Er det mange uføre som unnlater å få seg nye bekjente?

[AnonymBruker]

Det er forresten ikke bare uføretrygdede som misliker å bli spurt om hva de jobber med. Jeg møtte en mann for noen år siden som jeg ble hodestups forelsket i. Ingen av oss spurte den andre hva vi jobber med, og vi møttes kun på festivaler og bare noen få ganger. En gang gjorde jeg den tabben å spørre han om han hadde fått seg ny jobb? Fordi forrige gang jeg snakket med han nevnte han at han kom til å miste jobben. Og jeg fikk den bakoversveisen av reaksjonen hans. Husker ikke hva han sa men det var tydelig at folk hadde pest han temmelig mye om jobber og sånn før. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hans "status", jeg ville bare snakke om noe jeg trodde han var opptatt av.
Jeg ble nyskjerrig på hvorfor han var så defensiv og fant skattelistene på han, og inntekten hans varierte enormt fra år til år, virket som han gikk arbeidsledig med jevne mellomrom. Hva dette kom av spurte jeg aldri om, og ikke var det spesielt interessant for meg heller, jeg ser på det som hans sak og ikke min.
Faktisk syns jeg det er en uting å hele tiden spørre folk hva de driver med, blir ikke det sett på som uhøflig i en del andre land? Jeg syns folk kunne slutte med dette, og bli mer kreative når de skal starte samtaler. Det er mange andre ting man kan snakke om istedenfor.

Anonymkode: 3f4c0...613

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har alltid vært en sosial person, med stort og bredt nettverk, både av venner, familie, kolleger og tidligere kolleger. Har aldri hatt problem med å få kontakt med det motsatte kjønn heller. 

Så ble jeg syk, og falt ut av arbeidslivet. Det sosiale begrenset seg også. Mistet alle vennene mine, mine daværende kolleger brydde seg ikke, mine tidligere kolleger falt også bort, samt at halve familien sliter med å "godta" at jeg er syk. Som uføretrygdet har jeg heller ingen sjanse når det kommer til dating, så Tinder måtte slettes. 

Overraskende over at ting endte som det gjorde. Men jeg kjenner selv en snev av skam og føler jeg alltid må "forklare" meg når jeg møter en gammel bekjent eller tidligere venn eller kollega. Jeg ser jo så frisk ut på utsiden. Å presentere seg selv for nye bekjentskap som uføretrygdet skaper alt annet enn bekjentskap. Selv ikke andre uføretrygdede er mottakelig for meg, da det ofte virker som en beinhard konkurranse om "hvem som har det verst". Her taper jeg alltid, fordi jeg ser så bra ut, er ung og ikke gidder å forsvare meg og min situasjon. 

Ja nei. Ensomhet har vært vanskelig å takle for min del. Det har vært en hard nøtt å svelge. Men jeg aksepterer mer og mer for hver dag som går at slik er det, og slik vil det bare bli i framtiden også. Jeg har ingen plass i fellesskapet lengre. Fordi jeg er syk og uføretrygdet. 

Anonymkode: b0d9a...53e

Dette beskriver virkeligheten for de fleste som opplever det samme som deg.

Så det med å bruke for mye tid på vennskap som frisk er overvurdert, samme klisje "gode kollegaer" "arbeidsmiljø". Dette er bare bullshit.

Håper du klarer å gjøre noe godt ut av livet ditt, fokusere på å leve selvstendig. Kan råde deg til felleskap med mennesker fra andre land enn norge, som ikke er så dømmende og konforme. Jeg fant felleskap der, så har ingen norske venner/bekjente lenger. Nå i dag skyr jeg norske pga det du skriver og egen erfaring.

Har du mulighet til å flytte til et annet land er det også en mulighet.

Anonymkode: 144b4...b46

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette beskriver virkeligheten for de fleste som opplever det samme som deg.

Så det med å bruke for mye tid på vennskap som frisk er overvurdert, samme klisje "gode kollegaer" "arbeidsmiljø". Dette er bare bullshit.

Håper du klarer å gjøre noe godt ut av livet ditt, fokusere på å leve selvstendig. Kan råde deg til felleskap med mennesker fra andre land enn norge, som ikke er så dømmende og konforme. Jeg fant felleskap der, så har ingen norske venner/bekjente lenger. Nå i dag skyr jeg norske pga det du skriver og egen erfaring.

Har du mulighet til å flytte til et annet land er det også en mulighet.

Anonymkode: 144b4...b46

Ja mine nærmeste venner har alltid vært mine beste kolleger, uansett hvor jeg har jobbet. Jeg har alltid fått et toveisforhold med noen uansett hvor jeg har jobbet, altså både på jobb og privat. Det som skjer når noen blir syk, er at disse "vennekollegene" er dem som bryr seg minst og faller først bort når du blir gående syk over lengre tid og ikke er en del av fellesskapet på jobb. Fra frisk til syk var å slå av en sosial av-knapp hos disse.

Jeg lever også i et bygdemiljø, som er hakket verre enn bymiljø når man er syk. Her snakkes og spekuleres det over enhver sko, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om jeg var psykisk syk (noe jeg absolutt ikke er). Man skulle tro det var motsatt, at man kunne få hjelp når man noen sliter ettersom alle kjenner alle, men det er heller tvert imot! Problemet mitt er jo at jeg ser så frisk og bra ut, så fordommene er store og forståelsen liten.
Jeg får stadig spørsmål/kommentarer fra folk som "åja er det liv i deg?", "hvor har du vært siste årene?" og "har du gått under jorda?". Som om at jeg har en oppmøteplikt i samfunnet. Merkelig nok er det alltid den som faller bort det er noe feil med. Jeg svarer alltid med "Jeg kan spørre deg om det samme, jeg har ikke akkurat sett deg heller", som et stikk i at initiativ er en toveis-sak. 

Kan ikke finne meg et utenlandsk nettverk, og kan heller ikke flytte i fra Norge (pga medisintilgang blant annet). Dessuten trives jeg på mitt bosted og i huset mitt, og kunne aldri forlatt det. 

Anonymkode: b0d9a...53e

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett, når man hører og leser om hva folk mener om uføre. 

Anonymkode: 1343b...8dd