Emosjonelt ødelagt

[AnonymBruker]

Så, så elendig emosjonell! Har desverre blitt slik.. Var ikke slik tidligere, og det var herlig og befriende! Føler meg som et "nervevrak" Kjenner på alt stort sett hele tiden. Jeg er voksen med en nokså seriøs holdning-  Strukturert, pedagogisk, pent hjem, fine barn bla bla. Likevel føler jeg meg rar og dum, for hvordan jeg kommuniserer med andre, alt jeg ikke klarer eller fått til opp igjennom.. Selv om mye er positivt - Egen bolig, mann og barn, biler, sportslig, utseende, etc. Sammenligner meg med andre hele tiden! Så slitsomt og frustrerende! Reagerer til og med på barnas strev med litt lekser/fag, sammenligner andre barn (barn med topp karakterer) Alt er bare vondt og vanskelig. Voksen, og takler ikke press, latterlig. Utad blid, fresh og fin.. Sliter vel med aksepten, at vi alle er ulike... Vet samtidig, at det er mange motbakker i livet nå.. Virkelig... Savner mitt gamle jeg- går mine egne veier, følger ikke flokken nødvendigvis bla bla. Vi har bare et liv, så dysfunksjonelt med disse følelsene! Er det bare meg.. 

Anonymkode: 73748...5e9

[AnonymBruker]

"Dytter"

Anonymkode: 73748...5e9

[Missbehave]

Jeg er som deg, men jeg har vært slik hele livet. 

Jeg tenker at det er viktig å fokusere mer på deg og familien din. Hva så at barna ikke får toppkarakterer nå? De kommer inn på videregående og de får et liv selv om karakterene deres er slik nå. Jeg skjønner godt tanken om at "andre barn er så flinke i ditt og datt", men du bør heller fokusere på at "jammen mine barn er flinke til dette!" 

Det er vanskelig å snu tankegangen, men ett steg om gangen. Du MÅ ikke følge flokken. Vær deg selv. 

[AnonymBruker]

Høres egentlig veldig kjent ut!! Om det kan være en mager trøst 🤪🥴 mange ser på meg som sterk, ryddig, rolig.. harmonisk.. osv.. men jeg tenker også på alt jeg sier, hva barna gjør feil, hvordan folk reagerer på oss som familie.. +++ slitsomt å tenke på

Anonymkode: 34c32...3b8

[AnonymBruker]

TS. Godt å høre at det er flere forsåvidt, misforstå meg rett.

Anonymkode: 73748...5e9

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener og har vært der selv, nå har jeg blitt kronisk syk og vært nødt til å ta ett oppgjør med mitt tidligere liv. Det som har «hjulpet» meg er at jeg må prøve å fokusere på om jeg tenker sånn som andre som jeg tenker om deg selv? Tror svaret vil bli at du er ganske streng med deg selv. Jeg har blitt nødt til å finne glede i de små tingene jeg faktisk klarer, ikke bruke energi på å tenke så mye over hva jeg faktisk ikle klarer lenger og ikke bry meg så mye om alt rundt, jeg har begynt å tenke at alt løser seg tilslutt (små og store humper i veien) selvom jeg skulle ønske at ting gikk på skinner og slik jeg hadde sett for meg. Har måttet slutte å tenke om hvordan andre tenker om meg for det tar energi mer en det gir. Ja det er en slags aksept for hva som er bra nok man må prøve å oppnå, så må du selv finne hvordan du skal nå den -jeg måtte bli syk først,  det er jo ikke å anbefale😅

Anonymkode: 16a42...2c1