Og leve med en rusmisbruker som mor.

[AnonymBruker]

Dere som har bodd mange år hos en mor eller far som er rusmisbruker. Blitt kanskje mer glad i den personen enn man egentlig skulle blitt. Åssen takler dere følelse som kommer når ting går gærent om og om igjen? 
 

Jeg klarer verken og kaste hun ut av livet mitt, dog klarer jeg ikke dette mer. Hva gjør man? Åssen skal man klare og leve med så mye rundt enn hele tiden? 
 

Ønsker gjerne at mennesker i samme situasjon svarer, da jeg tror det er vanskelig for noen som ikke har vært der og vite faktisk åssen det er. 
 

jeg er over 18. 

Anonymkode: d7837...623

[AnonymBruker]

Kuttet en forelder ut når jeg var 19, noe som nå er 16 år siden. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke kuttet hen ut før. Kuttet mennesket delvis ut fra livet mitt fra jeg var 14 og ble helt kvitt det innen jeg var 19.

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og problemer med rus burde overhodet ikke få barn. Men det som er merkelig er at de har en tendens til å få flere enn normen...

Anonymkode: 88a8f...2a4

[AnonymBruker]

Har ikke foreldre som har vært det, men har en bror som var rusmisbruker i +/- 15 år. Det er helt klart sykt tøft, fordi man vil gi opp så nære personer når de ødelegger livet ditt hvis de er i "feil" tilstand når du er sammen med dem, broren min var mye forbanna og det gjorde ting vanskelig å være rundt han, og å inkludere han i familien. Vi er mange i den nærmeste familien, begge foreldre og tette søskenbånd mellom alle 4 søsken. Tror det var det som gjorde at vi holdt ut. Broren min er rusfri idag, men halve livet mitt gikk til mye drama og elendighet. Har du noen andre relasjoner i familien som går igjennom det samme som deg? Som du kan snakke med om dette? Det var familien min, og venner som gjorde at jeg holdt ut. Å prate med de rundt meg, å bruke de som støttespillere. Mamma gikk til psykolog både under og i ettertid, så det hjalp henne. Er det noe du kan vurdere, dersom du tenker at nære relasjoner ikke er nok å støtte seg til? 

Det høres kanskje rart ut, men det å ha noen å prate med alle følelsene om, det hjelper mye mer enn man skulle tro, uansett om vedkommende har gått igjennom det samme eller ei, men for min del måtte det være mennesker jeg stolte på og som jeg var nære. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg garantert vurdert psykolog selv. Det har jeg også vurdert i ettertid, slike relasjoner setter spor. 

Anonymkode: 5450c...160

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke foreldre som har vært det, men har en bror som var rusmisbruker i +/- 15 år. Det er helt klart sykt tøft, fordi man vil gi opp så nære personer når de ødelegger livet ditt hvis de er i "feil" tilstand når du er sammen med dem, broren min var mye forbanna og det gjorde ting vanskelig å være rundt han, og å inkludere han i familien. Vi er mange i den nærmeste familien, begge foreldre og tette søskenbånd mellom alle 4 søsken. Tror det var det som gjorde at vi holdt ut. Broren min er rusfri idag, men halve livet mitt gikk til mye drama og elendighet. Har du noen andre relasjoner i familien som går igjennom det samme som deg? Som du kan snakke med om dette? Det var familien min, og venner som gjorde at jeg holdt ut. Å prate med de rundt meg, å bruke de som støttespillere. Mamma gikk til psykolog både under og i ettertid, så det hjalp henne. Er det noe du kan vurdere, dersom du tenker at nære relasjoner ikke er nok å støtte seg til? 

Det høres kanskje rart ut, men det å ha noen å prate med alle følelsene om, det hjelper mye mer enn man skulle tro, uansett om vedkommende har gått igjennom det samme eller ei, men for min del måtte det være mennesker jeg stolte på og som jeg var nære. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg garantert vurdert psykolog selv. Det har jeg også vurdert i ettertid, slike relasjoner setter spor. 

Anonymkode: 5450c...160

Har brukt psykolog før, men det er ikke stort til hjelp. Har snakket med nære relasjoner også, men de blir så fort til og snakke så mye dritt at jeg blir sår og føler at jeg må beskytte henne. 

Anonymkode: d7837...623

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kuttet en forelder ut når jeg var 19, noe som nå er 16 år siden. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke kuttet hen ut før. Kuttet mennesket delvis ut fra livet mitt fra jeg var 14 og ble helt kvitt det innen jeg var 19.

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og problemer med rus burde overhodet ikke få barn. Men det som er merkelig er at de har en tendens til å få flere enn normen...

Anonymkode: 88a8f...2a4

Om du fikk kuttet ut hen når du var 14, da fikk du et annet sted og bo? Jeg er en av de mislykka som burde bli tatt av barnevernet men aldri ble det. Vi bodde også på en ganske øde plass, så det var ikke noen annen familie inn inni bildet nesten på 9år, bare meg og hun. Så det båndet vi fikk, er så utrolig vanskelig og kvitte seg med. Men nå er det en hendelse der hun ikke gidder snakke med meg, og jeg har virkelig ikke sover på 4 dager nå. Så det klart beste hadde jo vært og avsluttet kontakt. Men åssen skal man klare det, når man har bodd alene med en person i så mange år og blitt manipulert om og om igjen. 

Anonymkode: d7837...623

[AnonymBruker]

Kuttet henne ut da jeg var i midten av tyveårene. Ble helt fri da hun døde. 

Anonymkode: 2e961...fb9

[MiniMjau]

Har du sett hun som heter kaospilotenemerete ? Kanakje du kan få noen råd der? Søk på face..

Hun har pårørendeerfaring og jobber med det nå. 

Jeg har en god venn som er/var (du vet....inne i en periode uten rus nå....) rusmisbruker og har fått litt tips derfra... 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Om du fikk kuttet ut hen når du var 14, da fikk du et annet sted og bo? Jeg er en av de mislykka som burde bli tatt av barnevernet men aldri ble det. Vi bodde også på en ganske øde plass, så det var ikke noen annen familie inn inni bildet nesten på 9år, bare meg og hun. Så det båndet vi fikk, er så utrolig vanskelig og kvitte seg med. Men nå er det en hendelse der hun ikke gidder snakke med meg, og jeg har virkelig ikke sover på 4 dager nå. Så det klart beste hadde jo vært og avsluttet kontakt. Men åssen skal man klare det, når man har bodd alene med en person i så mange år og blitt manipulert om og om igjen. 

Anonymkode: d7837...623

Jeg rømte dra min alkis-forelder og endte i barnevernet. Gikk fra ille til enda verre. Syns det er så rart når folk syns det er kjipt de ikke ble tatt av barnevernet som om det er en garanti på at man får det bedre.

Anonymkode: 4eb98...705

[Gjest AthenaRavenLuna]

Kuttet faren min ut, han var pillemisbruker og alkoholiker. Beste avgjørelsen jeg har tatt angrer ikke et sekund.

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Dere som har bodd mange år hos en mor eller far som er rusmisbruker. Blitt kanskje mer glad i den personen enn man egentlig skulle blitt. Åssen takler dere følelse som kommer når ting går gærent om og om igjen? 
 

Jeg klarer verken og kaste hun ut av livet mitt, dog klarer jeg ikke dette mer. Hva gjør man? Åssen skal man klare og leve med så mye rundt enn hele tiden? 
 

Ønsker gjerne at mennesker i samme situasjon svarer, da jeg tror det er vanskelig for noen som ikke har vært der og vite faktisk åssen det er. 
 

jeg er over 18. 

Anonymkode: d7837...623

Jeg har en far som er narkoman. Vi bodde bare sammen til jeg var 1 år, men holdt kontakten da jeg var barn og ungdom. Husker perioder der han skulle slutte med narkotika, men det gikk galt hver gang. For min del ble det mye håp og mye skuffelser. Som voksen har jeg kuttet han ut. Føler det er bedre sånn. Han er veldig umoden, utrolig egoistisk, og gjør nesten ikke annet enn å snakke stygt om andre som han mener har behandlet han dårlig. Som barn og ungdom ble jeg brukt som klagemur, han hadde ingen grenser for hva han kunne si. Det er deilig å slippe å ha kontakt.

Anonymkode: bb429...7fe

[Gjest Geirfuglen]

Jeg tenker at du må gjøre noen valg basert på hva du får ut av disse relasjonene. Det er ikke slik at man skal ha kontakt med foreldrene sine samme hva, men det er heller ikke slik at man alltid skal kutte kontakten med dem som driver med rus.

Anbefaler BAR-snakk, og andre pårørendegrupper.

For min del, så har det hjulpet å redusere forventningene til mine foreldre. De har litt forskjellig ruserfaring, men det meste av min oppvekst og mitt voksne liv har de vært avhengige av enten heroin, alkohol eller piller, noen ganger i en god blanding, og med perioder på metadon.

1. Lave forventninger. 
2. Planlegge samvær, og ikke tenke på at det bør være slik og sånn ut i fra juletradisjoner, ferier, bursdager osv., men heller når de er i god form.

3. Noen å dele tanker og bekymring med (søsken, søsken til foreldre osv., helst ikke bare med kjæreste eller venner)

4. Ikke bo sammen.

5. Kreve ærlighet rundt rus. For min del har jeg lært meg å leve med at det vil være rus i min fars liv, men jeg krever at han er ærlig rundt det og at det ikke skal foregå rundt barnet mitt.

6. Pauser. Ta fri når det blir for mye. De må ha ansvar for eget liv, og man skal ikke føle at det er sin feil hvis det går dårlig med dem en periode. Gi heller tydelig beskjed om at du trenger en liten pause på en måned eller to, så du ikke blir sliten.

7. Kutt kontakten om du må. Jeg hadde ikke kontakt med moren min i flere år av hensyn til egen psykiske helse, men opptok den da både hun og jeg var i bedre form igjen. 
 

Masse lykke til, og søk gjerne hjelp. Ikke nødvendigvis psykolog, men pårørendestøtte, sorgterapi, pårørendegrupper, pårørendekurs osv. De fleste kommuner og spesialisthelsetjenesten kan vise deg hvor du får støtte, men dessverre er det ikke så lett å finne ut av på egen hånd. Tror jeg var over 30 før jeg fant ut at det var et tilbud, mens jeg kanskje hadde trengt det mest mens jeg var mellom 18-30.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg rømte dra min alkis-forelder og endte i barnevernet. Gikk fra ille til enda verre. Syns det er så rart når folk syns det er kjipt de ikke ble tatt av barnevernet som om det er en garanti på at man får det bedre.

Anonymkode: 4eb98...705

Ingen garanti, men er jo et håp. Og en mulighet. 

Anonymkode: d7837...623

[AnonymBruker]

I mange år så taklet jeg det med å slutte å snakke med ham. Så etter et år eller to hadde vi kontakt igjen, også kutta jeg tvert igjen når han skuffa meg på nytt. Det var av og på over et par tiår (foreldrene mine var skilt og han bodde langt unna så det var "lett" å ikke ha kontakt med ham). Så jeg håndterte det ved å blokkere ut følelsene mine og ham. Samtidig så kunne han være støttende når han var "edru" eller på sitt beste og jeg var veldig glad i ham. Så det var vanskelig for meg å forene de to sidene ved ham. Han er død nå, men i ettertid har det fortsatt vært vanskelig å forholde meg til minnene om ham. Det som har hjulpet meg med å håndtere det er å erkjenne ovenfor meg selv at han var et "skadet" menneske som kanskje gjorde det beste han kunne, men han klarte ikke å være en god forelder 100% av tiden. Ja, han var en jeg var glad i, men han skuffet meg gang på gang og var ikke noen jeg kunne stole på til å være der for meg. Og det er veldig trist å måtte innse. At man ikke har en forelder som gir den tryggheten et "barn" trenger. Så jeg skulle ønske jeg kunne ha innsett det før han døde. Kanskje jeg da hadde klart å ha et forhold til ham som var mer avklart enn at jeg da gikk og forventet at han plutselig skulle endre seg, og at jeg da slutta og snakke med han når han ikke levde opp til forventningene mine, eller urealistiske håp. 

Jeg var også med i en støttegruppe for barn med alkoholikerforeldre, og synes det var fint.  

Anonymkode: d63f3...bdc

[AnonymBruker]

Har du hatt kontakt med noen pårørendegrupper? De kan være veldig nyttige, der møter du mennesker i samme situasjon.

Anonymkode: c35fd...845

[Belima]

TS  har du vært i kontakt med denne foreningen?

https://www.parorendesenteret.no/hjem

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ingen garanti, men er jo et håp. Og en mulighet. 

Anonymkode: d7837...623

Da skulle du rømt, slik jeg gjorde. Jeg var under barnevernet i årevis, mens min alkis-forelder fikk sjanse på sjanse. Det var først da jeg rømte det ble slutt på sjansene og jeg ikke måtte bo hjemme lenger.

Anonymkode: 4eb98...705

[AnonymBruker]

En liten fortsettelse på det her, etter mye manipulering og mas når jeg sa ifra også, om jeg sa ifra ble det et helvette. Så ble jeg tydelig på at jeg ønsket og kutte hun ut om hun ikke kommet til og skjerpe seg med måten hun behandler meg på. 
 

Hun er moren min og det og kutte hun ut er jo helt forferdelig for meg også, så etter en ukes tid når jeg sa det kom jeg med at jeg ønsker familie terapeut eller psykolog til stedet. Der vi snakker sammen. 
 

Dette fordi hun alltid mener hun har rett, ikke har gjort noe galt ect, og snakker veldig nedlatende. Så hadde vært fint med et sett til med ører og øyer der. Noen som ikke tar sider.

Hun sa ja til det, men fikk en melding nå på søndag om at hun ønsket vi kunne ordne opp rolig istedet, og bli venner igjen. Da hadde vi gått tilbake til samme plass igjen er jeg ganske sikker på. Så jeg skrev ikke noe svar egentlig. Hun skrev også hvor fælt dette er for hun, verste jul osvosv. Det er jo like jævlig for meg også, men jeg kan ikke ha deg bra på noen måter uten at hun skjerper seg. 
 

Hun skulle nå være med oss på julaften i dag, når jeg kommer til ditt vi skal feire, hun bor rett ved. Så skal jeg gå bort for og høre siden ingen har fått tak i hun. Men da sier en i familien, «at jeg skal egentlig ikke si det her, men hun har prøvd og ta selvmord, og hun ønsket ikke at noen skulle vite om hun kom eller ikke». Det var visst planlagt og prøve rundt jule tider. 
 

Jeg vet at dette er et rop om hjelp, oppmerksomhet ect. Fordi hadde hun ønsket og ta livet hadde hun klart det. For min del føles det som en trussel, ha kontakt med meg på min måte, eller så går det galt. Og jeg vet ærlig ikke hva jeg skal, for i ingen av situasjonen kan jeg tenke meg jeg kommer til og leve noe godt. 

skal jeg ha en følelse av mors selvmord 
på ryggen, eller skal jeg bli snakket nedlatende til og manipulert hele tiden, til hun visner av naturlige årsaker? 
 

Det er så utrolig slitsomt.. 

 

Nylig blitt alene med et barn på 3år også, så dette er tiden jeg må passe på hun. Ikke moren min. 3 åringen har heller ikke på noen måter godt av humørsvingningene mine, og alle følelse jeg har etter og ha snakket med moren min på noe vis. Så sånn sett er det beste og kutte ut. Men åssen skal man klare det, når jeg får tydelig beskjed hva som skjer.. 

 

Anonymkode: d7837...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En liten fortsettelse på det her, etter mye manipulering og mas når jeg sa ifra også, om jeg sa ifra ble det et helvette. Så ble jeg tydelig på at jeg ønsket og kutte hun ut om hun ikke kommet til og skjerpe seg med måten hun behandler meg på. 
 

Hun er moren min og det og kutte hun ut er jo helt forferdelig for meg også, så etter en ukes tid når jeg sa det kom jeg med at jeg ønsker familie terapeut eller psykolog til stedet. Der vi snakker sammen. 
 

Dette fordi hun alltid mener hun har rett, ikke har gjort noe galt ect, og snakker veldig nedlatende. Så hadde vært fint med et sett til med ører og øyer der. Noen som ikke tar sider.

Hun sa ja til det, men fikk en melding nå på søndag om at hun ønsket vi kunne ordne opp rolig istedet, og bli venner igjen. Da hadde vi gått tilbake til samme plass igjen er jeg ganske sikker på. Så jeg skrev ikke noe svar egentlig. Hun skrev også hvor fælt dette er for hun, verste jul osvosv. Det er jo like jævlig for meg også, men jeg kan ikke ha deg bra på noen måter uten at hun skjerper seg. 
 

Hun skulle nå være med oss på julaften i dag, når jeg kommer til ditt vi skal feire, hun bor rett ved. Så skal jeg gå bort for og høre siden ingen har fått tak i hun. Men da sier en i familien, «at jeg skal egentlig ikke si det her, men hun har prøvd og ta selvmord, og hun ønsket ikke at noen skulle vite om hun kom eller ikke». Det var visst planlagt og prøve rundt jule tider. 
 

Jeg vet at dette er et rop om hjelp, oppmerksomhet ect. Fordi hadde hun ønsket og ta livet hadde hun klart det. For min del føles det som en trussel, ha kontakt med meg på min måte, eller så går det galt. Og jeg vet ærlig ikke hva jeg skal, for i ingen av situasjonen kan jeg tenke meg jeg kommer til og leve noe godt. 

skal jeg ha en følelse av mors selvmord 
på ryggen, eller skal jeg bli snakket nedlatende til og manipulert hele tiden, til hun visner av naturlige årsaker? 
 

Det er så utrolig slitsomt.. 

 

Nylig blitt alene med et barn på 3år også, så dette er tiden jeg må passe på hun. Ikke moren min. 3 åringen har heller ikke på noen måter godt av humørsvingningene mine, og alle følelse jeg har etter og ha snakket med moren min på noe vis. Så sånn sett er det beste og kutte ut. Men åssen skal man klare det, når jeg får tydelig beskjed hva som skjer.. 

 

Anonymkode: d7837...623

Ingen? 

Anonymkode: d7837...623

[jentafralandet]

Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at en ruspersonlighet tenker kun på seg selv. Jeg har lært meg å skille mellom ruset pappa og edru pappa, fordi de er ulike. Ruset pappa tenker kun på seg selv og alkoholen og that’s it. 
Uansett hvor mye du prøver så vil du aldri kunne hjelpe moren din uten at hun vil det selv. Om du skal la deg selv gå til grunne i tillegg er noe du må tenke over. 
Jeg ble hele tiden fortalt at jeg måtte kutte kontakten med pappa og la han nå bunnen slik at han ble nødt til å ta grep, men for MEG ble dette feil. Jeg hadde i alle år latt ruspersonligheten styre, og nå tok jeg er valg for meg selv og det var å ha et mer distansert forhold til han uten å kutte han helt ut. Fordelen min er at jeg bor på andre siden av landet og kan bare la være å ta telefonen hvis han vil ha kontakt. For deg er det verre. Det endte med at han ikke dro på jobb flere ganger og stod i fare for å miste jobben, i tillegg flyttet mamma fra han. Det ble hans bunn, og den nådde han uten at jeg måtte gå på akkord med meg selv og kutte all kontakt. Han er rusfri nå. 
Det høres ikke ut som du har det fint sånn som det er nå, og det er bare du som kan gjøre noe med det for deg selv. Moren din kan bare hjelpe seg selv hvis hun vil. 
Jeg syns det har vært fint å være på Al-anon møter, du kan jo vurdere det. 
Lykke til ❤️

[Gjest Fnuggolina]

Neste jul tenker jeg du feirer med barnet ditt uten mor?

Det er dessverre ikke mulig å ha en stabil relasjon til noen som er så syke, man blir lett medavhengig selv. 

Har du gått i terapi selv?

Kan anbefale deg å ta komtskt med fastlege og høre om det finnes tilbud for voksne barn av rusmisbrukere slik man har på Aklinikken i Kristiansand og Bergensklinikkene.

Jeg var veldig fornøyd med tilbudet der, Al Anon synes jeg ikke var noe for meg.