Hvordan skal jeg hjelpe ?

[Gjest Bestevennina]

Hei !

Vet ikke om dette er rett forum, men jeg prøver likevel.

Min aller beste vennine fikk for noen år siden et psykisk knekk og ble lagt inn. Hun kom ut etter en stund og ting har gått opp og ned. Hun går på medisiner og er til tider ganske dopet/fjern.

Jeg har prøvd så godt jeg kan å støtte henne. Hun har fortalt meg noe, men ikke alt ( tror jeg )

Hun og jeg bor et stykke unna hverandre, men mailes hver dag og har ganske god kontakt. Hun studerer i utlandet og er hjemme i ferier. Det er når hun er hjemme at hun ofte får tilbakeanfall ..... jeg har mine mistanker, men aner ikke hva jeg skal gjøre.

Nå har hun blitt lagt inn igjen. Jeg har kastet alle mine planer for de neste dagene og sagt at jeg kommer på besøk. Hun må bare sjekke med legen sin når det passer.

Jeg synes det er grusomt å besøke henne. Å se en 24 år gammel jente bli dopet helt ned og behandlet som lort. Det aller rareste er; hvorfor prøver psykriaterne ikke å finne årsaken til alle disse tilbakeanfallene ? De forer på med tabletter og thats it.

Jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg prøver å være der for henne, men det er ikke alltid like lett.

Jeg skulle så gjerne vist mer om disse anfallene hennes osv, men hvordan skal jeg gå fram ? Jeg er ikke av typen som graver og spør om ting, jeg er ganske så beskjeden av meg. Jeg har prøvd å være en som lytter og støtter !

Men jeg vil så gjerne hjelpe henne mer.

Aner som sagt ikke hva jeg skal gjøre.

Synes bare det er så vannvittig grusomt å se henne slik og ingen hjelper sikkelig til med å løse probleme hennes.

Noen råd ??

[Gjest florence]

Jeg synes du gjør veldig mye allerede. Det hun trenger er noen som er der for henne, og det er du. Så du gjør det viktigste av alt! Det mange syke opplever, er at venner trekker seg unna etterhvert fordi de synes det er belastende med psykiatrisk sykdom. Som venninne kan en ofte føle seg maktesløs og ha et sterkt ønske om å gjøre noe, men det begrenser seg selv, behandlingen må helsevesenet ta seg av. Du kan kanskje prøve å få henne til å åpne seg mer, kanskje kunne hun forebygge disse knekkene ved å gå jevnlig til behandling? Du kan også henvende deg til familien hennes for å få råd der, men det virker som du har en mistanke til at problemene ligger der, så da er vel det utelukket. Uansett, lykke til, husk at du nok er kjempeviktig i hennes liv!

[Ada=)]

Hei!

Jeg har ogsaa en venninde som sliter med psykiske problemer... Jeg synes du gjor en kjempejobb allerede, men skjonner godt at du foler deg makteslos. Hun har nok ikke fortalt alt til deg, og det er ikke sikkert hun er klar for aa snakke om alle problemene enda til noen (hverken deg eller leger) -kankje hun ikke en gang klarer aa tenke paa det. Jeg har mistanke om at min venninde utsetter det aa 'bli frisk' fordi hun ikke orker den grusomme prosessen det er aa aapne seg for psykiateren sin 100%. Paa en maate saa vil hun, men paa en annen maate saa klarer hun det ikke (enda). -og det er ingen som kan skynde paa den prosessen, hun maa bare gjore det hele i sitt eget tempo.

Det er forferdelig aa se at hun kater bort livet sitt paa denne maaten, men det er desverre desverre ikke noe noen kan gjore noe med... det er bare aa vaere en god venn og bry seg om, og stotte saa godt man kan.

Det er selvfolgelig ikke sikkert det er det samme som skjer med din venninde, men etter min erfaring gjor det psykiske helsevesenet veldig god jobb med unge mennesker. hun blir vel ikke 'bare dopet ned' -dette skjer vel i kombinasjon med andre behandlingsmetoder, og dessuten i varierende mengde etter hvor mye som trengs? noen ganger er det viktigste aa fjerne symptomet (medisiner) men i det lange lop maa jo hele sykdommen bahandles (terapi).

Du kan jo sporre din venninde om tillatelse til aa snakke med legen. Saa kan du faa en liten orientering om hva som skjer og hvorfor (saa langt som pasienten og legen har avtalt paa forhaand at du skal faa vite). Jeg har gjort dette, og fikk vel egentlig ikke vite noe jeg ikke allerede visste. Likevel var det trygt for meg aa faa hore hva som skjedde av en psykiater, det er jo ikke saa lett aa vaere paarorende heller (og det visste i hvertfall den psykiateren jeg snakket med).