om å møte veggen(langt)

[Gjest anonym_oslo]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne..

Jeg er en enslig mor med en sønn på 12.

Vi er på flyttefot ( utgangen av mnd) og i stedet for å forberede meg sitter jeg "å depper og synes synd på meg selv". Har ferie denne uka også, men har kun vært ute av døren 1 eneste gang siden jobben fredag. Og det var kun for å gå på butikken lørdag. Ellers har jeg sendt sønnen min. Har ikke engang orket å gå ( butikken er 100 m unna) for å spørre om de har esker så jeg kan sette i gang med pakkinga.. Det er ikke så mye det at jeg ikke "orker", men jeg får liksom ikke til. Jeg har prøvd flere ganger i dag å ta motet til meg å komme meg utav døren, men så ser jeg meg i speilet og utsetter det enda engang. Jeg skulle egentlig vært nede i byen i dag også og ordnet med noen ting til en skoletilstelning i morgen, men heller ikke det har jeg fått til. Jeg gruer meg som f... til i morgen, da jeg føler meg helt "lost" i slike settinger. Føler ikke at jeg har noe til felles med noen av de andre foreldrene i klassen. De har flotte hus.. flotte jobber.. og selv om ikke alt kanskje er som det ser ut på utsiden, så er ihvertfall fasaden perfekt. Jeg derimot føler meg så fæl og mislykka både når det gjelder utseende og ellers i livet. Har en jobb jeg missliker mer og mer. Jeg har en hovedoppgave som er lagt på is, som jeg vet jeg burde gjøre meg ferdig med, istedet for å jobbe som underbetalt ufaglært i et hardt og stressende yrke. Det siste året har jeg bare følt så lite overskudd.Kommer hjem fra jobben og er trøtt og slapp.. terskelen for å gå til legen for ting som jeg vanligvis ville ha "oversett" for å få sykemld har vært lav. Dette er ikke direkte "fake", da jeg pga stress og bekymringer har veldig stiv og anspent muskulatur i nakke og skuldre. Men hadde jeg hatt det lille "extra" hadde jeg nok strukket meg litt lenger, noe jeg har dårlig samvittighet over. Men jeg har ikke vært sykemld mer enn 1 uke i strekk til nå. Får ikke til å fortelle legen at jeg sliter med depresjoner og utrolig lav sjøltillit. (ikke at det er en diagnose da)

Jeg vet at sønnen min har arvet mitt dårlige selvbilde. Og istedet for å bygge den opp, så føler meg som verdens mest elendige mamma. Har verdens korteste lunte for tiden og kjefter og smeller for ingenting.

han er i en alder han vil ha det beste av klær..pc utstyr.. sykler osv og sitter på nettet og sjekker priser og spørr om han kan få det eller denne. Og svaret jeg bjeffer tilbake er omtrent altid det samme. Selv om kameratene hans kommer fra hjem med god økonomi betyr ikke det at vi har råd til det samme. Da ser jeg at han krymper seg stakkar. Han er stadig inne på nettsteder som finn.no og qxl for å se om han kan finne noe som vi kanskje har råd til å kjøpe.

Huff får vondt bare jeg tenker på det..

Ellers er ikke privatlivet mitt så mye å rope hurra for. savner en kjæreste eller i det minste flere gode venner. Nå har jeg kanskje ikke være den mest festlige personen å være sammen med til tider.

Nå skinner sola ute også, og jeg bare sitter her og lar enda en dag passere uten å få gjort en dritt. VET at jeg ikke kommer til å gå ut i dag, men fortsette å isolere meg. Jeg har jo en lenge etterlengtet ferieuke og jeg burde være ute å kose meg og slappe av. Har kasta bort mange dager allerede. Istedet kommer jeg kommer sannsynligvis til å ligge våken halve natta av nervøsitet for morgendagen.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget mitt. Kanskje synspunkter fra noen som er eller har vært i samme situasjon når det gjelder sosialangst og det å møte veggen.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men ville ihvertfall gi deg en

Disse perfekte familiene har det helt sikkert ikke så perfekt som det kan se ut til.

Jeg synes du burde snakke med legen din, ta deg selv i nakken, bestem deg for at det skal du bare. Sier ikke at alt blir bedre med en gang da, men tror det kan være en lettelse å si det til noen.

Det er ihvertfall det rådet jeg kan gi som er første pri.