Herregud så lett jeg har det

[AnonymBruker]

Og likevel er jeg deprimert, men jeg skammer meg. Har gått med tilbakevendende depresjon i flere år. Har klart å ha noen få fine dager, men har stort sett vært sint på meg selv, følt meg misslykket, har ingen fremtid og føler ingen liker meg noe særlig. 
Føler ikke jeg har noe å gi heller..

Men jeg har det så lett sånn egentlig. Jeg er frisk, ingen i familien har noen gang hatt livstruende eller livsreduserende sykdommer som er medfødt. Jeg er født og oppvokst på et av Norges tryggeste steder og bor i dette landet. 
 

Andre steder flykter folk fra hjemmene sine og landene sine. Blir syke og har ikke tilgang på helsehjelp. Barn blir foreldreløse og må møte verden alene. 
 

 

Anonymkode: 08f52...5f5

[AnonymBruker]

Jeg glemte jo å nevne at jeg måtte gi etter for depresjonen og gi slipp på stoltheten og oppsøkte DPS. Jeg ble en plage for mine nærmeste med min depresjon. Jeg fikk diagnosen Dystymi i tillegg til et par andre. Så jeg har ikke selvdiagnostisering meg.

Anonymkode: 08f52...5f5

[Gjest Dævendøtte]

Å være deprimert er en sykdom. Og det handler svært lite om hvordan man det utvendig. Hjelper ikke med en million på konto og verdens fineste familie når alt er tungt og svart. Sånn er det å være deprimert. 

Finnes mennesker som har mistet mye, men likevel ser lyst på tilværelsen, nettopp fordi de ikke er deprimerte. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og likevel er jeg deprimert, men jeg skammer meg. Har gått med tilbakevendende depresjon i flere år. Har klart å ha noen få fine dager, men har stort sett vært sint på meg selv, følt meg misslykket, har ingen fremtid og føler ingen liker meg noe særlig. 
Føler ikke jeg har noe å gi heller..

Men jeg har det så lett sånn egentlig. Jeg er frisk, ingen i familien har noen gang hatt livstruende eller livsreduserende sykdommer som er medfødt. Jeg er født og oppvokst på et av Norges tryggeste steder og bor i dette landet. 
 

Andre steder flykter folk fra hjemmene sine og landene sine. Blir syke og har ikke tilgang på helsehjelp. Barn blir foreldreløse og må møte verden alene. 
 

 

Anonymkode: 08f52...5f5

Jeg har det helt likt. Jeg var nettopp på ferie også, absolutt null glede selvom det skulle vært "fantastisk". Sånn er det med depresjon, ingenting gjør meg glad. 

Anonymkode: eea65...547

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det helt likt. Jeg var nettopp på ferie også, absolutt null glede selvom det skulle vært "fantastisk". Sånn er det med depresjon, ingenting gjør meg glad. 

Anonymkode: eea65...547

Huff, ser med skrekk og gru på at livet bare forblir slik. Dette kjennes som en sykdom man aldri blir frisk fra!! Det skal så lite til før det er tilbake. 
Jeg føler meg konstant mindreverdig. Jeg ser på de jeg har hatt i livet mitt bare leve livet. Selv om ikke sosiale media viser hele livet deres, er jo ikke alt løgn. De har folk rundt seg, opplever ting. 

Jeg kan pr dags dato bare glemme å ta kontakt med de, for jeg vil ikke takle en evt avvisning eller at de ikke har tid til meg. Og så går det ikke an å møte folk med mindreverd, for mens de stolt fortelle om sin jobb, sin nye kjæreste, planlegging av barn eller at de skal starte en utdannelse, er jeg på samme sted som for noen år siden. 
 

Jeg har ikke noen slike planer. Jeg er den samme kjedelige personen, hun single, barnløse, lavtutdannede. 
 

Jeg er ikke redd for Corona, kreft, døden. Jeg er redd for at livet skal fortsette slik. Samværet med mine nærmeste mister verdi, fordi det er i ferd med å minne meg på at de er de eneste jeg har. Mens andre klarer å lage relasjoner med andre også. Eget nettverk. 
 

Jeg savner å ha kjæreste (har aldri hatt), sex, nærhet, å føle at noen liker meg, å like meg selv, føle meg trygg. Jeg står på bar bakke.  

Anonymkode: 08f52...5f5

[AnonymBruker]

Norge er ikke et enkelt land å bo, sorry å måtte skuffe der. Det virker som folk er ekstremt dømmende og perfeksjonist. Hva er  enkelt med et slikt samfunn?

Anonymkode: e42cb...949

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Norge er ikke et enkelt land å bo, sorry å måtte skuffe der. Det virker som folk er ekstremt dømmende og perfeksjonist. Hva er  enkelt med et slikt samfunn?

Anonymkode: e42cb...949

Hvilket land er bedre da? Med tanke på inkludering, forståelse, tilrettelegging, utdannelse, økonomi?

Anonymkode: 08f52...5f5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvilket land er bedre da? Med tanke på inkludering, forståelse, tilrettelegging, utdannelse, økonomi?

Anonymkode: 08f52...5f5

Finnes andre europeiske land som ikke er sånn.

Anonymkode: e42cb...949

[AnonymBruker]

Men nei, Norge er ikke enkelt med tanke på å få kjæreste isåfall. Norske menn er

1. opptatt. Er de opptatt blir jeg ikke interessert selv om jeg kan tenke «han der kunne jeg kanskje datet».

2. dater jeg en jeg først likte så har det vist seg å være en halvveis alkoholiker.

3. De har andre ønsker enn meg. Vil bo på landet uten naboer. Røyke hasj når de har fri. 
 

4. Vi klaffer ikke. Blir ikke tiltrukket.

5. De er feminine. Pappa betaler. De arver. De er bortskjemte og sutrer så fort de ikke er best eller har det best. Menn som oppfører seg som små prinsesser er ikke sexy.

 

Anonymkode: 08f52...5f5

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nei, Norge er ikke enkelt med tanke på å få kjæreste isåfall. Norske menn er

1. opptatt. Er de opptatt blir jeg ikke interessert selv om jeg kan tenke «han der kunne jeg kanskje datet».

2. dater jeg en jeg først likte så har det vist seg å være en halvveis alkoholiker.

3. De har andre ønsker enn meg. Vil bo på landet uten naboer. Røyke hasj når de har fri. 
 

4. Vi klaffer ikke. Blir ikke tiltrukket.

5. De er feminine. Pappa betaler. De arver. De er bortskjemte og sutrer så fort de ikke er best eller har det best. Menn som oppfører seg som små prinsesser er ikke sexy.

 

Anonymkode: 08f52...5f5

Nei, prinsesse gutter er ikke noe sjarmerende hahaha.

Anonymkode: e42cb...949

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mye av det samme som deg, men har helt åpenbare ting som ligger i bunn. Tenker du at du sliter med klinisk depresjon, altså at det ikke er forårsaket av noe, eller kan det være at det er noe i bunn sånn egentlig? Jeg fascineres av folk som "har alt" men likevel er ulykkelige, fordi for min del er så mye av misnøyen knyttet til nettopp det å aldri hatt noe som helst. Jeg mener ikke anklage, bare er nysgjerrig.

Anonymkode: 79d03...850

[Gjest Familytree]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, ser med skrekk og gru på at livet bare forblir slik. Dette kjennes som en sykdom man aldri blir frisk fra!! Det skal så lite til før det er tilbake. 
Jeg føler meg konstant mindreverdig. Jeg ser på de jeg har hatt i livet mitt bare leve livet. Selv om ikke sosiale media viser hele livet deres, er jo ikke alt løgn. De har folk rundt seg, opplever ting. 

Jeg kan pr dags dato bare glemme å ta kontakt med de, for jeg vil ikke takle en evt avvisning eller at de ikke har tid til meg. Og så går det ikke an å møte folk med mindreverd, for mens de stolt fortelle om sin jobb, sin nye kjæreste, planlegging av barn eller at de skal starte en utdannelse, er jeg på samme sted som for noen år siden. 
 

Jeg har ikke noen slike planer. Jeg er den samme kjedelige personen, hun single, barnløse, lavtutdannede. 
 

Jeg er ikke redd for Corona, kreft, døden. Jeg er redd for at livet skal fortsette slik. Samværet med mine nærmeste mister verdi, fordi det er i ferd med å minne meg på at de er de eneste jeg har. Mens andre klarer å lage relasjoner med andre også. Eget nettverk. 
 

Jeg savner å ha kjæreste (har aldri hatt), sex, nærhet, å føle at noen liker meg, å like meg selv, føle meg trygg. Jeg står på bar bakke.  

Anonymkode: 08f52...5f5

Jeg kjenner mange mennesker som føler deg, det er godt å vite at du er ikke alene. Du må gjøre ting utenom rutinen din. Alt vil forbedre seg.
 
 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til personer som har hatt utseende, penger, venner og «alt», som har tatt selvmord. Så kjenner jeg folk som ikke har noe av det, og er lykkelige. 

Anonymkode: efdd6...9ea

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med mye av det samme som deg, men har helt åpenbare ting som ligger i bunn. Tenker du at du sliter med klinisk depresjon, altså at det ikke er forårsaket av noe, eller kan det være at det er noe i bunn sånn egentlig? Jeg fascineres av folk som "har alt" men likevel er ulykkelige, fordi for min del er så mye av misnøyen knyttet til nettopp det å aldri hatt noe som helst. Jeg mener ikke anklage, bare er nysgjerrig.

Anonymkode: 79d03...850

Jeg er nærmest født med dårlig selvtillit. Jeg husker i bhg at jeg følte mye av leker og felles ting var tvang. Selv om jeg også har hatt gode tider sammen med andre barn. Jeg opplevde skjult mobbing på ungdomsskolen og var alene etter venninnen min flyttet. Vi 2 var ikke som andre på en måte. Jeg var «for lite» og guttejente og hun ble «for mye» for de populære jentene. Jeg har nå fått diagnose ADD og dystymi i voksen alder nå nylig. 
Jeg hadde en trygg barndom, men Mobbingen. Den fortsatte på videregående med andre folk. Fordi jeg var stille og lett offer, ikke fordi jeg var rar akkurat.

Pappa var ikke tilstede i det hele tatt under min oppvekst. Men det trenger ikke være grunn for depresjon. 
 

Jeg bare fikk noen tøffe år med skole, og snevre interesser så jeg ikke visste hva jeg ville bli. Utviklet sosial angst så jeg prøvde å gå videregående uten å trenge å møte opp, men jeg tok vanlig VGs. Begynte på fhs og fikk det fint, men der også var det noen som måtte mobbe meg. Ikke verbalt men de stengte meg ute. Ellers var folk greie men jeg fant ikke tonen med mange så lett. 
 

I ettertid har jeg jobbet. Jeg har ofte sett frem til ting jeg fant opp i hodet. Ønsket meg bort fra der jeg var fysisk. Så kom jeg nesten til drømmen og det gikk jo skeis mens mine andre venner enten sluttet fordi de fant ut at de ville noe annet eller de fortsetter å lykkes. Jeg ble sittende igjeb mye fattigere. Og nå driver jeg å forbereder et liv jeg ikke ser frem til. Tar til takke med det jeg kan rett og slett. Mens selve livet mitt går forbi. Noe ble en del av meg. Men det er likevel ikke virkelighet lenger. 
 

Fikk medisin for litt siden og jeg har vært en annen person. Jeg har hatt stabilt humør for første gang en hel uke. Men jeg må likevel ta stegene. 

Anonymkode: 08f52...5f5

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med mye av det samme som deg, men har helt åpenbare ting som ligger i bunn. Tenker du at du sliter med klinisk depresjon, altså at det ikke er forårsaket av noe, eller kan det være at det er noe i bunn sånn egentlig? Jeg fascineres av folk som "har alt" men likevel er ulykkelige, fordi for min del er så mye av misnøyen knyttet til nettopp det å aldri hatt noe som helst. Jeg mener ikke anklage, bare er nysgjerrig.

Anonymkode: 79d03...850

Jeg vet ikke om den er forårsaket eller klinisk. Men det må da være en grunn til at jeg kom så galt ut allerede som barn. Jeg må ha utstrålet svakhet. Jeg husker jo følelsene. Jeg hatet å dra til bhg! Jeg gledet meg ikke til å møte de andre barna slik som mange andre... 

Men jeg har ikke i voksenlivet slitt med å møte nye mennesker. Jeg har ikke slitt med hjemmelengsel. 
 

 

Anonymkode: 08f52...5f5