vil være hos mor (han er mest hos oss, men han vil helst være hos moren) så mye som annenhver uke. (skjønner dette med at mor er mor, og barn alltid vil beskytte foreldrene sine.. Men når hun skuffer så til de grader, og gjør han lei seg så ofte..? hvorfor vil han dette da?) Hvorfor har han blir ekstra sår nå? Er der pga alder? Er det noen som har opplevd lignende, og kan gi oss noen råd? Trenger bare å prøve å forstå hans verden. Alle rundt prøver så godt vi kan uten at dette skal bli en situasjon der mor mister omsorg. Det tror jeg ikke er det beste for gutten, slik jeg leser han nå.. 

Anonymkode: 02138...284

Stakkars  Han er jo glad i moren sin og det er hun som er hans trygghet, han vet nok ikke at hun prioriterer alt annet foran han. Her må du snakke med moren hans og fortelle hvordan dette påvirker barnet, vær streng og få henne til å innse alvoret. Dette kan han potensielt slite med i voksenlivet også, hun som mor må skjerpe seg!

[AnonymBruker]

Du ønsker at istedet for å få bo til far og få være hos dere og se moren litt så er det til det beste for gutten å bli revet ut av en familie han ser som hjemme og plassert i en villt fremmed familie? Hva slags signal gir det en gutt som sliter med å føle seg verd noe ovenfor sin mor? Jeg hadde da følt at nei de sendte meg bort de likte ikke meg de heller?? Hva gjør det med selvbildet til en liten gutt?? I dette tilfelle hadde gutten hatt d best hos far og Dere slik Dere har d.

Anonymkode: 60ebb...3c8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du ønsker at istedet for å få bo til far og få være hos dere og se moren litt så er det til det beste for gutten å bli revet ut av en familie han ser som hjemme og plassert i en villt fremmed familie? Hva slags signal gir det en gutt som sliter med å føle seg verd noe ovenfor sin mor? Jeg hadde da følt at nei de sendte meg bort de likte ikke meg de heller?? Hva gjør det med selvbildet til en liten gutt?? I dette tilfelle hadde gutten hatt d best hos far og Dere slik Dere har d.

Anonymkode: 60ebb...3c8

Mener far burde ha omsorgen ..  gutten er uskyldig han vil nok se moren sin litt anderledes når han blir eldre. Han trenger alle dere andre rundt seg. Trygghet og kjærlighet og hvor er bv her da? Når de vet hvordan forholdene er burde de si i fra til far og ordne opp for gutten de må da se at dette ikke er til hans beste. Her er det muligheter til å gjøre små justeringer ved hjelp av bv så forstår ikke hvor bv er her???

Anonymkode: 60ebb...3c8

[AnonymBruker]

Alle de tingene over her var grunnlag til at en venninne mistet omsorgen for sin 6år gamle sønn. Hun forsvant aldri fra barnet sitt men han overnatta med tante, besteforeldre ofte. Skal sies at barnet ikke har en far da. Ville lufta tanken om å melde mor til bv til far. Selv om mor blir meldt til bv så betyr ikke det at far blir det. 

Anonymkode: 4b864...12c

[AnonymBruker]

På 12.4.2020 den 18.10, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig har vi snakket med henne om dette. Masse! Hun og jeg har egentlig et godt forhold. Men sklir ut igjen hver gang. Jeg skjønner det, at vi kan ta det videre, og det kan komme til å bli et alternativ. Men nå lurer jeg på om noen har erfaringer med dette, og evt kan komme med råd utenom rettssystemet. 

Anonymkode: 02138...284

Kanskje du har en litt «bedre-biter»- tilnærming til henne? Og at det er derfor du ikke når fram? Du skriver at «vi» har tatt det opp med henne. Betyr det at du og mannen din sammen tar den vanskelige samtalen? Du ser vel at det kan virke både ydmykende, krenkende og innby til skam? 
 

Isteden bør du ta samtalen med henne alene. Men : er det en ting livet har lært meg, så er det at man ikke er i posisjon til å komme med kritikk når man samtidig sitter på sin høye hest. Du, mannen din og ungene virker «velfungerende». Kanskje det ikke er dere som kan ta det opp? Noen gang kan foreldrepar bli så «supre» at de virker nedlatende uansett hvor pent man legger det fram. Å få høre noe negativt om morsrollen fra to som «har klart det såå bra», som ikke har vært gjennom den store belastningen et samlivsbrudd er, som ikke har måttet fortelle barna sine at det ikke er deres skyld når de gråter... ja, det fortoner seg nesten som...litt meningsløst. 

Anonymkode: 3949f...7f5