Ensom mann, orker ikke mer...

[AnonymBruker]

Nå som jeg nærmer meg 40 år, så har denne ensomheten til tider vært helt u-utholdelig. Jeg har ingen venner, sliter med å finne meg kjæreste og føler meg veldig lite likt. Føler jeg ikke passer inn i dette moderne samfunnet.

Har jo forstått at det er noe rart med meg, men finner aldri ut helt hva det er. Føler innimellom at jeg er ett dårlig menneske. Har prøvd å oppsøke hjelp via lege, men kommer ingen vei, siden jeg ikke er deprimert  nok.

Jeg prøver å chatte med kvinner via tinder og hender jeg får til noe stevnemøter, men interessen fra alle dabber av etter første møte, uten at jeg vet helt hvorfor. Bildene mine kan da ikke lyve såå mye? Jeg trener og ser sunn ut, men det er vell heller mer sannsynlig at det er noe uattraktivt med min personlighet eller være måte.Jeg faller vell innenfor kategorien: de ensomme og  ufrivillige barnløse mennene. 

Jeg er ikke innadvendt og har lett for å snakke med mennesker, så forstår ikke hva jeg gjør galt. Jeg har interesser og hobbyer, men dette krever igjen at jeg er mye alene og motivasjonen for disse interessene er derfor dalende. Det gir meg ikke noe glede mer.

Jeg som alle andre ønsker bare å finne en å dele livet med, men ting ser så utrolig håpløst ut. Vet ikke helt hvorfor jeg skal gidde å forsette dette meningsløse livet? Jeg ser jo nå at noen "sliter", siden de er i karantene pgr av corona viruset, men det er jo slik jeg føler jeg har hatt det store dele av mitt voksne liv.

Det blir kanskje vanskelig for dere å gi meg noen gode tips, siden ingen kjenner meg, men følte bare for å få luftet tankene litt. Jeg trenger egentlig en psykolog å prate med, men som sagt, det er vanskelig å få til siden jeg tydeligvis ikke er deprimert nok.(fått hjelp via kommunen, men det var meget begrenset og fikk ikke pratet med psykolog)

Takk for all eventuelle svar.

Anonymkode: 014f0...c61

[Oslodamen]

Kjære Ts, jeg kan ikke skjønne hvorfor du ikke skulle få komme til hos en psykolog. Du har kjent på uutholdelig ensomhet i store deler av ditt voksne liv og trenger selvfølgelig å snakke med noen ❤. Jeg kjenner jeg blir helt sint på legen din.

Kan du spørre legen en gang til? Eventuelt bytte lege? For dette er ikke greit.

Hva med å gå til en NLP coach? Altså nevro-lingvistisk programmering. Det koster sikkert litt, men siden du er usikker på hva som egentlig er «problemet» så kan muligens NLP være til hjelp? Da får du lært deg viktige strategier og får gode verktøy for kommunikasjon, samhandling, bli bevisst hvem du er og hva du vil og hva som skal til for å nå målene, eventuelt hva som hindrer deg i å nå målene. Og så videre. 

Ikke sikkert det er noe for deg, men jeg kaster nå ut ideen likevel ❤ ❤ ❤ 

[AnonymBruker]

Ja, jeg håper at du får deg profesjonell hjelp. Jeg skjønner at du sliter mye med dette, fordi du har opprettet veldig mange tråder om samme sak.

Du må få mer tro på deg selv, og slutte å være så usikker. Håper det går bedre for deg snart og at du får hjelpen du trenger.

Anonymkode: 966e6...bfa

[Aureka]

Ikke noe kjekt å ha det sånn. Du skriver at du ikke har noe problem med å prate med folk, hva med å begynne med en hobby som involverer flere? Ser også at det blir nevnt NLP coach, det kan være nyttig det. Kanskje du også kan begynne på en coach utdannelse selv. Da øver man mye sammen med andre og lærer nyttige verktøy. Vet om flere som har tatt coaching utdannelse for egen del. Tror løsningen ligger i flere kontaktflater, ikke nødvendigvis flere tinder dater. 

[Gjest Chroma]

❤️

[Amberleaf]

Hva slags interesser har du da? Er du glad i dyr, kan du kanskje skaffe deg en hund? En hund (eller et annet dyr) er det utrolig mye selskap i. Det er også lettere å komme i kontakt med andre når du er ute å lufter den. Er også mange typer kurs du og hunden kan være med på.

En annen ting er om du er interessert i idrett. Kontakt en lokal klubb og hør om de trenger hjelp til noe, sitte i styret, ta trenerkurs og senere bli trener, stå i kiosken, være kampvert. Selv om alt står stille akkurat for øyeblikket så vil det jo etterhvert starte opp igjen.

Andre forslag: Lokale vel-foreninger, bli støttekontakt, besøksvenn på gamlehjem, meld deg inn i Røde Kors.

Husk at det er bruk for deg! Du kan gjøre en forskjell for mange. Engasjer deg i noe du har interesse for eller brenner for, det er fantastisk givende!

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at du ikke er flink til å knytte deg til andre på det følelsesmessige planet? At det blir for overfladisk og at du ikke åpner deg? Basert på innlegget ditt vil jeg ikke tro det, men det er jo noe annet å møte noen IRL

Anonymkode: 91779...ac7

[AnonymBruker]

1 time siden, Oslodamen skrev:

Kjære Ts, jeg kan ikke skjønne hvorfor du ikke skulle få komme til hos en psykolog. Du har kjent på uutholdelig ensomhet i store deler av ditt voksne liv og trenger selvfølgelig å snakke med noen ❤. Jeg kjenner jeg blir helt sint på legen din.

Kan du spørre legen en gang til? Eventuelt bytte lege? For dette er ikke greit.

Hva med å gå til en NLP coach? Altså nevro-lingvistisk programmering. Det koster sikkert litt, men siden du er usikker på hva som egentlig er «problemet» så kan muligens NLP være til hjelp? Da får du lært deg viktige strategier og får gode verktøy for kommunikasjon, samhandling, bli bevisst hvem du er og hva du vil og hva som skal til for å nå målene, eventuelt hva som hindrer deg i å nå målene. Og så videre. 

Ikke sikkert det er noe for deg, men jeg kaster nå ut ideen likevel ❤ ❤ ❤ 

Legen har gjort det hun kan gjøre, jeg får avslag fra helsevesenet siden jeg ikke har en tung depresjon. Jeg er "bare" deprimert pgr av ensomhet og mangel på nærhet osv.

Også litt usikker på hva en psykolog kan hjelpe meg med, utenom å kanskje få mer håp og tro på fremtiden? Men en forandring må jo skje for at ting skal bli bedre og den forandringen må jo skje med meg(personlighet, være måte, godta at jeg må senke kravene for å ha en sjanse osv)

Anonymkode: 014f0...c61

[Oslodamen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Legen har gjort det hun kan gjøre, jeg får avslag fra helsevesenet siden jeg ikke har en tung depresjon. Jeg er "bare" deprimert pgr av ensomhet og mangel på nærhet osv.

Også litt usikker på hva en psykolog kan hjelpe meg med, utenom å kanskje få mer håp og tro på fremtiden? Men en forandring må jo skje for at ting skal bli bedre og den forandringen må jo skje med meg(personlighet, være måte, godta at jeg må senke kravene for å ha en sjanse osv)

Anonymkode: 014f0...c61

Ensomhet er ikke «bare» 😢. Hm. Men kanskje NLP er en idé? Du kan ihvertfall lese litt om det på nettet... De har en mer konkret tilnærming enn psykologer. 

[AnonymBruker]

Hva med å bytte fastlege? Og kanskje man faktisk må overdrive litt for å få hjelp...

Anonymkode: 01743...880

[AnonymBruker]

Kvinner liker menn som er selvsikre. Du må derfor bygge din selvtillit og at du har det vell med deg selv alene før du prøver å få deg kjæreste.

Anonymkode: 0c42f...4f3

[AnonymBruker]

Har du hatt noen kjæreste da noen gang? Kommer du i kontakt med kvinner? Tørr du å flørte litt eller er du stiv som en planke? Er du den aktive eller passive part? 

Anonymkode: ae0bc...68d

[AnonymBruker]

Ikke gi opp Tinder. Fortsett å lete, plutselig er det ei der som passer for akkurat deg. Hun finnes der ute, du har bare ikke funnet henne enda.

Anonymkode: d4969...a79

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg har kjent på mye ensomhet jeg også. Du må ikke tenke at det er noe galt med deg, for det er det helt sikkert ikke  Det er veldig vanskelig for mange å finne en partner man passer godt sammen med, men det betyr ikke at det er noe galt med oss som er single. Vi kan jo bare være oss selv🙂
Jeg savner også sårt en partner, jeg også. Jeg har venner da, men jeg er midt i 40- årene, og kvalitetstid sammen med venner minker for hvert år som går. Venner er forståelig nok opptatt med partneren pg barna, jobb og familieliv, og har maks en time eller to å avse til vennetid i løpet av en mnd. Så jeg sitter stort sett hjemme alene. Men jeg har vært mer ensom tidligere, jeg føler meg faktisk ikke like ensom lenger. Selv om jeg stort sett sitter inne alene nå i disse koronatider. Jeg tror det er viktig at vi single og barnløse lærer oss å finne glede i vårt eget selskap, ikke slippe til negative tanker som trykker oss selv ned. Jeg tror og håper det er lettere å finne en partner hvis man i utgangspunktet liker sitt eget selskap og ikke føler at den eneste veien til å ha det bra, er å finne en partner. Prøv å finn på noe som får dagene til å gå, et eller annet kjekt hver dag. Og når koronasituasjonen normaliserer seg, hva med å begynne med en hobby eller noe? Hvor du kan møte de samme menneskene jevnlig? Sånne plasser kan nye vennskap bli til, og et større nettverk fører til at du treffer enda flere nye mennesker, og plutselig møter du potensielle kjærester😊 Ingen vet hva som skjer rundt neste sving, det sier jeg til meg selv iallefall. Og håpet må vi aldri miste🙂

Anonymkode: 122b2...e36

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kvinner liker menn som er selvsikre. Du må derfor bygge din selvtillit og at du har det vell med deg selv alene før du prøver å få deg kjæreste.

Anonymkode: 0c42f...4f3

Jeg har det ofte bedre med meg selv en når jeg er med andre, men kommer veldig an på hvem jeg er med. Jeg kan bli sliten av å være for mye sosial også, siden jeg ikke er så vandt til det for tiden. Jeg er med andre ord veldig vandt til å være mye alene. Men innerst inne så vill ingen tilbringe meste parten av livet sitt alene.

Jeg har ingen grunn til å ha dårlig selvbilde, siden jeg både ser ok ut og ikke har noe problemer med å prate med nye mennesker. Men så klart, man føler seg mer komfortabel blant visse mennesker en andre. Har visse tendenser til sosial angst under visse situasjoner, men sikkert mye for at jeg ikke er vandt til å være så mye sosial. Men sjeldent jeg får det under ett stevnemøte feks via tinder.

Anonymkode: 014f0...c61

[punkyB]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror og håper det er lettere å finne en partner hvis man i utgangspunktet liker sitt eget selskap og ikke føler at den eneste veien til å ha det bra, er å finne en partner. Prøv å finn på noe som får dagene til å gå, et eller annet kjekt hver dag. Og når koronasituasjonen normaliserer seg, hva med å begynne med en hobby eller noe? Hvor du kan møte de samme menneskene jevnlig? Sånne plasser kan nye vennskap bli til, og et større nettverk fører til at du treffer enda flere nye mennesker, og plutselig møter du potensielle kjærester😊 Ingen vet hva som skjer rundt neste sving, det sier jeg til meg selv iallefall. Og håpet må vi aldri miste🙂

Anonymkode: 122b2...e36

Støtter dette . 

Veldig mange som lever uten partner OG man kan ha et bra liv for det. Så du må prøve å trives med bare def selv - skaffe deg litt interesser og venner . Som en bonus vil en partner kunne dukke opp. 

Er mye som skal klaffe for å treffe på en partner - så å treffe de i et litt mer naturlig miljø har jeg tro på.  

[AnonymBruker]

Hei!

Her var det mange «så som så»-svar, synes jeg. Er sikker på at folk mener det godt, da. 
Jeg har erfaring med å ikke føle at jeg passer helt inn. Som snart 30 og med en PTSD-diagnose etter et hardt yrkesliv allerede, føler jeg også på følelsen av å være alene når alle rundt meg har barn, er gift osv. 
Poenget mitt er: Jeg gikk til psykolog, sa det rett ut (og dette MÅ du også gjøre, ingen er tankelesere) at jeg ikke orket å leve mer! Da får du mer hjelp.  
Så begynte jeg å trene tung styrketrening. Godt for både kropp, sinn og sosialt. Jeg fikk meg også en hund som gjør at jeg må komme meg ut av døra hver dag. 
 

Lykke til, jeg er helt sikker på at du finner den rette når du virkelig er klar for det, og at du finner gleden med livet igjen! Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 95369...529

[AnonymBruker]

Det som er den største utfordringen med den tilstanden jeg er i nå, er at det påvirker alt negativt. Jeg ser ikke mening i ting mer, jeg har null arbeids motivasjon og veldig lav motivasjon for å gjøre ting jeg pleide å elske å gjøre. Hvorfor skal jeg gidde, når jeg "vet"(oppi mitt hodet) at jeg etter all sannsynlighet blir ensom resten av livet mitt? Ingen bryr seg om hva jeg gjør, så hva er poenget?

For å svare på noen spørsmål tidligere her,ja, har vært i 3 korte forhold tidligere hvor jeg gjorde det slutt i de to siste. Men utgangspunktet var ikke særlig bra når jeg bare tok til takke til det jeg kunne få der og da. Jeg har aldri vært forelsket eller følt ekte kjærlighet(hvis det i det hele tatt finnes da?)

Jeg har ble tidligere sendt til kommunen via legene, hvor jeg fikk pratet med en samtalepartner(ikke psykolog, men noe tilsvarende) Han tok meg ikke seriøst følte jeg, siden hans syntes jeg var en såpass oppegående og reflektert person. Fikk bare inntrykk av at han bare gjentok alt jeg allerede vet...de samme rådene som  mange her kommer med: prøve å bli mer sosial, ha tro på seg selv osv osv. Ikke missforstå, men jeg har prøvd dette mange ganger før, da ved å kontakte gamle bekjente. Men responsen er veldig dårlig og kortsiktig. Folk er opptatt med sine egne liv. Jeg har også vært på mange stevnemøter via nettdating opp igjennom årene, men kommer ingen vei. Jeg har ingen rett til å være veldig kresen, så jeg er alltid åpen for å bli mer kjent, men interessen tilbake er aldri der.

Så ja, jeg må nok til bake til legen og overdrive betraktelig, slik at jeg kanskje kommer i kontakt med en psykolog. Men ligger  egentlig ikke i min natur å lyve om slikt.

Anonymkode: 014f0...c61

[AnonymBruker]

Vi er mange som hele livet har følt at vi egentlig ikke passer inn. Selv har jeg hatt flere forhold, korte pg lange, og venner har kommet og gått. Sliter med å la noen komme inn på meg, særlig pga tidligere venner. Det eneste rådet jeg kan gi er at du hele tiden gjør det som kjennes riktig ut for deg og driter i hva andre måtte tenke eller mene om det. Gi oppmerksomhet til de du virkelig ønsker å gi det, og la andre gå. 

Anonymkode: b4b73...abc

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Legen har gjort det hun kan gjøre, jeg får avslag fra helsevesenet siden jeg ikke har en tung depresjon. Jeg er "bare" deprimert pgr av ensomhet og mangel på nærhet osv.

Også litt usikker på hva en psykolog kan hjelpe meg med, utenom å kanskje få mer håp og tro på fremtiden? Men en forandring må jo skje for at ting skal bli bedre og den forandringen må jo skje med meg(personlighet, være måte, godta at jeg må senke kravene for å ha en sjanse osv)

Anonymkode: 014f0...c61

Har du ikke råd til å prioritere en privat psykolog? Sånn virkelig ikke om du sparer opp? Flere private har netttjenester.

Når det er sagt så kjenner jeg noen menn i liknende situasjoner, men de har spsialt nettverk forsåvidt. Kjærligheten derimot lar vente på seg, og de er rundt 40 år. Jeg kan ikke selv se noen åpenbar forklaring på utfodringen, men jeg har også venninner på samme alder i samme situasjon. 

Litt usikker på hvorfor de venninnene jeg kjenner veldig godt har det slik de også, de er attraktive/smarte/veldig bra mennesker. Det eneste jeg kanskje kan se som fellestrekk er litt tilfeldigheter, og kanskje at de har litt utfodringer med å knytte seg til det andre kjønnet på et plan jeg ikke helt selv forstår. 

Vet ikke helt hva som skjer, men det er litt som at det skjærer seg på et punkt - gang på gang. Og jeg kan ikke se at det er noe galt med noen av partene, tror det bare tilfeldigvis blir sånn.

Hva ser du selv etter i en partner?

Selv er jeg i langvarig forhold, men jeg ser jo at jeg ikke ville matchet veldig bra med en masse folk. Og jeg bor i Oslo, hvor mange er single over lang tid.

Det er forøvrig og et fellestrekk; de fleste langtidssingle jeg kjenner bor i storbyer eller på veldig små steder. 

 

Anonymkode: 6ba32...dcb