Er det mange uføre som unnlater å få seg nye bekjente?

[AnonymBruker]

Tenker på hva dere uføre gjør med tanke på å få nye bekjentskaper, unngår dere det helt?

Virker som mange som er uføre føler litt skam og hjelper ikke akkurat med at det virker som det mange som ser ned på uføre.

Lurer på hva dere gjør med det, i sosiale settinger f.eks ?

 

Nei, jeg ser ikke ned på uføre, forresten..

Anonymkode: 51724...dac

[AnonymBruker]

Det er ubehagelig å fortelle fremmede at jeg er ufør. Jeg er det etter en bilulykke og har både nakke og hodeskade. Fremmede folk synes jeg ser frisk ut, mens jeg ser at jeg har plager. Jeg synes det er flaut og ubehagelig og si at jeg er ufør på grunn av mye stigmatisering, men også fordi de ikke kan se det på meg.. 

Anonymkode: 32b09...ea0

[AnonymBruker]

Unngår det. Jeg er usynlig syk så man ser det ikke på utsiden, og er redd for å bli mistenkeliggjort av fremmede mennesker jeg møter så jeg unngår det så langt det lar seg gjøre. I tillegg er jeg ung ( 28 år ) så da føler jeg at folk blir ekstra kritiske.  Tør ikke dra til frisøren engang fordi på alle steder med smalltalk så er det første de spør om " hva jobber du med /Studerer du? "  etterfulgt av pinlig stillhet når jeg sier at jeg ikke gjør noen av delene. Heldigvis har jeg ingen venner så jeg trenger ikke bekymre meg for å treffe på masse ukjente mennesker som vil spørre og grave om hvorfor jeg ikke jobber.

Anonymkode: c20ee...f08

[AnonymBruker]

Det er ingen nye bekjente å få når det ikke er noen sosiale settinger å være i. All sosialisering er på jobb.

Anonymkode: f3412...fd6

[AnonymBruker]

Jeg unngår alle, har droppet alle vennene jeg hadde og en stor del av familien og har slettet alt av sosiale medier. Skjems for mye over meg selv og ender bare opp med å føle meg verre av å være sammen med andre. 

Anonymkode: 124b1...f1d

[AnonymBruker]

Så rart. Av mine venner er det mange jeg ikke vet hva jobber med - og som jeg tviler på vet hva jeg jobber med. For når vi er sammen er jo jobb det siste vi vil snakke om 😅 Der har vi jo vært hele dagen 😉 Styr samtalen over på noe annet da vel! Hobby, ting fra tv osv. Tviler på at stillheten blir så pinlig hos frisører som egentlig bare har en sjekkliste av spørsmål de stiller for å unngå at det skal bli pinlig... Så er nok kun deg og ikke dem som føler det. 

Anonymkode: 124d1...f46

[AnonymBruker]

Jeg har blitt dumpet av mange ja, de fleste ser ned på uføre.

Når du er mann i tillegg blir du helt utestengt av samfunnet.

Som kvinne og ufør vil du alltid kunne få en mann.

Anonymkode: 144b4...b46

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å måtte fortelle at jeg er ufør, da jeg er oppegående og ser helt frisk ut. Så da føler jeg at jeg må forklare hva jeg feiler sånn at de ikke skal tro det er psykisk. Er bare en ting som er verre enn å være ufør, det er å være ufør på grunn av psykiske problemer... 

Anonymkode: 63524...83f

[AnonymBruker]

Seff. Å si at man er uføretrygdet er det samme som å si at man bæsja på seg. Med mindre man er med en annen som bæsjer på seg, da blir det litt mer samhold. 

Anonymkode: 0a0cc...19d

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt dumpet av mange ja, de fleste ser ned på uføre.

Når du er mann i tillegg blir du helt utestengt av samfunnet.

Som kvinne og ufør vil du alltid kunne få en mann.

Anonymkode: 144b4...b46

Tråden handlet om venner, ikke få seg mann.

Anonymkode: 51724...dac

[AnonymBruker]

På 24.2.2020 den 20.08, AnonymBruker skrev:

Jeg unngår alle, har droppet alle vennene jeg hadde og en stor del av familien og har slettet alt av sosiale medier. Skjems for mye over meg selv og ender bare opp med å føle meg verre av å være sammen med andre. 

Anonymkode: 124b1...f1d

hvorfor får de deg til å føle deg slik? er folk så lite empatiske her? eller er det mer at du sammenligner deg selv?

Anonymkode: 51724...dac

[AnonymBruker]

Har alltid vært en sosial person, med stort og bredt nettverk, både av venner, familie, kolleger og tidligere kolleger. Har aldri hatt problem med å få kontakt med det motsatte kjønn heller. 

Så ble jeg syk, og falt ut av arbeidslivet. Det sosiale begrenset seg også. Mistet alle vennene mine, mine daværende kolleger brydde seg ikke, mine tidligere kolleger falt også bort, samt at halve familien sliter med å "godta" at jeg er syk. Som uføretrygdet har jeg heller ingen sjanse når det kommer til dating, så Tinder måtte slettes. 

Overraskende over at ting endte som det gjorde. Men jeg kjenner selv en snev av skam og føler jeg alltid må "forklare" meg når jeg møter en gammel bekjent eller tidligere venn eller kollega. Jeg ser jo så frisk ut på utsiden. Å presentere seg selv for nye bekjentskap som uføretrygdet skaper alt annet enn bekjentskap. Selv ikke andre uføretrygdede er mottakelig for meg, da det ofte virker som en beinhard konkurranse om "hvem som har det verst". Her taper jeg alltid, fordi jeg ser så bra ut, er ung og ikke gidder å forsvare meg og min situasjon. 

Ja nei. Ensomhet har vært vanskelig å takle for min del. Det har vært en hard nøtt å svelge. Men jeg aksepterer mer og mer for hver dag som går at slik er det, og slik vil det bare bli i framtiden også. Jeg har ingen plass i fellesskapet lengre. Fordi jeg er syk og uføretrygdet. 

Anonymkode: b0d9a...53e

[AnonymBruker]

Nei jeg er sosial av natur. Men jeg opplever ofte at folk synes det er helt greit at jeg er ufør, helt til de begynner å merke at jeg ikke har økonomien til å henge med på restauranter, reising og andre sosiale ting som koster en del. Da forsvinner de kjapt dessverre. 

Anonymkode: 46a23...09c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei jeg er sosial av natur. Men jeg opplever ofte at folk synes det er helt greit at jeg er ufør, helt til de begynner å merke at jeg ikke har økonomien til å henge med på restauranter, reising og andre sosiale ting som koster en del. Da forsvinner de kjapt dessverre. 

Anonymkode: 46a23...09c

Eller hvis jeg har en dårlig periode og ikke orker så mye sosialt fordi jeg har for vondt. Da og forsvinner fort folk

Anonymkode: 46a23...09c

[AnonymBruker]

Jeg er uhyre skeptisk til nye bekjentskaper, som trygdet. Er ikke mange som vet at jeg er det. Har null problem med å ty til hvit løgn ang "hva jobber du med, da?". Jeg jobbet endel før, og jobber av og til som frivillig nå, og ingen som trenger å vite at jeg nå jobber som frivillig innen utdannelsen min. Har møtt helt sjokkerende mange stygge holdninger. Det dummeste er når folk snakker om "de andre som er trygda, ikke sånne som deg, da, du er jo normal"... Men jeg er som de andre trygda. Vi har alle tragiske skjebner om det er pga psykiske eller fysiske årsaker vi er trygda. Og det å møte fordomsfulle holdninger hjelper ihvertfall ingenting.

Anonymkode: 6fedf...171

[AnonymBruker]

På 28.2.2020 den 13.13, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt dumpet av mange ja, de fleste ser ned på uføre.

Når du er mann i tillegg blir du helt utestengt av samfunnet.

Som kvinne og ufør vil du alltid kunne få en mann.

Anonymkode: 144b4...b46

Nå handler vel tråden om vennskap, ikke romantiske forhold. 

Dessuten tar du feil. Min far ble ufør før han møtte min mor, og de holdt ut sammen helt til min far døde i 70-årene av sykdommen som gjorde han ufør i utgangspunktet. Så det er fullt mulig å få seg dame selv om man er en uføretrygdet mann.

 Jeg har vært på flere dater de siste årene, men så fort mannfolka finner ut jeg er ufør så vil de ikke treffes mer. De vil ha en dame med ambisjoner, penger og som ikke bare "surrer hjemme".  Det må vel bety at jeg egentlig er en mann da, siden jeg har blitt avvist? For kvinner blir jo ikke det? 🧐 Jeg vil ihvertfall ha kilder på den siste påstanden din om at " som kvinne og ufør vil du alltid kunne få en mann ". 

Anonymkode: c20ee...f08

[AnonymBruker]

Når det første spørsmålet er, «hva jobber du med da?», er det ikke særlig fristende nei. Folk flest setter deg i bås med en gang. 

Har heldigvis møtt noen få de siste 2 årene, som ikke har gjort det. De er gull verdt. Resten mistet bare sjansen til å bli kjent med meg, ved å være så trangsynte, så jeg ser litt lysere på det nå  

Anonymkode: b55e7...5cf

[AnonymBruker]

Kan anbefale å lese boken til Mimir Kristjansson som heter Mamma er trygda. For å være ærlig har jeg ikke lest boken, men vært på foredrag hvor han snakker om det og sett han snakke om den på Brenner på NRK tidligere og i kveldens Skavlan.

Det er en stor uføreskam og jeg er sikker på det går utover uføres sosiale liv og særlig det å knytte nye bekjentskaper. Mimir nevner det at det værste moren syns er å bli spurt om hva hun jobber med og driver med, for samtalen dør hver gang hun må si at hun er syk og ufør og ikke gjør noenting. Det skaper en veldig ubehagelig setting for begge parter i samtalen.. Kjenner andre syke som forteller det samme og som har sosial angst bare fordi de vil unngå det spørsmålet, som jo er det vanligste spørsmålet når man blir kjent med nye personer.

Anonymkode: d0a9e...068

[AnonymBruker]

Når jeg snakker med fremmede som jeg vet jeg ikke ser flere ganger, så lyver jeg så det renner av meg. Jeg sier jeg arbeider som det jeg er utdannet som... 

Anonymkode: 32b09...ea0

[AnonymBruker]

Jeg svarer bare "jeg jobber ikke akkurat nå" og kommer med noe mer ullent som at jeg har falt utenfor arbeidslivet og prøver å komme inn igjen osv. om de spør mer. Om jeg blir bedre kjent med dem så kan det hende at jeg forteller det, men har inntrykk av at folk egentlig ikke er så interessert i hvor pengene mine kommer fra. De bare bruker arbeid som en inngangsreplikk til å bli kjent med nye folk.

Anonymkode: 3f4c0...613