Eksen han har barn med. (Langt)

[AnonymBruker]

Dere har allerede vært i parterapi der typen din har fått beskjed om å prioritere deg, likevel skjer ikke dette.
Syns du det er greit at han ikke tar til seg det som snakkes om i parterapi?
Hva føler du at du fikk ut av å gå der?
Hvor mye fikk han ut av det?
Og bedret forholdet seg av det?

Om ikke, så er jo spørsmålet om dette er noe du takler i lengden. Om terapi ikke fungerer så er det vel slik han er.

Anonymkode: 60126...0bf

[AnonymBruker]

Dere har allerede vært i parterapi der typen din har fått beskjed om å prioritere deg, likevel skjer ikke dette.
Syns du det er greit at han ikke tar til seg det som snakkes om i parterapi?
Hva føler du at du fikk ut av å gå der?
Hvor mye fikk han ut av det?
Og bedret forholdet seg av det?

Om ikke, så er jo spørsmålet om dette er noe du takler i lengden. Om terapi ikke fungerer så er det vel slik han er.

Anonymkode: 60126...0bf

[AnonymBruker]

Problemet her er vel at du er snill og ettergivende, mens eksen er mer rivjernet.

Hadde eksen dilla og dulla med ditt barn?

Eller hadde hun sagt til mannen din at det er ditt problem? Din unge, du rer opp.

Slik at om det ble no tull, kunne ungen selv klage til sin far.

Du sier du en gang dro i tårer?

Hadde eksen gjort det?

Hun slår meg heller som en som sier "drar du nå, trenger du ikke komme tilbake".

Glemmer han planer?

Jeg hadde bare sagt fint, da drar du til HU, også drar jeg UTEN deg. Hade!

Du må jo vise at du fint klarer deg uten han, og kommer du på 2 plass, sett han på 3.

Svigers må du bare drite i.

Det blir litt som når noen dør. Ikke måte på hvor flotte de var....

Anonymkode: 85ab4...3e0

[AnonymBruker]

Ikke hør på alle disse negative svarene. Det du opplever er ikke grunn nok til å gå fra far til barnet ditt. Alle har opplevd at mannen de ble sammen med har skuffet på en eller annen måte. Dere må prøve å snu det, og fokusere på fremtiden. Dette med løgn er ikke greit, men slik jeg ser det, er dette løgner for å hindre konflikt/ skåne deg. Samboeren min er ekstremt konfliktsky, og han kunne nok gjort det samme hvis jeg ikke hadde hatt et greit forhold til eksen hans. Folk kan godt skrive at løgner ikke er ok, og at du må gå fra han pga dette. Jeg synes dette er for drøye tiltak. Jeg ville jobbet litt lenger for å få det til å fungere når dere har barn sammen. 

Anonymkode: ac072...8ee

[AnonymBruker]

Noen ting du nevner synes jeg høres normalt ut, andre ting her hadde jeg ikke giddi å akseptert. Familien hans høres også veldig urettferdige ut 

Anonymkode: cd4a5...5b1

[Isaccis]

Tror kanskje dette med at han umiddelbart sluttet med sex etter å ha fått vite at det var en jente bare skyldes liten lyst til å hamre løs rett ved/mot hans blivende datter. 
Synes hun virker oversosial, og mannen din kunne helt klart blitt bedre til printere deg. Det er vanskelig å gi slipp på en god svigerfamilie, jeg savner svigerforeldrene ‘mine’ enormt selv, men av respekt for bruddet har vi ikke kontakt (og ingen barn involvert) .

Kanskje du skal bli litt oversosial mot hun og se hva som skjer;) Har hun et overnaturlig close forhold til resten av familien hans så hvorfor ikke med deg også, da rocker du litt med dynamikken som er nå uansett:) 

 

 

[AnonymBruker]

Vi hadde et godt sexliv da jeg gikk gravid med guttungen. Da jeg ble gravid med jenta noen år senere, var han ikke interessert i ha sex faktisk. Husker jeg følte meg veldig avvist. Nå er alt som det skal igjen. Kanskje det ligger noe i det, at noen menn mister tenninga når det er jentebaby i magen? 

Anonymkode: ac072...8ee

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i det du skriver. 
 

Her hoppet samboeren hver gang eksen hans sa hopp. Jeg tok meg av gutten hans, behandlet han som min egen. Passet på han for eksen hans når han var syk. Prøvde så godt jeg kunne å være grei og samarbeidsvillig. 
 

Så ble jeg gravid. Alt endret seg totalt. Samboeren ville ikke ta i meg, ville ikke ha sex. Jeg følte meg helt alene og forlatt. Vi dro i parterapi. Jeg følte han satt meg og babyen sist alltid. Brydde seg kun om sønnen sin. Jeg og babyen kom sist. Terapeuten sa at han måtte støtte meg og følge opp den kommende babyen. 
 

Under fødselen så var han knapt tilstede. Jeg fikk komplikasjoner og måtte ta et hastekeisersnitt. Jeg måtte be min mor om å komme for å være der med meg. Far dro og hentet andre sønnen sin til eksen sin..
Da babyen ble født så tilbringte han knapt tid med oss. Han sa ja til å ha sønnen utenom fast samvær. Jeg hadde nylig tatt keisersnitt og trengte hjelp. Han dro på jobb og jeg ble sittende alene med en baby og bonus sønn på 4 år. Følte bare at alt raknet for meg. 
 

Svigerfamilien hjalp eksen hans med alt. Hun kom på kaffebesøk og de dro på besøk til henne. Svigermor passet ungen hele tiden. Svigerfamilien brydde seg knapt om meg og babyen. Kom aldri på besøk og inviterte ikke meg engang. De kjøpte bursdagsgaver til henne.. jeg fikk ikke engang gratulasjoner når jeg hadde bursdag. Jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg ble bokstaveligtalt oversett og utestengt. 
Svigerfamilien ville ikke engang ta med barnet mitt på noe som helst. Årene gikk og jeg så på at de tok eldste med på alt mulig, kjøpte dyre ting. Barnet mitt fikk ingenting.. En gang vi var på juleselskap så satt barnet mitt på gulvet og lekte med noen leker. Eldste kom bort og tok lekene ut av hendene hans. Jeg sa til eldste «nå leker lillebror med den, kan du finne en annen leke å leke med?» Da svarte svigermor «Det er hans leker, la han ta de». Jeg ble helt målløs. Gutten min gråt for han ikke fikk leke med den leken.. 

Jeg gikk høre fra både samboeren og svigerfamilien at eldste var spesiell. Fordi han var førstefødte. De hadde et spesielt bånd med han. Hva slags svar er det ? Alle barn skal føle seg like verdt. De skal føle seg like spesiell. Selv om man er eldst eller yngst. 
Har opplevd flere ganger at folk bare overser gutten min og løper i retningen til han andre. 
Samme med moren til gutten. De gjør alt for henne og jeg ble helt glemt. Uansett hvor mye og hardt jeg prøvde å bli likt og akseptert. 
 

Jeg maktet ikke mer og forlot samboeren min. Eksen min bryr seg knapt om ungen og vi krangler hele tiden. Hjelper meg aldri hvis jeg trenger det. Han gjør fortsatt alt for moren til andre sønnen sin og likedan med familien hans.
 

Svigerfamilien overser meg den dag i dag. Jeg og barnet er usynlig. 

Men jeg angrer ikke på at jeg tok det valget jeg gjorde. Jeg har det mye bedre med meg selv og sønnen min trives bedre. Kanskje det beste valget jeg tok for oss. 
 

Håper bare du finner ut av det. Det er tøft det du sitter i nå og det forstår jeg så forbanna godt. Sender deg en god klem ❤️

Anonymkode: a7a8d...895