Dere foreldre med en vanskelig/utfordrende hverdag

[AnonymBruker]

Kjære dere dette angår. Dere som har barn eller ungdom med f.eks sykdom og diagnoser, fysisk og eller psykisk, lidelser, utagering, skolevegring, IOP og en hverdag med store utfordringer i hjemmet og for barna i skole/sosialt, og som trenger mye oppfølging og hjelp, både i fra foreldre og andre instanser sykehus, BUP etc. Så, hvordan går det egentlig med dere? Og hvordan er hverdagen? Klarer dere å fungere i full jobb, klarer dere å unngå mental påvirkning? En aldri så liten utblåsning i fra meg, er nokså sensitiv, og forguder barnet, men tar innover meg alt, og forsøker så godt jeg kan å hjelpe barnet på alle hens problem områder, lytter og trøster, pusher og maser, utredninger og møter, og kjenner jeg sliter meg helt ut, langtidssykemeldt og kommer meg ikke videre selv.. Har pågått noen år og føler livets motgang, på flere områder har ødelagt for så mye.. Hører gjerne i fra andre foreldre i likn situasjoner. 

Anonymkode: abc48...52d

[AnonymBruker]

Jeg følger denne tråden. Er i en lignende situasjon selv, men jobber fortsatt. 

Anonymkode: 9bd8b...df0

[AnonymBruker]

Det var forferdelig tungt når jeg var alene . Nå er jeg gift og det er litt lettere når jeg har støtte i mannen min. 
Ungen tørr heller ikke å utfordre meg like mye foran mannen min. Merker stor forskjell når jeg er alene og når mannen er hjemme.

Er veldig tungt å stå i til tider og klart det går ut over psyken i stor grad😞

Anonymkode: 8f108...1dc

[AnonymBruker]

Jeg/vi har det nok ikke fullt så utfordrende, men det tar på ja. Vi jobber begge fullt, men jeg ble sykmeldt i over en måned i fjor, mest pga slitenhet, jeg brast i gråt hele tiden. Det blir mye fravær fra jobb pga legebesøk, møter med skolen ol, men vi har begge dobbelt med syke-barn-dager, og mottar grunnstønad. Vi klarer ikke å unngå "mental påvirkning". Jeg la merke til noe den hundetreneren sa i den "Bølle og bestevenn"-serien: At når det gikk bra, ble eierne så utrolig glade og letta og at de måtte være forberedt på at det kom til å gå dårlig igjen, mange ganger, og da går man ekstra langt ned i kjelleren, fallhøyden blir så stor. Dette sliter vi med, hver gang vi har en god dag eller bank i bordet: En god uke; , tror vi at vi er over kneika og fra nå av skal alt bare bli bra. Det skjer jo ikke. Vi forsøker trøste oss med at gradevis går det litt bedre, i år er bedre enn i fjor. Det hjelper. Litt.

Anonymkode: 3f740...36f