Depresjon og mobbing - hater tankene mine!

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av at de tankene ikke blir bedre. Pga depresjon og mobbing igjennom hele grunnskolen (vil tro det er en del av grunnen) er jeg så var på hva jeg sier og tenker alt for mye i etterkant av en samtale i en relasjon. Bare samboeren min kan jeg si hva jeg vil til (dog jeg har et filter som de fleste andre), ellers når det gjelder familie (!), kolleger og venner er jeg veldig var på hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg. Jeg er smilende og blid, er sosial på jobb og man kan nok ikke se hvordan jeg har det. Men jeg tenker for mye på om folk liker meg, hva de tenker om meg osv. 

Noen tips om hvordan jeg kan bli bedre, gi litt mer f..? Det er jo opplagt at selvtilliten er et problem, men den er vanskelig å få opp til tross for at jeg er flink til å ta vare på meg selv, trening osv. 

Anonymkode: c4ba1...ed8

[Sunnys]

Hvor gammel er du? 
mat du ble mobbet er leit å lese. Men husk at det er de som mobber som eier problemet- ikke du! 
skjønner at dette sitter under huden, men prøv å gi litt mer f.. når du gir litt mer f.. vil du få det bedre med deg selv, og de andre rundt deg vil like deg enda bedre. For da gir du mer av deg selv ❤️❤️ 

[Newbeginnings]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av at de tankene ikke blir bedre. Pga depresjon og mobbing igjennom hele grunnskolen (vil tro det er en del av grunnen) er jeg så var på hva jeg sier og tenker alt for mye i etterkant av en samtale i en relasjon. Bare samboeren min kan jeg si hva jeg vil til (dog jeg har et filter som de fleste andre), ellers når det gjelder familie (!), kolleger og venner er jeg veldig var på hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg. Jeg er smilende og blid, er sosial på jobb og man kan nok ikke se hvordan jeg har det. Men jeg tenker for mye på om folk liker meg, hva de tenker om meg osv. 

Noen tips om hvordan jeg kan bli bedre, gi litt mer f..? Det er jo opplagt at selvtilliten er et problem, men den er vanskelig å få opp til tross for at jeg er flink til å ta vare på meg selv, trening osv. 

Anonymkode: c4ba1...ed8

Kjenner meg litt igjen i det du sier, og for meg har det bare blitt bedre med alderen. Jeg er over 40 nå, og er blitt så vksen og med så mye erfaring i arbeidslivet fx at dette har begynt å avta. Men merket lenge, særlig i ungdommen og oppover i 20-åra at jeg var plaget av mine erfaringer. Fikk f.eks hodepine om jeg måtte sitte i et rom med mange som minnet om klasserom, tok aldri ordet, liker meg i bakgrunnen osv. Jeg tar forresten fortsatt nesten aldri ordet på avdelingsmøter på jobb, på foreldremøter osv. Men MÅ jeg snakke, er det blitt lettere. gjennom jobb må man jo ofte eksponere seg for slike situasjoner.

Det er egentlig bare å øve på situasjoner der du føler du begynner å vurdere hva du har sagt. Prøv å stoppe disse tankene. Prøv heller å tenke at du er jo ikke noe dårligere, mindre smart el.l i ofrhold til den du snakket med! Hvorfor skulle akkurat det du sa være dumt? Tenk at dette er uhensiktsmessige tanker. Du må bli glad i deg selv, backe opp deg selv i stedet for å tvile. Tenk at det er en gammel erfaring, fra barndommen, fra tankeløse barn, som fortsatt styrer deg- det er det ingen rimelighet i. Men barnet inni deg vet jo ikke det! så du må selv lære å styre tankene dine på en voksen måte. Jeg har selv vært mye redd for å ikke bli likt av andre, men det har begynt å slippe mer og mer. Jeg har gjort det bra i livet og vet jeg er et oppegående menneske, så det er jo ingen grunn til at jeg skulle bli mislikt eller at andre skulle synes jeg er dum. det er helt sikkert ikke det med deg heller.. Og- så har jeg slått meg til ro med at; om noen da ikke skulle like meg, hva gjør det egentlig? alle kan ikke like alle, men så lenge jeg har en fin familie og mange gode venner, så er jo det underordnet. Det er fint at du er trygg på samboeren din, bruk ham som støtte.