Jobb er visst alt her i livet

[AnonymBruker]

Vært sammen med han i fem år, vi bor ikke sammen. Han har drevet eget firma hele veien, men for to år siden utvidet han, og det ble mer jobbing. Han forsikret meg om at det bare ville bli midlertidig, at han måtte jobbe så mye selv, men det har vedvart. Nå har han også blitt franchise i en annen kjede, som vil kreve enda mer jobb.. Har sagt hva jeg mener om det, men han mener igjen at det bare vil bli midlertidig.

Idag kom jeg hjem fra en uke borte, etter dødsfall i familien, og han hadde lovt meg å komme hjem tidlig idag, og kanskje til og med lage middag til jeg kom hjem. Det visste jeg forsåvidt at ikke kom til å skje.. Jeg ventet i 3t før han kom. Etter 2t var jeg fortsatt i godt humør og gledet meg til å se han, men innen han kom, begynte jeg å bli trøtt og lei av å vente. Skal sies at jeg venter oooofte, og det gjør meg generelt i dårlig humør.

Jeg prøver å ta meg sammen, men noen ganger går det ikke. Jeg savnet han hele uken, og når jeg kom hjem, er det alltid viktigere å jobbe. Selv om han gikk tidligere igår, fordi noen i familien hadde bursdag.. Føler han får til det han vil, men alltid vanskelig når det gjelder meg. Føler at det mangler innsats og at jeg blir tatt for gitt, og da blir jeg sur, og klarer ikke gi han noe.. Når det gjelder jobb, er han også mye mer ambisiøs enn meg og får jo helt klart mye større muligheter enn meg. Jeg mener at livet er her og nå, jeg ønsker å prioritere han og oss, og ikke jobbe livet av meg til jeg blir 50, for så å kunne tilbringe tid sammen.. 

Flere som har det sånn? Hvordan holder dere ut, når forskjellene blir så store? Hadde vi bodd sammen og alle de pengene han tjente, også gagner meg, hadde det kanskje ikke plaga meg så mye, men føler at vi lever separate liv.

Anonymkode: 8c5e5...b27

[AnonymBruker]

Var i en lignende situasjon. Jeg avsluttet forholdet. Jeg ønsket mer ut av et forhold.

Anonymkode: f4da0...5f2

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 246d0...4a1

[AnonymBruker]

Når man er selvstendig næringsdrivende så blir jobben både samlivsforholdet, barnet ditt og moren din på samme tid. Sånn er det. Fordi han legger ned hele sjelen sin i det, for å få butikken til å gå best mulig rundt. Som egen bedriftseier så må man nesten det også. Det er den store guttedrømmen for mange. Og han lever ut drømmen. Det burde være viktig for deg også siden det betyr så mye for han, selv om du kanskje ikke ser på det på samme måten. 

Anonymkode: 4e0fa...de1

[Gjest theTitanic]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vært sammen med han i fem år, vi bor ikke sammen. Han har drevet eget firma hele veien, men for to år siden utvidet han, og det ble mer jobbing. Han forsikret meg om at det bare ville bli midlertidig, at han måtte jobbe så mye selv, men det har vedvart. Nå har han også blitt franchise i en annen kjede, som vil kreve enda mer jobb.. Har sagt hva jeg mener om det, men han mener igjen at det bare vil bli midlertidig.

Idag kom jeg hjem fra en uke borte, etter dødsfall i familien, og han hadde lovt meg å komme hjem tidlig idag, og kanskje til og med lage middag til jeg kom hjem. Det visste jeg forsåvidt at ikke kom til å skje.. Jeg ventet i 3t før han kom. Etter 2t var jeg fortsatt i godt humør og gledet meg til å se han, men innen han kom, begynte jeg å bli trøtt og lei av å vente. Skal sies at jeg venter oooofte, og det gjør meg generelt i dårlig humør.

Jeg prøver å ta meg sammen, men noen ganger går det ikke. Jeg savnet han hele uken, og når jeg kom hjem, er det alltid viktigere å jobbe. Selv om han gikk tidligere igår, fordi noen i familien hadde bursdag.. Føler han får til det han vil, men alltid vanskelig når det gjelder meg. Føler at det mangler innsats og at jeg blir tatt for gitt, og da blir jeg sur, og klarer ikke gi han noe.. Når det gjelder jobb, er han også mye mer ambisiøs enn meg og får jo helt klart mye større muligheter enn meg. Jeg mener at livet er her og nå, jeg ønsker å prioritere han og oss, og ikke jobbe livet av meg til jeg blir 50, for så å kunne tilbringe tid sammen.. 

Flere som har det sånn? Hvordan holder dere ut, når forskjellene blir så store? Hadde vi bodd sammen og alle de pengene han tjente, også gagner meg, hadde det kanskje ikke plaga meg så mye, men føler at vi lever separate liv.

Anonymkode: 8c5e5...b27

aldri kast bort tid med å vente. Det blir tydeligvis ikke satt pris på. Er han ikke tilstede til avtalt tid så gå å gjør noe annet med noen andre. Tren, dra til venninner etc, ikke la ham tro at du alltid venter. Kanskje begynner han å respektere deg når han vil være sammen med deg og du er opptatt med noe annet sånn at han må vente. 

[Gjest Lasox]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vært sammen med han i fem år, vi bor ikke sammen. Han har drevet eget firma hele veien, men for to år siden utvidet han, og det ble mer jobbing. Han forsikret meg om at det bare ville bli midlertidig, at han måtte jobbe så mye selv, men det har vedvart. Nå har han også blitt franchise i en annen kjede, som vil kreve enda mer jobb.. Har sagt hva jeg mener om det, men han mener igjen at det bare vil bli midlertidig.

Idag kom jeg hjem fra en uke borte, etter dødsfall i familien, og han hadde lovt meg å komme hjem tidlig idag, og kanskje til og med lage middag til jeg kom hjem. Det visste jeg forsåvidt at ikke kom til å skje.. Jeg ventet i 3t før han kom. Etter 2t var jeg fortsatt i godt humør og gledet meg til å se han, men innen han kom, begynte jeg å bli trøtt og lei av å vente. Skal sies at jeg venter oooofte, og det gjør meg generelt i dårlig humør.

Jeg prøver å ta meg sammen, men noen ganger går det ikke. Jeg savnet han hele uken, og når jeg kom hjem, er det alltid viktigere å jobbe. Selv om han gikk tidligere igår, fordi noen i familien hadde bursdag.. Føler han får til det han vil, men alltid vanskelig når det gjelder meg. Føler at det mangler innsats og at jeg blir tatt for gitt, og da blir jeg sur, og klarer ikke gi han noe.. Når det gjelder jobb, er han også mye mer ambisiøs enn meg og får jo helt klart mye større muligheter enn meg. Jeg mener at livet er her og nå, jeg ønsker å prioritere han og oss, og ikke jobbe livet av meg til jeg blir 50, for så å kunne tilbringe tid sammen.. 

Flere som har det sånn? Hvordan holder dere ut, når forskjellene blir så store? Hadde vi bodd sammen og alle de pengene han tjente, også gagner meg, hadde det kanskje ikke plaga meg så mye, men føler at vi lever separate liv.

Anonymkode: 8c5e5...b27

Du burde forlate ham nå!

Åpenbart at han kommer til å forsatte og ha ekstremt lange arbeidsdager, eller være utro? Hvem vet? Det at han kommer så seint som 2-3 timer uten en lyd? Så er det ikke noe vits i å bruke noe mere energi på ham. Han tar deg for gitt og det vil stadig bli verre med tiden. Tilslutt så har du brukt 2-3 år på dette her før en av dere avslutter forholdet.

[Gjest theTitanic]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når man er selvstendig næringsdrivende så blir jobben både samlivsforholdet, barnet ditt og moren din på samme tid. Sånn er det. Fordi han legger ned hele sjelen sin i det, for å få butikken til å gå best mulig rundt. Som egen bedriftseier så må man nesten det også. Det er den store guttedrømmen for mange. Og han lever ut drømmen. Det burde være viktig for deg også siden det betyr så mye for han, selv om du kanskje ikke ser på det på samme måten. 

Anonymkode: 4e0fa...de1

Ikke enig. Det er respektløst å la noen vente i timevis gang på gang. Men har lagt merke til at de som har jobben som sin største kjærlighet har det best i et forhold med en likesinnet. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, theTitanic skrev:

Ikke enig. Det er respektløst å la noen vente i timevis gang på gang. Men har lagt merke til at de som har jobben som sin største kjærlighet har det best i et forhold med en likesinnet. 

Det går selvfølgelig an å heve nivået på kommunikasjonen, ja. Han er ikke unntatt muligheten til å si ifra. Men ofte må jobb gå foran når man er i en slik situasjon, og sånn er det. Når det er sagt kan TS fritt velge å avslutte forholdet med han basert på hvordan han er. Jeg er sikker på at hun kan ikke gjøre eller si noe som gjør at mannen velger henne foran bedriften på fast basis. Dessverre. Og ingenting tilsier at dette er noe som går seg til med tiden. Mye vil ha mer, og ofte vil ha fler - når man driver egen bedrift. 

Anonymkode: 4e0fa...de1

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 246d0...4a1

Starten og slutten av 30-årene.

TS

Anonymkode: 8c5e5...b27

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Vært sammen med han i fem år, vi bor ikke sammen. Han har drevet eget firma hele veien, men for to år siden utvidet han, og det ble mer jobbing. Han forsikret meg om at det bare ville bli midlertidig, at han måtte jobbe så mye selv, men det har vedvart. Nå har han også blitt franchise i en annen kjede, som vil kreve enda mer jobb.. Har sagt hva jeg mener om det, men han mener igjen at det bare vil bli midlertidig.

Idag kom jeg hjem fra en uke borte, etter dødsfall i familien, og han hadde lovt meg å komme hjem tidlig idag, og kanskje til og med lage middag til jeg kom hjem. Det visste jeg forsåvidt at ikke kom til å skje.. Jeg ventet i 3t før han kom. Etter 2t var jeg fortsatt i godt humør og gledet meg til å se han, men innen han kom, begynte jeg å bli trøtt og lei av å vente. Skal sies at jeg venter oooofte, og det gjør meg generelt i dårlig humør.

Jeg prøver å ta meg sammen, men noen ganger går det ikke. Jeg savnet han hele uken, og når jeg kom hjem, er det alltid viktigere å jobbe. Selv om han gikk tidligere igår, fordi noen i familien hadde bursdag.. Føler han får til det han vil, men alltid vanskelig når det gjelder meg. Føler at det mangler innsats og at jeg blir tatt for gitt, og da blir jeg sur, og klarer ikke gi han noe.. Når det gjelder jobb, er han også mye mer ambisiøs enn meg og får jo helt klart mye større muligheter enn meg. Jeg mener at livet er her og nå, jeg ønsker å prioritere han og oss, og ikke jobbe livet av meg til jeg blir 50, for så å kunne tilbringe tid sammen.. 

Flere som har det sånn? Hvordan holder dere ut, når forskjellene blir så store? Hadde vi bodd sammen og alle de pengene han tjente, også gagner meg, hadde det kanskje ikke plaga meg så mye, men føler at vi lever separate liv.

Anonymkode: 8c5e5...b27

Høres ut som en "vinnerskalle", en som fighter, som tar utfordringer og som har ambisjoner. Med andre ord en som bare tenker på sine egne behov. 

Anonymkode: 29dd9...e9a

[AnonymBruker]

Å være selvstendig næringsdrivende er en livsstil og ikke en jobb. Dermed er det ikke en 9-16 jobb og ikke alltid forutsigbart. Så det bør man bare leve med som partner. 

Anonymkode: dd693...9df

[AnonymBruker]

21 timer siden, theTitanic skrev:

aldri kast bort tid med å vente. Det blir tydeligvis ikke satt pris på. Er han ikke tilstede til avtalt tid så gå å gjør noe annet med noen andre. Tren, dra til venninner etc, ikke la ham tro at du alltid venter. Kanskje begynner han å respektere deg når han vil være sammen med deg og du er opptatt med noe annet sånn at han må vente. 

Har prøvd på det i det siste; leve mitt eget liv istedet for å sitte tilgjengelig for han. Men jeg har ikke så veldig sosialt liv, og klarer ikke helt å slippe meg løs, når jeg vet at han må jobbe. Jeg prøver å være forståelsesfull, men det er liksom ikke mine regninger han betaler...

TS

Anonymkode: 8c5e5...b27

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at livet er her og nå, jeg ønsker å prioritere han og oss, og ikke jobbe livet av meg til jeg blir 50

Dere har nok veldig forskjellig ambisjonsnivå. Nøkkelen til et godt forhold for dere vil nok være å klare å forstå og akseptere den andres ambisjonsnivå. Kjæresten din liker å jobbe, for ham er det å jobbe å leve. Du liker ikke fullt så godt å jobbe, og for deg er fritid livet. Klarer du å akseptere at jobben også er hans hobby, og at han bestandig kommer til å jobbe mye? Du har sikkert noen fritidssyssel som han ikke skjønner at du velger å bruke masse tid på, men som han likevel aksepterer. Klarer dere å snakke sammen om dette og så bli enige om å finne en middelvei, f.eks. bli enige om at han tar hele søndagen fri fra jobb og tilbringer hele dagen sammen med deg? 

Du skriver at du tror jobbingen hans ikke haddet plaget deg fullt så mye dersom du også tjente økonomisk på det. Det forstå jeg ikke helt, kan du utdype? Er det eventuelt en mulighet for deg å bistå ham på noe vis med praktisk hjelp? Kan du f.eks. hjelpe ham med å pakke varer? Så går det unna dobbelt så raskt, pluss at dere får tilbragt tid sammen. Kanskje kan det hjelpe deg dersom du føler et slags eierskap eller tilhørighet til arbeidet hans?

At du føler at dere lever separate liv bør være relativt enkelt å gjøre noe med. Hvordan ønsker du at han skal inkludere deg mer i sitt liv? Handler dette kanskje om dårlig planlegging? Forsøk å sette dere ned med kalenderen og lag avtaler, og så må begge være enige i at disse avtale brytes ikke uansett hva som kommer opp på jobb. 

Til slutt lurer jeg på hvor godt dere egentlig har det i forholdet? Er det kun dette med forskjellig syn på arbeid og fritid som er problemet bør det kunne løses. Har dere en trygg og god kommunikasjon? 

Anonymkode: ec56e...1ec

[Gjest theTitanic]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har prøvd på det i det siste; leve mitt eget liv istedet for å sitte tilgjengelig for han. Men jeg har ikke så veldig sosialt liv, og klarer ikke helt å slippe meg løs, når jeg vet at han må jobbe. Jeg prøver å være forståelsesfull, men det er liksom ikke mine regninger han betaler...

TS

Anonymkode: 8c5e5...b27

Ikke slippe deg løs når du vet han må jobbe?? 

Dette har han valgt. Men du har ikke valgt det og det er ingen grunn til at du ikke skal leve i de timene han jobber...  Merkelig holdning. Han tjener ikke mer, må jobbe færre timer eller fårnoe mer suksess av at du sitter å venter fremfor å gjøre noe givende for deg selv. 

Å ikke ringe å gi beskjed er respektløst. Å la noen sitte på vent i timevis likeså. Gjør noe innholdsrikt for deg selv. Han klarer å gi beskjed og å planlegge litt om han virkelig vil. 

[Mysticgirl]

Vi har det likt, men vi bor ikke sammen. Han jobber veldig mye . Men jeg trives med det, da jeg har mye frihet til å gjøre ting  på egen hånd og det blir ekstra deilig å se han når han er hjemme. Man blir på en måte ikke lei av hverandre heller  

Og da setter vi ekstra pris på stundene vi har sammen  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere har nok veldig forskjellig ambisjonsnivå. Nøkkelen til et godt forhold for dere vil nok være å klare å forstå og akseptere den andres ambisjonsnivå. Kjæresten din liker å jobbe, for ham er det å jobbe å leve. Du liker ikke fullt så godt å jobbe, og for deg er fritid livet. Klarer du å akseptere at jobben også er hans hobby, og at han bestandig kommer til å jobbe mye? Du har sikkert noen fritidssyssel som han ikke skjønner at du velger å bruke masse tid på, men som han likevel aksepterer. Klarer dere å snakke sammen om dette og så bli enige om å finne en middelvei, f.eks. bli enige om at han tar hele søndagen fri fra jobb og tilbringer hele dagen sammen med deg? 

Du skriver at du tror jobbingen hans ikke haddet plaget deg fullt så mye dersom du også tjente økonomisk på det. Det forstå jeg ikke helt, kan du utdype? Er det eventuelt en mulighet for deg å bistå ham på noe vis med praktisk hjelp? Kan du f.eks. hjelpe ham med å pakke varer? Så går det unna dobbelt så raskt, pluss at dere får tilbragt tid sammen. Kanskje kan det hjelpe deg dersom du føler et slags eierskap eller tilhørighet til arbeidet hans?

At du føler at dere lever separate liv bør være relativt enkelt å gjøre noe med. Hvordan ønsker du at han skal inkludere deg mer i sitt liv? Handler dette kanskje om dårlig planlegging? Forsøk å sette dere ned med kalenderen og lag avtaler, og så må begge være enige i at disse avtale brytes ikke uansett hva som kommer opp på jobb. 

Til slutt lurer jeg på hvor godt dere egentlig har det i forholdet? Er det kun dette med forskjellig syn på arbeid og fritid som er problemet bør det kunne løses. Har dere en trygg og god kommunikasjon? 

Anonymkode: ec56e...1ec

Du trykker på mange riktige punkter her. Vi har jobbet sammen. Eller, det vil si, jeg har jobbet for han, som en ansatt. Men økonomisk kunne jeg ikke leve av dette, og også pga mye sene kvelder, måtte jeg slutte på ett tidspunkt, da jeg har barn, samtidig som at forholdet/sjef-ansatt ikke alltid er en god blanding. Etter dette har jeg slitt med å komme å hjelpe han "gratis", så jeg holder meg unna jobb. Vi prøver også å planlegge tid sammen, men ting blir ofte avlyst pga jobb, eller hans barn, og så blir det til at jeg må skaffe barnevakt, fordi det passer han best. Føler ofte at det er jeg som må ofre noe, og ikke han. Han er også dårlig til å planlegge, og ting kan aldri planlegge å i god tid, fordi man vet aldri hva som skjer på jobb. Det er ikke sånn at han elsker å jobbe, men han tar seg heller ikke særlig mye fri, med mindre det for å finne på noe helt spesielt med meg, få egentid eller gjøre noe viktig med sine barn. Å prioritere en frikveld bare for å sitte hjemme å se på film, står liksom ikke så høyt på lista.

Jobb er ikke vårt eneste problem. Men dårlig kommunikasjon, mangel på innsats, initiativ og tid, er noe av det vi krangler om. Vanskelig å planlegge fremtiden og få en god samtale, når han "skal bare" jobbe litt først..

TS

Anonymkode: 8c5e5...b27

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trykker på mange riktige punkter her. Vi har jobbet sammen. Eller, det vil si, jeg har jobbet for han, som en ansatt. Men økonomisk kunne jeg ikke leve av dette, og også pga mye sene kvelder, måtte jeg slutte på ett tidspunkt, da jeg har barn, samtidig som at forholdet/sjef-ansatt ikke alltid er en god blanding. Etter dette har jeg slitt med å komme å hjelpe han "gratis", så jeg holder meg unna jobb. Vi prøver også å planlegge tid sammen, men ting blir ofte avlyst pga jobb, eller hans barn, og så blir det til at jeg må skaffe barnevakt, fordi det passer han best. Føler ofte at det er jeg som må ofre noe, og ikke han. Han er også dårlig til å planlegge, og ting kan aldri planlegge å i god tid, fordi man vet aldri hva som skjer på jobb. Det er ikke sånn at han elsker å jobbe, men han tar seg heller ikke særlig mye fri, med mindre det for å finne på noe helt spesielt med meg, få egentid eller gjøre noe viktig med sine barn. Å prioritere en frikveld bare for å sitte hjemme å se på film, står liksom ikke så høyt på lista.

Jobb er ikke vårt eneste problem. Men dårlig kommunikasjon, mangel på innsats, initiativ og tid, er noe av det vi krangler om. Vanskelig å planlegge fremtiden og få en god samtale, når han "skal bare" jobbe litt først..

TS

Anonymkode: 8c5e5...b27

Skjønner. Er helt enig med deg i det siste du skriver. Fint at du har klart å identifisere hovedproblemene. Dette med at han prioriterer jobbingen er mer et symptom på de større problemene dere har. Har du forsøkt å snakke med ham om dette, virkelig være åpen og tydelig på hvor mye dette plager deg? Gjør han noe forsøk på å lytte til deg da? Tror faktisk at du er nødt til å sette hardt mot hardt for at han skal forstå at du mener alvor. 

Men du skriver at dere begge har barn på hver deres kant. Er dette forholdet deres offisielt, eller er det mest sånn at dere treffes for sex og hygge litt nå og da? Ønsker du deg en ny samboer og vanlig familieliv, eller kan du være fornøyd med å ha en "elsker"? Uansett er det nok viktig, ikke minst for din egen del, at du klarer å finne på mer på egenhånd sånn at han (eller eventuelle fremtidige menn) ikke alltid er trygg på at du kun sitter hjemme og venter på ham. I mange menns øyne blir kvinner mer attraktive og spennende dersom de er litt opptatt innimellom. 

Anonymkode: ec56e...1ec

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en som er selvstendig næringsdrivende og som jobber mye. Jeg vet dette er en del av livet hans, i mye større grad en min jobb er en del av mitt liv. Men jeg vet også at han prioriterer knallhardt. I oppstartsfasen valgte han bort all tid med kompiser etc. for bare å kunne være sammen med meg de få timene han hadde fri. Husker vi hadde endelig fått til en veldig etterlengtet helg på hotell i Stockholm, da han ble oppringt og det var helt krise på jobben. Da måtte vi reise hjem tre timer etter vi hadde landet med flyet 😂 Det var kjipt, men han var oppriktig lei seg for det. 
Nå har vi barn og han prioriterer fortsatt ganske hardt, selv om det er pittelitt mindre jobbing nå. Han er alltid hjemme og fullt påkoblet barna mellom 16:30 og 19:00 også drar han 3-4 kvelder tilbake på jobb rundt kl 19 og er hjemme igjen rundt kl 00.. 

Funker fint her fordi jeg vet hvor viktig jobben hans er for han i tillegg til at han prioriterer bort alt annet «gøy» han kunne ha vært med på, til fordel for familien.

Anonymkode: 87f87...3b5

[AnonymBruker]

Hadde aldri sittet å ventet. Og at han ikke en gang ringer å si ifra at han blir veldig mye forsinket er ikke annet enn respektløst.

Anonymkode: b23a3...d2a

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gift med en som er selvstendig næringsdrivende og som jobber mye. Jeg vet dette er en del av livet hans, i mye større grad en min jobb er en del av mitt liv. Men jeg vet også at han prioriterer knallhardt. I oppstartsfasen valgte han bort all tid med kompiser etc. for bare å kunne være sammen med meg de få timene han hadde fri. Husker vi hadde endelig fått til en veldig etterlengtet helg på hotell i Stockholm, da han ble oppringt og det var helt krise på jobben. Da måtte vi reise hjem tre timer etter vi hadde landet med flyet 😂 Det var kjipt, men han var oppriktig lei seg for det. 
Nå har vi barn og han prioriterer fortsatt ganske hardt, selv om det er pittelitt mindre jobbing nå. Han er alltid hjemme og fullt påkoblet barna mellom 16:30 og 19:00 også drar han 3-4 kvelder tilbake på jobb rundt kl 19 og er hjemme igjen rundt kl 00.. 

Funker fint her fordi jeg vet hvor viktig jobben hans er for han i tillegg til at han prioriterer bort alt annet «gøy» han kunne ha vært med på, til fordel for familien.

Anonymkode: 87f87...3b5

😳 At du orker

Anonymkode: 6e10b...d4a