Å lese dagboken til en som er død

[AnonymBruker]

Jeg vet faktisk ikke helt. Jeg tror ikke jeg ville kastet dem med det første, men tatt vare på dem og kanskje tenkt nøye gjennom før jeg tok et valg. 

Jeg har selv skrevet dagbøker, men jeg har kastet dem i peisen fordi jeg er redd for at noen andre skal lese de. 

At man har et ønske om at sine dagbøker skal bli lest når man skriver gjennom livet sitt og tar vare på de selv blir feil. Jeg finner det spennende å lese tilbake på når jeg var ti år yngre, hva jeg gjorde, tenkte og følte. Mange minner som blir glemt men som er skrevet ned. Det har hele tiden vært meningen at det er kun meg selv som vet hva dagboken inneholder, og bare tanken på at noen andre kan lese dette den dagen jeg går bort har rett og slett gjort at jeg ikke tørr å skrive fritt. 

Men jeg skjønner godt at når man kommer over dagboken til sine avdøde nærmeste så har man et ønske og lyst til å lese, komme nærmere og rett og slett bli bedre kjent med personen.

Det er et vanskelig spørsmål. Men uansett ville jeg aldri kastet eller ødelagt dagbøkene! 

Anonymkode: 595c9...e26

[Måneskinn]

Jeg ville lest.  Ville gitt meg innblikk i tanker og følelser som den forelderen hadde.

Jeg fant noen dagbøker hjemme hos mamma for noen år siden da hun lå på sykehuset og jeg bodde hjemme. Skulle finne noen ekstra gensere til henne, og nederst i skuffen lå to dagbøker. Tenkte meg ikke om, og leste dem. Gav meg et innblikk  i noen av de tøffe situasjonene hun har vært gjennom, som vi ikke har snakket om. Det har heller ikke vært naturlig å snakke om det på en måte, mye som skjedde da jeg var veldig liten. Vet at jeg kommer til å lese flere av dem når hun er borte. Og jeg kommer ikke til å få dårlig samvittighet av det heller.

[Gjest Saph]

Nei. De hadde jeg ikke lest. Det blir for nært. Men hadde ikke ødelagt de, hadde latt de ligge så senere generasjoner kunne lest i dem. 

Har sluttet å skrive dagbok selv og har ødelagt alle jeg har skrevet gjennom livet fordi jeg ikke vil at de skal leses av folk som kjenner meg. Det er ting de ikke har noe med. Hadde det vært en slags garanti for at dagbøker ikke kunne leses av andre før 50 år etter forfatterens død, så hadde det blitt noe annet. Da hadde jeg startet å skikkelig skrevet dagbok. 

Endret 9. mars 2020 av Saph

[AnonymBruker]

Hadde lest. Hvis foreldrene syns det hadde vært feil hadde de sagt fra om at de ikke ville det eller kvitta seg med dem før de døde.

Anonymkode: 6d5e4...b2d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han ga aldri noe utrykk for det, jeg visste ikke en gang at han skrev. 
 

Har lest noen sider, og de vanskelige tingene han har skrevet om er jo hendelser jeg har visst om, men det har vært mye av hans egne tanker og følelser, og det var derfor jeg stoppet opp, og følte at det ble et overtramp. 
 

Etter å ha lest svarene, og tenkt litt selv så har jet bestemt meg for å ødelegge og kaste de, uten å lese mer.

Anonymkode: b4794...571

Når han holdt dagbøkene hemmelige var det nok fordi han ønsket at de skulle være private. Folk som skriver dagbøker og som ønsker at andre skal lese dem pleier gjerne å dele noe fra dagbokskrivingen sin opp gjennom livet. Jeg har f.eks. en venninne som ofte leser høyt hva hun skrev på denne dagen for ett eller ti år siden, men hennes dagbøker er nok mer journaler og handler mest om daglige gjøremål. Det blir noe helt annet enn dagbøker der man skriver sine innerste tanker og følelser, slike ting som man ikke kan si til andre mennesker fordi det blir for slemt og sårende, for personlig og sårbart eller kanskje rett og slett at det man skrev var noe man kun følte i det øyeblikket og da sinnet gikk over følte man det ikke lenger slik. 

Kanskje din far hadde planlagt å brenne dagbøkene før sin død, men så rakk han det ikke. Jeg kjente en kreftsyk og døende kvinne som hadde planlagt å brenne sine dagbøker, men hun utsatte det hele tiden fordi hun følte at det ville bli det siste hun gjorde i livet, så hun var på en måte redd for at dersom hun brant dagbøkene ville hun dø dagen etter. Til slutt døde hun uten å brent dagbøkene. Heldigvis respekterte familien hennes ønske og brant dagbøkene for henne.   

Jeg sier ikke at du nødvendigvis er nødt til å brenne din fars dagbøker, men jeg synes du i det minste bør legge dem vekk for en god stund. Når sorgen har dempet seg og savnet ikke lenger er like voldsomt, kan du ta en vurdering om hva du skal gjøre med dem. 

Anonymkode: f8c5e...1df

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når han holdt dagbøkene hemmelige var det nok fordi han ønsket at de skulle være private. Folk som skriver dagbøker og som ønsker at andre skal lese dem pleier gjerne å dele noe fra dagbokskrivingen sin opp gjennom livet. Jeg har f.eks. en venninne som ofte leser høyt hva hun skrev på denne dagen for ett eller ti år siden, men hennes dagbøker er nok mer journaler og handler mest om daglige gjøremål. Det blir noe helt annet enn dagbøker der man skriver sine innerste tanker og følelser, slike ting som man ikke kan si til andre mennesker fordi det blir for slemt og sårende, for personlig og sårbart eller kanskje rett og slett at det man skrev var noe man kun følte i det øyeblikket og da sinnet gikk over følte man det ikke lenger slik. 

Kanskje din far hadde planlagt å brenne dagbøkene før sin død, men så rakk han det ikke. Jeg kjente en kreftsyk og døende kvinne som hadde planlagt å brenne sine dagbøker, men hun utsatte det hele tiden fordi hun følte at det ville bli det siste hun gjorde i livet, så hun var på en måte redd for at dersom hun brant dagbøkene ville hun dø dagen etter. Til slutt døde hun uten å brent dagbøkene. Heldigvis respekterte familien hennes ønske og brant dagbøkene for henne.   

Jeg sier ikke at du nødvendigvis er nødt til å brenne din fars dagbøker, men jeg synes du i det minste bør legge dem vekk for en god stund. Når sorgen har dempet seg og savnet ikke lenger er like voldsomt, kan du ta en vurdering om hva du skal gjøre med dem. 

Anonymkode: f8c5e...1df

Synes dette var bra svar. 
Legger de bort for nå, også får vi se hva jeg tenker om en stund. Akkurat nå føles det ikke riktig å lese, selvom jeg er nysgjerrig. 
 

Jeg tror helt ærlig at han ikke hadde hatt så mye i mot at jeg leste de etter hans død, men han er ikke typen som hadde overleverte de mens han levde akkurat. Er så mye skildringer av følelser og tanker at det føles veldig feil å lese akkurat nå.

Ts

Anonymkode: b4794...571